Laster podcaster

Nyeste podcaster

MusikkSCastleIV

Musikkhjørnet #04: Super Castlevania IV

Vi gjenoppliver en gammel artikkelserie!

Publisert 15.02.2016

Neida, Musikkhjørnet har ikke tatt kvelden!

Året er 1691. Transylvania. Den onde Dracula er på ferde – igjen – og den eneste som kan stanse skøyerstrekene denne gangen er Simon Belmont. Den uheldige Belmont-familien får bestandig jobben med å sette en stopper for Draculas krigføring, og den beste måten å gjøre dette på er å invadere hans digre slott helt mutters alene.

 

Inngangsporten nærmest oser av stemning.

Inngangsporten nærmest oser av stemning.

Så spoler vi hurtig fram til 1992 (eller 1991 om du ikke var i Europa). Super Castlevania IV, eller Akamajou Dracula som det heter på originalspråket, blir utgitt til Super Nintendo av Konami. Spillet var i stor grad basert på Castlevania (NES, 1986), og videreførte det meste og gjorde det enda bedre. Dette inkluderer selvfølgelig musikken. Flere av de klassiske sporene fra de tre første Castlevania-spillene ble også resirkulert her.

Musikken ble komponert av de to herrene Taro Kudo og Masanori Adachi. Førstnevnte har kun et annet spill på lydsamvittigheten (Axelay til Super Nintendo utgitt i 1992), og har i tiden etter dette jobbet med blant annet Square. Han har i langt større grad vært involvert med spilldesign og han arbeidet med spill som Super Mario RPG, Mario & Luigi: Superstar Saga og Freshly Picked: Tingle’s Rosy Rupeeland.

Adachi, på sin side, holdt seg stort sett til musikken og var innblandet i flere av spillene hvor Kudo vimset rundt med sine designerhender. Dette gjelder spill som Axelay og Irozuki Tingle no Koi no Balloon Trip samt et knippe andre som vi heller aldri har hørt om.

 

Like bra både inne og ute

Klassisk Castlevania på sitt mest klassiske.

Klassisk Castlevania på sitt mest klassiske.

Til tross for at komponistene kanskje ikke kan vise til noen spesielt store verk (utover solide Axelay), var likevel musikken i Super Castlevania IV i klasse for seg. Til tross for at spillet tidvis hadde glimrende grafiske øyeblikk, ble det skapt med et mer realistisk, tørt og fargeløst konsept. Musikken komplimenterer dette på utmerket vis, og man føler bestandig at lyden hører hjemme der hvor den høres. Dette er en utfordring å få til, men disse gutta klarte det med bravur.

Det hele flyter fantastisk, og lyden sitter akkurat der den skal gjennom hele spillet. Super Castlevania IV er et meget bra spill, og musikken skal absolutt ha sin del av æren for det. Alle områdene i spillet, hvor vi følger Simons ferd gjennom skoger og grotter før han omsider når Draculas enorme fort, blir forfulgt av en orgie av gode musikkbiter.

Når det er sagt, så egner musikken seg minst like godt utenfor spillet. Det er en aldri så liten potpurri med sjangere. Klassisk, kirkemusikk på grensen til jazz. “Banquet Hall” fra sjette brett har for eksempel hentet inspirasjon fra 1700-tallet. I løpet av spillet er det også en glad miks av kvikke, mer stressende låter samt spor med langt roligere partier. Og alt passer naturligvis som fot i pose.

På denne kassetten finner man mye orgel, akkompagnerende fløyter, strykere og kontrabass med innslag av pauker og tradisjonelle miditrommer. Dette verket inkluderer et stort antall kompliserte stykker med temposkifter og smakfull stemning, med helt vill bass som binder alt sammen i bakgrunnen. Her kan man for eksempel plukke ut “Forest of Evil Spirits” som, til tross for den intense bassen og de travle trommene, likevel nesten har følelsen av å være avslappet.

 

Super Castlevania IV – supert på ordentlig

Denne fysakken har sin egen borg, fylt med knallbra musikk. Det er nesten litt synd å gi ham bank.

Denne fysakken har sin egen borg, fylt med knallbra musikk. Det er nesten litt synd å gi ham bank.

Når det kommer til å plukke ut noen favoritter er det nærmest umulig å la noen av de klassiske remiksene fra Draculas tårn være unevnt. “Vampire Killer” (Castlevania, komponert av Kinuyo Yamashita og Satoe Terashima), “Bloody Tears” (Castlevania II: Simon’s Quest, komponert av Kenichi Matsubara) og “Beginning” (Castlevania III: Dracula’s Curse, komponert av Terashima, Matsubara, Sasaki, Funahashi og Morimoto).
Noen vil kanskje påstå at det er i overkant åpenbart å gå for spor som har blitt brukt i nærmest hvert eneste Castlevania-spill, men det er ofte en grunn til at slike låter kommer tilbake.

Når det åpenbare er nevnt, så skal det sies at det ikke er vanskelig å finne flere originale godbiter her. “Treasure Room” med sine mange fjes, marerittfremkallende “Cellar“, den ville “The Trick Manor“, eller den stemningsfulle sistebosslåten “Dracula’s Room“.
Men, neida, vi har ikke glemt den beste av de alle – “Simon’s Theme” er definitivt blant det bedre som eksisterer av Super Nintendo-musikk.

Er man en stor fan av dette verket, kan man kanskje også låne bort et øre til Axelay-soundtracket som har mange av de samme elementene som vi finner her. Taro Kudos bass er naturligvis på plass, og også der føler man at det hele sitter som en kule. I grunn er det ganske leit at ingen av disse fikk i oppdrag å lage noe mer musikk av betydning, men de er i hvert fall kreditert for å ha laget noe av det saftigste kruttet som er stappet ned i en Super Nintendo-kassett noen gang!

Da var det nok en gang over - trykk på reset og spill det igjen!

Da var det nok en gang over – trykk på reset og spill det igjen!

Har du lest artikkelen tre ganger, og kan simpelthen ikke få nok? Les noen av de andre Musikkhjørnet-artiklene våre her:
Gimmick
Secret of Mana
Chrono Trigger

  • Øyvind Eriksen

    Glimrende anmeldelse atter en gang. Musikk som vekker gamle minner…. Tusen takk…

  • Sinfour

    Konge :D