The Legend of Zelda – A Link to the Past

En Retrogamers Bekjennelser : Nummer 1

Zelda3-Logo

Først vil jeg prøve å forklare litt hva jeg tenker rundt denne “serien”, opp igjennom oppveksten min har jeg hatt mangfoldige opplevelser som på direkte eller indirekte måter er knyttet til retrogaming. Her ønsker jeg å dele noen av disse opplevelsene og historiene, disse tekstene vil ikke være laget for vurdering av spill men det er helt uunngåelig å ikke komme inn på flere spill som disse historiene kommer til å berøre. Jeg vil også takke alle dere som har tatt dere tiden til å lese spillanmeldelsene jeg har skrevet og tatt dere tid til å komme med tilbakemeldinger. All støtten så langt settes stor pris på og gir meg personlig masse energi til å fortsette skrivingen.


link-piksel

Tekstene som publiseres under “En retrogamers bekjennelser” vil være av ganske personlig karakter men jeg håper at dere vil like det, grunnen til at jeg gjør dette er alle tilbakemeldingene jeg har fått på innledningene i spillanmeldelsene mine. God lesning.

introskjerm2

En Retrogamers bekjennelser : The Legend of Zelda – ALttP De som kjenner meg eller har pratet med meg finner fort ut at “TLoZ – ALttP” (The Legend of Zelda – A Link to the Past)er mitt soleklare favorittspill igjennom tidene, og her skal jeg dele flere av tingene som skjedde i barndommen min før spillet endelig ankom gutterommet mitt og ble regelrett istykkerspilt.

kart2

Jeg vokste opp i ett område kalt Virik i Sandefjord og strøket var og er den dag idag preget av dyre villaer og familiene som bor der kan overfladisk beskrives som velstående, så allerede i min barndom følte jeg på mange måter at jeg ikke passet inn i malen som var forventet av de voksne i nabolaget. Jeg har vel rett og slett vært en liten rebell siden unnfangelsen. Ihvertfall så bodde det en 2 år yngre “pappagutt” 2 gater over meg, han var en av de som hadde alt og fikk alt han pekte på, føler meg sikker på at flere av dere som leser dette kjenner igjen typen jeg prøver å beskrive. Han inviterte til barnebursdag og jeg var invitert, jeg prøvde å overbevise moren min om at jeg var dødsyk og ikke kunne delta i feiringen hans, all energien var 100% bortkastet og en langøret ung herremann trappet opp med gave under armen. Idet jeg banket på døren ble jeg møtt av en smørglatt sleik og ett glis som hadde gjort Steven Tyler til skamme. “Hva har du kjøpt til meg?”, dette var det første han spurte meg om, kvalmen meldte seg umiddelbart og slo knallhart opp mot stemmebåndene og drøvelen min. Jeg svelget det ned og svarte oppgitt “Pokemon”. Han trakk skuffet på skuldrene og sa “Ja du får komme inn da”.

random_10

Motvillig kledde jeg av meg i gangen mens jeg tenkte “Hva forventer han egentlig? En jumbojet, fjernstyrt bil…. ” Moren kom inn fra kjøkkenet og sa at de skulle til å servere pizza og brus nede i kjellerstuen så jeg måtte forte meg ned. Når jeg kom ned så satt bursdagsbarnet på en stor stol, nesten som en trone. Vi andre som var der hadde liksom fått audiens hos denne unge krabaten, men jeg er ikke karen som takker nei til litt pizza og brus. Etter vi hadde spist var det planlagt spilling og jeg la merke til at han hadde ett helt nytt Zelda spill til Super Nintendo. Esken var annerledes enn de jeg hadde sett i butikken her hjemme, men faren hans som var pilot hadde kjøpt det til han i USA og alt dette skjedde i mai måned. Ivrigheten boblet berusende igjennom de sukkerholdige blodårene mine og jeg fikk overtalt han til å sette det på. Tittelskjermen var akkompagnert med kjente toner og jeg entret så smått nerdvana. Han skrev inn navnet sitt og startet å spille, men etter 5-10 minutter slo han av og kalte det ett drittspill. Sjokkert og vonbroten gikk jeg til moren hans og sa at jeg måtte dra hjem fordi jeg hadde fått armhulepest og følte meg veldig dårlig. Til min overraskelse protesterte hun ikke og jeg løp hjem for å fortelle mamma at det hadde kommet ett nytt Zelda spill og det var bare noe jeg måtte ha!

