Han der på skolen med SEGA

Hvordan det var å være eneste i skolegården med Sega, når Nintendo betød spillkonsoll.

Mye tyder på at jeg kanskje burde ha vært mer spesifik da jeg ba Mamma kjøpe en spillmaskin til meg.
Problemet var bare at spillmaskin og Nintendo var synonymt i 1991. Jeg kunne sikkert spurt direkte om å få en Nintendo og endt opp med samme maskinen. Uansett, høsten 1991 stod det en splitter ny Sega Master System type 1 i stua, klar til å kobles opp.

Akkurat som Nintendo Wiien i 2006 var NES utsolgt store deler av tidlig 90-tallet, som igjen førte til at mange foreldre kom hjem med en Sega Master System istedenfor. Det var ikke tomt for Sega, Sega hadde massevis på lager, så mye at de klarte å få fotfeste i Europa mens Nintendo var opptatt med å selge til utålmodige amerikanere.

Konsollen

Det kan ha gått fortere, men etter hva jeg kan huske tok det ca. 2 minutter før noen ropte fra kjøkkenet at jeg måtte spille Alex Kidd med tven på mute. Da hadde den lett hypnotiserende temasangen til Miracle World allerede rukket å gjenta seg rundt 4 ganger, og allerede støpt seg fast i hjernen for alltid. Jeg var hekta.

Jeg hadde sett Super Mario hos kompiser, og til og med prøvd A Boy And His Blob en gang, uten at jeg eller kameratene mine skjønte videre av det spillet, men Alex Kidd var annerledes. Alex Kidd var en ordentlig gutt. Han spiste hamburger når han klarte et brett, kunne handle kule ting i en butikk, fly i helikopter, kjøre båt og spill stein, saks, papir. Det er rart å se tilbake på hvor absurd det er å la alle brett i et spill avsluttes med å spille stein, saks, papir mot en fyr som har et hode formet som ja, stein eller saks eller papir, men sånn var det, og sånn ble det.

Alex Kidd var forøvrig Segas andre forsøk på å skape en offisiell maskot som kunne konkurrere med Mario. Dessverre var det nok spaghettispisende rørleggere folk ville ha på slutten av 80-tallet.

Utover 92, 93 og 1994 kom flere spill til i samlingen min. Castle of Illusion Starring Mickey Mouse, The Lucky Dime Caper Starring Donald Duck (som forsvant på loftet i 1993, og dukket opp i 2007), California Games, Asterix and the great rescue, Wonder Boy in Monster Land, World Grand Prix og sikkert et par andre jeg ikke husker.

På skolen var det Mario som gjaldt

Alle hadde Nintendo på skolen, og det var egentlig greit, for alle ville prøve en spillemaskin de ikke eide selv. Kompiser kom ofte over for å prøve Alex Kidd og California Games, og flere ville også byttelåne hele konsollen. Mario hadde blitt et fenomen, noe du ikke kom utenom, større enn spillene. For å illustrere dette abbonerte jeg på Nintendomagasinet fra 1993, men jeg fikk ikke Super Nintendo før julen 1994, den første Nintendokonsollen jeg eide.

Perlen i min lille samling

Du tenker kanskje at perlen i samlingen var The lucky Dime Caper med selveste Donald Duck? På 90-tallet var jeg en lidenskapelig Donaldsamler, og i senere tid har jeg gjort dumme ting som å stå i 5 timer i kø utenfor Tronsmo i Oslo for å få underskriften til Don Rosa, men The Lucky Dime Caper forsvant på loftet i 1993, og gav dermed tronen til California Games.

La det være sagt, California games var selve manifistering av alt som var kult på 90-tallet. Ikke bare var spillet satt i California. Man kunne konkurrere mot opptil 8 spillere i turneringer av Skateboard, Surfing, Rulleskøyter, BMX og Frisbee. Gjorde du det ekstra bra på en av banene roste spillet deg med slagord av typen “Hang Ten” og “Totally Radical”. BMX var den beste grenen, og klarte du å utføre et par forlengs og baklengs saltoer, dra på bakhjulet og snurre 360 ble jentene i gata helt ville av begeistring.

Var vi flere?

Kanskje kjente du noen som hadde Sega Master System? Muligens var du til og med var han fyren på skolen som hadde Sega Master System? Uansett hvilket forhold du har til Segas gullalder på 90-tallet vil jeg gjerne høre fra deg i kommentarfeltet :)