Svar på tiltale, en fast lytter gir sin egen Topp 25

Noen ord fra Vidar

Hei og hå! Her har dere ei lita liste jeg har knota sammen til dere. Dette var egentlig vanskeligere enn jeg hadde trodd, men tror jeg har fått det til å stemme sånn noenlunde. Jeg er for øvrig ikke oppriktig forbanna, men oppriktig ENGASJERT, hehe! Selv om det kanskje kan virke sånn rent skriftlig… Beklager der altså. Her har dere mine  topp 25. Enjoy!

Mvh
Vidar Smestad

Da starter vi ferden igjennom magiske pikselperler

Bobler. Her ligger spill som ble veid og funnet for lette. Noen av de har havnet her fordi jeg ikke har spilt de NOK, andre fordi de retten og sletten ikke nådde helt opp, men fortsatt er å regne som knallspill i mi bok:

I uspesifisert rekkefølge, Retro Timen sine plasseringer i parentes:
The Magical Quest starring Mickey Mouse (41), Shadowrun, Earthbound (34), Blackthorne, Another World, Flashback, Soul Blazer (15), Illusion Of Gaia, Super Mario RPG-Legend Of The Seven Stars (22), Axelay, UN Squadron, Super Mario All-Stars, Secret Of Evermore, Bahamut Lagoon, Super Punch-Out!! (12), Lemmings, Demon’s Crest, Teenage Mutant Ninja Turtles:Tournament Fighters

Topp 25 – Retro Timen sin plassering i parentes.

25 Starwing (36) – 1993 (Nintendo)

– Fantastisk lyd, grafikk (!) og gameplay da det kom ut, fullstendig utdatert på den fronten i dag samt så og si uspillbart (vel, nesten). Forsvarer dog en plass på lista pga høy nostalgi- og memefaktor, og fordi det i bunn og grunn ER et bra spill. Hater forøvrig den jævla frosken som pesten. Nintendos Jar-Jar Binks!

24 ActRaiser (32) – 1990 (Quintet/Enix)

– Gudesimulator og plattformer i en og samme pakke sier du?. En skal ikke klage over lite oppfinnsomhet hos utviklerne i alle fall! I dette spillet inntar du rollen som «Gud», eller «The Master» som han kalles her, og målet ditt er å renske verden fra Satan og hans lakeier. Dette gjør du gjennom å bygge opp verden via et top-down perspektiv, og du må her hjelpe menneskene i å bygge veier og legge til rette for at befolkningen kan øke. Du må også passe på at innbyggerne ikke blir drept av invaderende monstre. Mellom hver ulike region må du kjempe deg gjennom et par actionfylte plattformlevels, som virkelig kan sette spilleren på prøve (selv om disse ble «dumbed down» for oss skitne, vestlige djevler, i likhet med de svært så religiøse aspektene). Kombinasjonen av disse to ulike måtene å spille på gjorde at spillet (i alle fall for min del) skilte seg ut vesentlig fra alle andre spill på den tida, og det gjorde heller ingenting at spillet var total awesomeness (selv om det ikke står seg like godt den dag i dag…). Også verdt å nevne er musikken, som er en nytelse i seg selv. Oppfølgeren ditcha gudemodusen fullstendig til fordel for ren plattforming, og ble heller ikke den suksessen Enix håpet på. Spilt det litt via emulator, uten å få helt teken på det.

 23 Super Tennis – 1991 (Nintendo)

– Et spill som fikk karakteren «toppspill» i Nintendomagasinet i hine hårde dage, noe som også viste seg å stemme på en prikk. Her kunne man velge mellom både mannlige og kvinnelige spillere med hver sine styrker og svakheter samt forskjellig underlag å spille på, noe som sørget for mange taktikker å prøve ut. Gøy alene, enda gøyere sammen med andre. Og frustrerende, gud BEDRE så frustrerende det kunne være.

22 Mega Man X (8) – 1993 (Capcom)

– Glimrende grafikk og lyd, og et solid og velkjent gameplay. Klarte dog aldri å bli helt familiær med denne serien, i forhold til den mer velkjente Mega Man-franchisen som jeg holder særdeles høyt til NES. Var dessuten mer opptatt av jrpgs da jeg endelig fikk spilt det, så det kan også ha litt å si for at det ikke er høyere her. Men det er et virkelig BRA spill, skal sies. Kjøpte det nyss igjen til iOS, til den svimlende sum av 7,- Ikke prøvd oppfølgerne, regner med at jeg må ty til emulatorer da.

21 The Firemen – 1994 (Human Entertainment)

– Tøft lite «top-down» actionspill hvor du kontrollerer en… brannmann. Bra grafikk og musikk og et temmelig solid gameplay. Ble gjort oppmerksom på dette spillet gjennom en omtale i eminente Super Play, hvor det fikk en bra score, men fikk først sjekket det ut via emulator mange år senere. Instant hit her i gården, i alle fall. Kom også en oppfølger til Playstation.

20 Zombies Ate My Neighbors – 1993 (LucasArts)

– Solid run-and-gun med herlig grafikk, knall soundtrack og et fantastisk morsomt gameplay løst basert på skrekkfilmer fra 50- og 60-tallet, samt noen av litt nyere dato. Grunnplottet i spillet er at du skal redde naboene dine fra alskens monstre, på alskens ulike brett/verdener, og underveis kommer skrekkfilmreferansene virkelig som perler på en snor. Om det nå er gigantiske maur fra Them!, intromusikken fra Shining eller motorsagsvingende psykopater fra Texas Chainsaw Massacre m.m, alt mulig dukker opp her. Legg til et svært så oppfinnsomt våpenarsenal med ulike effekter på ulike fiender, og du sitter faktisk med en aldri så liten taktisk perle attåt. Det skal dog sies at å spille dette alene er frustrerende og slitsomt, mens det i to-player åpner seg opp på en helt annen måte. Men dette spillet er uansett vanskelig!
Spillet ble visstnok sensurert i den europeiske utgaven (jeg har den amerikanske, hah!).

19 Super Soccer – 1991 (Human Entertainment)

– Et av de få sportspillene jeg noen gang har giddet å bry meg om (pussig nok hele to på lista her…). Spilte dette til døde med kompiser, dette var VANSKELIG! Spesielt å komme helt siste lag, Team Nintendo (eller dommerlaget som vi kalte de), og faktisk SLÅ de, ble en ren besettelse for oss. Det er en ekstremt høy spillbarhet på denne perlen av et spill da hele laget lystrer selv det minste lille vink du gir, noe som igjen fører til at man lever seg svært inn i spillet. Også verdt å merke seg at ved siden av selve turneringsdelen, så hadde spillet en solid straffekonk, som vi brukte mang en time på. Spillet benyttet seg interessant nok av Mode 7 ved å scrolle opp og ned banen ettersom hvor ballen befant seg til enhver tid, noe som ga en virkelig kul effekt. Kom flere oppfølgere til dette spillet, men Japan-only releases har gjort sitt til at jeg ikke har giddet å sjekke de ut.

18 Street Fighter II – 1992 (Capcom)

– Hva?! IKKE Super Street Fighter II Turbo Hyper Fighting Blitzball Collectors-Edition?! NEI! Jeg foretrekker faktisk originalen, selv om porten mistet en del ting fra arkadeversjonen (well, duh!). Det er vel ikke så mye å si om dette spillet som ikke allerede er sagt, men sjøl liker jeg å ha bossene som… vel, bosser, ikke valgbare figurer. Spilte dette til fingra blødde i sin tid, både på arkade og til SNES, helt til jeg klarte én komplett perfect gjennomspilling. Udødelig gameplay! HA-DO-KEN! («Fun» fact: betalte den nette sum av 999,- for dette da det var nytt. Helt sjuko pris!)

17 Super Star Wars (38) – 1992 (LucasArts)

– Suveren plattformer/run and gun fra LucasArts, og forbanna vanskelig! . Spillet kan vise til et svært bra level-design med flott grafikk og et mesterlig soundtrack, og følger i bunn og grunn handlingen fra Ep.4, men det tar seg dog sine friheter i så og si samtlige brett (ikke meg i mot!). KJØPE robotene fra Jawaene, sier du? Næh, her skal vi tvinge oss inn i Sandcrawleren med makt, og slakte jawas for fote! Forlate baren i Mos Eisley stille og forsagt? Næh, vi skyter på alt som rører seg. Komme oss usett ut av Death Star? Jo’a, skal bare unngå å få ørten Tie Fighters i fjeset først, bokstavelig talt, unt so weiter. Spillet slenger også inn et par Mode 7-brett hvor du får fly både landspeeder og X-Wing, tøft! Spillet er i mine øyne et av de aller beste Star Wars-spilla noensinne laget. Har enda til gode å spille oppfølgerne dog.

16 Teenage Mutant Ninja Turtles IV – Turtles In Time (2) – 1992 (Konami)

– Sammen med arkadeversjonen av Teenage Mutant Ninja Turtles (kabinettet med 4-player) er dette det klart beste Turtles-spillet som er laget, og meget mulig også det beste beat’em up-spillet som er laget, noensinne. Litt for enkelt dog, skal sies.

15 F-Zero (4) – 1990 (Nintendo)

– Legendarisk futuristisk racer som ble spilt til døde i sin tid. Tar det fortsatt frem innimellom, men må innse at reaksjonsevnene ikke er hva de en gang var. Oppfølgerne til N64 og Gamecube er også varmt anbefalt herfra.

14 Seiken Densetsu 3 (Secret Of Mana 2) – 1995 (Squaresoft)

– Her har vi et spill som meget mulig fortjener en plass på topp ti, kanskje så høyt oppe som topp fem, men jeg må ærlig talt innrømme at jeg har spilt det alt for lite til å kunne forsvare en slik plassering (dessuten tok savegamene mine kvelden en gang for lenge siden, og jeg har ennå ikke tatt det opp igjen. Ja, jeg vet…). Japan only-release, men diehard-fans har fått oversatt spillet til engelsk, slik at alle kan få nyte det via emulering. Både grafikk, musikk, gameplay og story er av det ypperste Square noen gang har laget til konsollen. Anbefales på det varmeste til alle jrpg-fans. Få det spilt!

13 Super Mario World (1)

– Folk river seg vel i håret nå, jeg syns jeg hører dere, hehe… Klassisk og udødelig gameplay, for all del, men selv har jeg alltid sett på dette spillet som «bare» SMB3, del 2. Spillet er dessuten litt for enkelt å runde, men Special World/Zone er litt av en utfordring, skal sies. Dette er kanskje det beste spillet som jeg aldri gidder å spille, om dere skjønner hva jeg mener.

12 Mario Kart (6)

– Spillet som startet en hel franchise. Jævla morsomt spill, spesielt i multiplayer, med flere av de klart beste banene i serien den dag i dag, og definitivt den klart beste battle mode’n av samtlige. Føles dog litt utdatert.

11 Terranigma – 1995 (Quintet/Enix)

– Også her et spill (jrpg)som meget mulig fortjener sin plass på den øverste delen av lista, men som jeg i likhet med Seiken Densetsu 3 knota bort savegamsa til og aldri fikk fullført. Men jeg fikk spilt det MER enn Seiken…, heh, derav en noget høyere plassering. Dette er del tre av Quintets trilogi (Soul Blazer, Illusion Of Gaia), og overgår disse to med sjumilssteg. Avsindig vakkert, med en fantastisk historie og et bunnsolid gameplay. Anbefales på det varmeste, men her er nok emulering veien å gå, ettersom en fysisk kopi er svinedyr. Få det spilt!

10 Super Ghouls’n Ghosts (39) – 1991 (Capcom)

– Vil du ha hardcore? Vil du? Sikker? Ok, prøv deg på Super Ghouls’n Ghosts… Spillet har blitt semi-legendarisk for sin høye vanskelighetsgrad, for når du først har klart å karre deg gjennom samtlige brett, og endelig grust sluttdemonen, så pælmer spillet deg tilbake til start…! «Gratulerer! Du klarte det! Nå skal du spille gjennom det én gang til, fordi vi her i Capcom er noen reale asshats som gjør dette kun for å plage deg. Og ja, stemmer det… Du må nemlig fullføre andre runde og slå den VIRKELIGE bossen med «the Goddess Bracelet» som du ikke kan miste, for vi gir deg det kun denne ene gangen, før du får se slutten. Mister du det, må du runde det en TREDJE gang for å få det på nytt… Vi er Capcom, vi er noen ordentlige DICKS!»
Jepp, been there done that. Jeg spilte faktisk dette så mye i sin tid at jeg [snikskryt]klarte å runde det to ganger på høyeste vanskelighetsgrad uten å miste et eneste liv [/snikskryt]. Hjelper dog å vite hvor alle rustning-power-ups ligger gjemt, og ikke kvitt deg med kniven! Foruten den velkjente og psykopatiske vanskelighetsgraden som egentlig har tatt all oppmerksomheten, så sitter man faktisk med en svært god plattformer med veldig bra grafikk, musikk og generell spillbarhet. Leveldesignet er i det hele svært oppfinnsomt, hvor du må kjempe deg gjennom kirkegårder, over frådende hav, opp snødekte fjell m.m. før du endelig kan tre inn i demonslottet og kjempe deg videre inn i dets hjerte. Cinemassacre.com har for øvrig et par morsomme videoer hvor de forsøker å runde spillet. Akk så stakkarslige de er, hahaha!

09 Super Probotector (5) – 1992 (Konami)

– Noen foretrekker bevisst Contra III over denne, fordi den har harry muskelbunter med bandanaer i stedet for cyborger. Altså… cyborger vil ALLTID være fetere enn harry muskelbunter (les: fjols) med bandanaer! Sådetså! Dette er et glimrende run and gun-spill med velfortjent klassikerstatus. Spillet kan skilte med et knusebra leveldesign og et soundtrack man ikke kan unngå å bli «pumped up» av. Spilte dette til fingra blødde i sin tid og [snikskryt]klarte til slutt å runde det på hard uten å miste et eneste liv (før siste boss)[/snikskryt]. Knallbra og macho spill, jeg liker tom. top-down brettene!

08 Plok – 1993 (Software Creations)

– Måtte gå noen runder med meg selv før jeg tok Plok inn i topp ti-varmen. Denne plattformeren er et av mine absolutte favorittspill, med noe av den mest fargesprakende grafikken som er å oppdrive til SNES samt et av de aller beste soundtracksa jeg noen gang har hørt. Har lest at Shigeru Miyamoto selv var svært interessert i å publisere spillet i sin tid. Du får knapt bedre skussmål enn det!

Du spiller som Plok, en liten fyr med armer og bein som kan pælmes etter eget forgodtbefinnende ettersom de alltid kommer tilbake til deg som en slags boomerang. Øyriket ditt har blitt invadert av lopper, og du må begi deg ut på et storslagent eventyr for å befri øyene fra de hersens krypa (samt få igjen de stjålne klærne dine). Spillet er utrolig flott å se på, og musikken… altså, gå på youtube og søk opp Plok-soundtracket, du blir garantert i bedre humør! Gameplayet er i utgangspunktet standard plattforming med en god del utforskning (finn de JÆVLA loppene!), men legg til fete power-ups som flammekaster, boksehansker, muskett m.m., bonusbrett med kjøretøy som jeep, jetpack, motorsykkel, helikopter, ufo m.m., som alle oppfører seg forskjellig, og ikke minst det faktum at du må tenke taktisk når spillet plutselig bestemmer seg for å strippe deg for dine lemmer, én etter én, så blir det brått mye større, bedre og ikke minst vanskeligere! Plok er temmelig ubrukelig uten armer og bein, bare så det er sagt.

Spillet har dog én stor hake, slik jeg ser det. Etter noen innledende brett så legger Plok seg til å sove, og drømmer da om sin bestefar Grandpappy Plok. Det fargesprakende spillet går da over i svart-hvitt, med et forjævlig lydspor attpå. Helt grusomt, og det er alt for mange slike brett å lide seg gjennom før spillet igjen eksploderer i farger. Dette river meg ut av illusjonen/fantasien/drømmen og trekker ned spillet en hel del. Misforstå meg rett, selve gameplayet i disse brettene er som spillet ellers, det er staffasjen rundt som ødelegger for meg. Spillet minus disse brettene er nesten topp fem i mi bok. Men bare nesten!
(Fun fact: har mast om dette spillet til diverse retrogamere i diverse grupper på facebook i årevis nå, og har uten unntak fått svært positiv feedback. Alle digger det, så kom igjen! FÅ DET SPILT!)

07 Super Mario World 2-Yoshis Island – 1995 (Nintendo)

– En virkelig juvel av et spill. Dritmorsom plattformer, og et teknisk mesterverk fra Nintendo med en fantastisk visuell stil! Dette spillet skiller seg ut fra andre Mario-spill iom. at du her tar kontrollen over alles favorittdragedino Yoshi, med en høylytt og (drit)irriterende baby-Mario på ryggen. Fantasien Nintendo viser til på dette spillet er nesten uovertruffen i Nintendo-sammenheng, det er så utrolig mye snadder å legge øynene på! Dessuten har spillet Shy-Guys i fleng. Man må bare digge Shy-Guys. SHY-GUYS!

06 Super Castlevania IV (7) – 1991 (Konami)

– Fantastisk plattformer med veldig bra grafikk og et av SNES’ klart beste soundtracks, og alt dette allerede i 1991! Leveldesignet er uovertruffent i Castlevania-sammenheng, sjelden har jeg sittet med en så gjennomført «adventure-følelse», som når jeg først skal kjempe meg gjennom helvetes forgård og inn i Draculas slott, for så å kjempe meg dypere og dypere inn og ned i avgrunnen. Gjennomført! Konami traff virkelig spikeren på hodet med denne, «selv om» det er en remake av det første Castlevania (NES).
I mi bok er dette det klart beste Castlevaniaspillet som noensinne er laget. Synd selskapet har rotet seg så inn i hampen bort i Metroidvania-sjangeren.

05 Chrono Trigger (23) – 1995 (Squaresoft)

– Undertegnede ser på dette som Squares «svanesang» i Nintendo-sammenheng. Selv om selskapet fortsatte å gi ut store titler til systemet frem tom. 1996 i Japan, så var dette det siste store de delte med resten av verden (Super Mario RPG var i bunn og grunn et Nintendo-spill). Og FOR en svanesang det skulle vise seg å være: et stort og spennende jrpg med noe av det ypperste Square noensinne hadde gjort rent grafisk og soundtrack-wise. Historien var som seg hør og bør veldig spennende, med tidsreiser som katalysator for hendelser i for- og fremtid. Det du gjør i fortiden kan ha forløsende/katastrofale effekter i fremtiden. Spennende. Rent tematisk er spillet langt svakere enn spillet som ligger på plassen over her, og MYE kortere! Men det trumfer altså det spillet så inni hampen på én ting: sitt valg av kampsystem. Der hvor «nummer fire» hadde uendelige «random encounters» av fiender, altså at spillet slenger deg ut i kamper i tide og utide (mest det siste, utrolig slitsomt opplegg), gikk Chrono Trigger for en mer action-orientert retning hvor du kunne se de ulike fiendene på skjermen. Dette sørget for at du som spiller kunne legge opp strategier for kampene, eller rett og slett velge sjøl om du orket å kjempe (se også nummer to). For øvrig en løsning Square burde valgt til ALLE sine spill.
Dette spillet ble aldri sluppet i Europa, og selv måtte jeg ty til emulator for å få spilt det (tror dere jeg angrer på at jeg ikke fikk ut fingeren og kjøpte en fysisk kopi da jeg hadde sjansen eller?! ). Det har siden blitt portet til både PSOne (NTSC), Nintendo DS, Android og iOS (Japan only), så her er det fullt mulig å oppdrive eksemplarer uten å blakke seg fullstendig. Det ble også gitt ut en oppfølger (kun i navnet) til PSOne, titulert Chrono Cross (NTSC only), et spill som etter min mening er en av de definitive jrpg-ene å oppdrive til PSOne.

04 Final Fantasy III/VII (40) – 1994 (Squaresoft)

– Kanskje mitt absolutte favorittspill i serien, og en aldri så liten åpenbaring da det kom ut. I alle fall via bilder man kunne sikle over i utenlandske spillblader, ettersom dette var eneste måten å få noe som helst informasjon om spillet på! Dette ble i likhet med Chrono Trigger aldri sluppet i Europa, og hånende bilder og lovprisninger fra utenlandsk spillpresse var det eneste vi hadde å forholde oss til. Frustrasjonen over å ikke få ta del i dette universet var så stor at undertegnede måtte ta det skrittet å få SNESen ombygd til å kunne kjøre NTSC-spill, en såkalt SNES-X, noe jeg ikke angret på et sekund (selv om det var svindyrt!).

Foruten den glimrende grafikken, (og VEL så glimrende soundtrack!) kunne spillet vise til en svært så engasjerende, fengslende og ikke minst voksen (!) historie, med mange ulike karakterer å velge blant. Man fikk liksom følelsen av at dette var noe «annet», noe stort og episk som var for de få innvidde (historien har vel i grunn motbevist det siste, iom. at spillet har solgt en fire-fem millioner totalt, om ikke mer). Størrelsen på spillet var også helt uvirkelig stort, og jeg trodde ærlig talt at jeg aldri kom til å få oppleve et bedre jrpg, inntil jeg prøvde spillet som ligger på andreplass her…

PS: Spillet har siden SNES-versjonen også blitt portet til PSOne (hvor vi faktisk var så heldige å få en PAL-utgave!), Gameboy Advance, Virtual Console, Android og iOS.
PPS: forvirret over nummereringen? Spillet er det sjette i Final Fantasy-serien, men kun det tredje til å bli lokalisert til Nord-Amerika på den tiden det ble utgitt.

03 The Legend Of Zelda: A Link To The Past (3) – 1991 (Nintendo)

– Ikke så mye å si om dette spillet som ikke allerede er sagt og skrevet en zillion ganger. Et av de definitive Zeldaspillene, som alle retrogamere med respekt for seg selv må spille gjennom minst én gang for de dør. Brukte utallige timer på dette i min ungdom, og noe av det geniale med spillet er at det holder seg like friskt den dag i dag. Det at Nintendo valgte å gå for den samme spillmekanikken og delvis grafikk og musikk i 2013s «A Link Between Worlds» til 3DS, sier noe om hvor udødelig dette spillet faktisk er. Et av tidenes beste spill, som virkelig fortjener en topp-plassering på min liste. Verden hadde vært et tristere sted uten A Link to the Past.

02 Secret Of Mana (14) – 1993 (Squaresoft)

– Fantastisk, genialt, revolusjonerende, ulidelig vakkert… jeg kunne fortsatt å pøse på med superlativer i det uendelige. Dette spillet er alt dette og mer til. På utsiden kan det virke som et tradisjonelt action-jrpg på linje med A Link to the Past (ALttP). Det ér det og, men også dypere, mer komplekst, mer fantasifullt og mye, mye større. Squaresoft traff virkelig spikeren på hodet med sitt Seiken Densetsu 2, eller Secret Of Mana, som det er kjent som i vesten (Det første Seiken Densetsu kjenner man best som Final Fantasy: Mystic Quest her). Som med FF6 var dette spillet en ren åpenbaring da jeg plugget det i min SNES-X…

Etter en litt lang og småkjedelig intro, med bossfight og det hele, tok jeg mine første forsiktige steg ut av landsbyen jeg hadde blitt forvist fra… Øyeblikket hvor musikken/sporet «Into the thick of it» nådde mine ører, er et øyeblikk jeg vil huske for resten av livet. Så skjellsettende var min opplevelse her at jeg umiddelbart visste, jeg VISSTE, at dette var et av tidenes beste spill. Det slo meg brått på en måte at spillet var så mye MER enn det jeg hadde trodd/hva det hadde lagt opp til, og at jeg var på terskelen til en storslått spillopplevelse.
Historien var relativt enkel, men utrolig engasjerende. Verdenen jeg skulle utforske var enorm, og karakterene jeg skulle utforske den med var svært så sjarmerende og ble umiddelbare favoritter, noe de fortsetter å være den dag i dag. Grafikk og musikk var klart av det beste jeg den gang noensinne hadde sett og hørt, med utrolig fine, store og fargerike sprites. Et genialt og enkelt ringmeny-system gjorde sitt til at spillet umiddelbart var lett å sette seg inn i, men det var kampsystemet som virkelig gjorde sitt til at spillet skilte seg ut. Som i ALttP ser du alle fiendene på skjermen og bekjemper de med fysiske kontroller. Men i motsetning til ALttP må man levle opp både figurer og våpen for å tilegne seg nye skills, om det nå er magi eller fysiske attributter, noe som fort kunne bli en besettelse. Men det aller mest geniale var at via en multi-tap kunne tre (!) stykker spille samtidig. Samtidig! Jeg kan ikke fatte og begripe at dette ikke ble brukt MER!

Jeg har brukt utallige timer på Secret Of Mana. Det er et på alle måter fantastisk spill som jeg aldri går lei. En SNES-utgave i god stand med engelsk tekst begynner å koste en del penger nå (dette kom også ut i Europa), så om du ikke ønsker å koste på deg dette, er emulering veien å gå. Dog er spillet også lansert i en «forbedret» utgave til Android og iOS. Anbefales på det varmeste.

01 Super Metroid (11) – 1994 (Nintendo)

– «Verdens beste NES-spill» fikk en middels oppfølger i Metroid II til GameBoy, så da passet det jo helt perfekt at Metroid III er «verdens beste SNES-spill»! Dere skjønner kanskje at denne franchisen ligger svært nær mitt hjerte? Metroid Prime er dessuten «verdens beste GameCube-spill», og Metroid Fusion og Zero Mission «verdens to beste GBA-spill», men det er annen historie og TOTALT irrelevant her, tror jeg…

Handlingen i spillet følger umiddelbart opp handlingen fra Metroid II, og Samus Aran må atter en gang returnere til planeten Zebes, fra det første spillet i serien, for å bekjempe Mother Brain en gang for alle. Til illevarslende toner lander skipet til Samus på den tilsynelatende forlatte planeten Zebes, men det går raskt opp for henne (les: deg) at planeten er alt annet enn det, og de neste timene/dagene/ukene/månedene/ÅR brukes til å frariste planeten alle sine små hemmeligheter: snarveier, power-ups, energitanker, raketter, bomber etc. I likhet med pokèmons MÅ man finne alt, men jeg har ennå til gode å få til en 100%-gjennomspilling (ikke at det er et nødvendig mål i seg selv, men faen da!). Spillet kan vise til et glimrende leveldesign med ulike områder med hver sin unike flora og fauna samt masser av intrikate puzzles, noe som gjør at man gladelig backtracker sine spor når man endelig har fått i dén og dén power-up’en. Kanskje finner jeg noe nytt, kanskje noe spennende! Elleeeer… en jævel av en boss å mose?

Super Metroid implementerte dessuten den lille, men akk så hjelpsomme kartfunksjonen, som sørget for at du aldri rotet deg bort. I det første Metroid var det VANSKELIG å holde styr på hvor du var uten kart. Metroid II igjen var nesten uspillbart uten. Super Metroid er langt større og mer omfattende enn begge de to sammen, men takket være kartet føles det langt mer overkommelig.

Spillet føles i det hele som et helstøpt kvalitetsprodukt fra a til å. Det er faktisk ingenting jeg kan sette fingeren på her, jeg skulle bare ønske det var… vel, MER. Jeg kan bare ikke fatte og begripe hvorfor de ikke lagde nok et spill til SNESen, men det kan kanskje ha noe med at denne serien aldri har vært spesielt populær i Japan. I motsetning til vesten, hvor spillene i serien har solgt som hakka møkk fra første stund og til stadighet dukker opp på lister over «verdens beste».
Da er det bare å avslutte med å slå fast at Super Metroid er et genuint genialt plattformer/adventurespill. Et genuint genialt METROID-spill! VERDENS BESTE SNES-SPILL!

 Avsluttende tanker fra Spillmuseet og Retrotimen :

Vi setter veldig stor pris på denne typen engasjement og for å vise dette lagde vi denne artikkelen, vi ser virkelig fram til mange gode diskusjoner i fremtiden Vidar!!