boss2

To dager senere møtte mamma meg nede i byen sånn at vi kunne gå innom Lekehuset og Dennis for å høre om de hadde spillet. På Lekehuset sa de at de ikke hadde det og visste ingenting om når det eventuelt kom til å dukke opp. Når vi kom til Dennis Leker fortalte de det samme men de sa samtidig at de ikke fikk spillet før i midten av september. Lengden fra mai til september når man er 11 år er ubeskrivelig lang, og jeg fikk oppriktig vondt i hele kroppen over disse dårlige nyhetene men mamma beroliget meg med å si at da hadde jeg jo god tid på å spare opp til det. Av allerede gammel vane i min 11 år unge kropp hadde jeg begrensa midler med å tjene penger, men jeg var en virkelig rev på å klippe gress om sommeren for naboer, samt snømåking om vinteren. Så ved godt mot og ett målrettet sinn freste jeg over mang en plen den sommeren, og stabelen med penger vokste mer og mer etterhvert som ukene gikk. Men jeg var ikke bare en flittig barnearbeider, jeg fant også god tid til å finne på rakkerskap i nabolaget sammen med flere av mine barndomsvenner. Noen ganger var uhellene som skjedde helt ufrivillig, mens andre ganger kan jeg ikke skylde på annet enn at jeg var fanget i øyeblikkets spenning.

random_8

I min pågående kamp for å tjene penger til Zelda denne sommeren så fikk meg og en barndomsvenn som har CP (Celebrad Parese) i jobb å grave opp steiner i bunnen av hagen til bestemoren min. Mens vi sto nedi hagen der og gravde så løftet vennen min opp en stein og på tidenes mest upassende tidspunkt fikk han litt spasmer og steinen fartet over gjerdet og ned mot veien som lå rett bak. I skrekk hørte vi ett smell og kikket over gjerdet, han hadde truffet panseret på en Merchedes klokkereint. Og dette var en av barndoms- vennene mine som aldri traff det han ønsket med verken snøball eller andre ting. Blikkene vi delte inneholdt mer enn 1000 ord, da vi var begge klar over at det å forklare mødrene våres at dette kun hadde vært ett uhell lett kan sammenlignes med å bestige Mount Everest i rullestol. Vi tok beina fatt og løpte det kroppene kunne bære oss, resten av ettermiddagen og kvelden gjemte vi oss i noen jättegryter i Hjertneskogen. Når det begynte å bli mørkt klatret vi opp og tok fatt på turen hjemover, jeg var mildt sagt skrekkslagen for hva som kom til å møte meg i døra hjemme. Moren min har en egen evne til å forvandle seg til ett monster som får Godzilla, Frankenstein og The Thing til å fremstå som nusselige små smurfer. Jeg sto lenge foran inngangspartiet før jeg turte å tusle inn i hagen, inne i gangen tok jeg av meg på beina, i det jeg hadde fått av meg alle klærne reiste jeg meg opp og så moren min der. Ho grep tak i meg og ga meg en skikkelig hard klem mens hun skrek “Hvor har du vært???!!”.

boss_3

Jeg gjorde mitt ytterste for å forklare at alt var ett uhell men som både jeg og **** hadde mistenkt var dette til ingen nytte, i tillegg til å måtte erstatte skadene på panseret sammen med barndomsvennen min fikk jeg en ukes husarrest. Det kommende Zelda spillet virket som en svunnen drøm og den videre plenklippingen den sommeren gikk ikke like lett unna som den hadde gjort tidligere. Men i slutten av august var jeg endelig ajour og hadde gjort opp for meg. Dog var det ingen mulighet for å tjene nok penger til å få kjøpt spillet, men en ting jeg ikke hadde tenkt på er at jeg ble 12 år den 18 september! Så jeg inviterte alt som kunne krype å gå av venner og bekjente å gjorde det krystallklart at jeg kun ønsket meg penger for å kjøpe meg ett SNES spill. Den 19 september telte jeg opp kronasjene og med gaven fra mamma og bestemor var jeg i mål. Jeg hadde på mirakuløst vis skaffet meg 700,-. Jeg gikk innom Dennis Leker hver eneste dag etter skolen og spurte om de hadde fått inn Zelda ennå, men det var fortsatt ikke kommet og de sa hele tiden at jeg fikk komme tilbake om ett par dager. Dette er ikke en beskjed jeg tok til etteretning og var innom der som nevnt hver dag, jeg kunne også finne på å dra bortom der i spisefrikvarteret på skolen. Så hvis du mot formodning leser dette så vil jeg herved beklage alle traumene og ørebetennelsene jeg har utsatt deg for Sølvi, og det samme til dere andre som jobbet der.

random

Endelig var dagen der, det var torsdag 24 september og jeg gikk bortom lekebutikken i storefri, Sølvi så lettet ut og bekreftet at spillet var kommet og at de hadde lagt av ett til meg. Jeg fikk en følelse av at dette ga hun en form for sinnsro for å slippe maset mitt på en stund, for nå kom jeg jo til å være opptatt med andre ting. Tilbake på skolen satt jeg og regnet ut sekundene det var igjen før vi var ferdig for dagen, til dags dato er de to norsk timene vi hadde de lengste norsktimene jeg har hatt i hele mitt liv. Med sekk på ryggen og like dårlig tid som harepusen i “Alice i Eventyrland” hev jeg meg på sykkelen og hadde Tor Hushovd sett meg på veien hjem for å hente pengene hadde han lagt opp før han hadde begynt. Inn og ut i lynfart for å hente pengene og på sykkelen igjen, kommer ned på Dennis og løper inn for å få med meg juvelen min hjem. Jeg smalt pengene på disken og klarte ikke å stå i ro mens de pakket spillet inn i en posen, dirringene i hele kroppen min hadde fått produsentene av de dyreste vibratormodellene til å revurdere kvaliteten på varene sine. Ja, hadde de rett og slett hatt en plakat ved siden av meg som det sto “Duracell” på så hadde salget av batterier vært skyhøye da jeg lett fikk duracellkaninen til å fremstå som ett neddopet dovendyr.

random_5

 Farten jeg hadde hjem hadde fått rakettforskerne hos NASA til å rødme i ren skjær misunnelse, da jeg er hellig overbevisst om at jeg brøt ikke bare en men flere av fysikkens lover. Da jeg kom hjem spilte jeg og broren min fram til leggetid, men jeg var så ivrig at jeg ikke klarte å sove, så jeg lå og ventet på at mamma skulle sovne, deretter skrudde jeg lyden helt ned og meg og brodern spilte langt ut i natten. Mamma fant meg i senga med ett avtrykk etter en SNES kontroll i panna og skjønte fort hva som hadde skjedd, hun vekte meg og sa at det var på tide å komme seg opp for å dra på skolen. I min mangel på søvn og kreativitet fortalte jeg at jeg ikke følte meg bra og mest antakelig hadde fått ett tilfelle av akutt nesehårsbrokk og måtte bli hjemme. Idet jeg hadde sagt det skjønte jeg ikke helt hvorfor jeg i det hele tatt prøvde, min mor er tross alt utdannet sykepleier men til både min og broderns store forundring sa mamma at vi kunne få bli hjemme. Jeg vil takke deg for at du så imellom fingrene denne ene gangen og du skal vite at en av mine kjæreste barndomsminner er knyttet til denne helgen og opplevelsene jeg delte med min bror på vårt eventyr i Hyrule sammen.

boss_2

 Det vil senere komme en fullstendig anmeldelse av spillet.

random_9

 Til slutt ønsker jeg å oppfordre dere som leser dette til å enten kommentere her om hva dere syns eller ta gjerne direkte kontakt med meg på facebook, jeg er også på www.retro1.no under nicket “Rattatata”. All feedback verdsettes.

boss_4

Vi i spillmuseet er veldig aktive med å gi våres felles retrofrelste mye innhold og opplevelser, og er for tiden midt i planleggingen av ett nytt arrangement vi skal ha her i Sandefjord i mai i år, her vil det komme mer info fortløpende i tiden framover. Og jeg håper å appelere til dere om å kanskje donere en slant via paypal donasjons knappen vår eller om dere har noen retromaskiner/spill stående dere ikke bruker så tar vi imot med åpne armer. Husk at alt hjelper oss videre med å gjøre spillmuseet til det vi ønsker for dere og oss selv. Takk igjen for all foreløpig støtte :D

spillmuseet_logo_rounded


Posted

in

by

Comments

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *