Final Fantasy VII

Det er julaften i 1997, og det lå ikke mange pakkene igjen under juletreet, men jeg visste allerede nå hva som skjulte seg bak den røde firkanta pakken med gullsløyfe på.

Navnet mitt ble lest opp, og jeg pakket forsiktig opp det eneste som stod på ønskelisten min det året. Jeg hadde lest litt om spillet i Playstation nagasinet og sett reklame på tv men jeg ville helst ikke vite noenting om det. Og der lå det endelig foran meg, innpakket i plast, et cover skinnende hvitt med påskriften Final Fantasy VII og en blågrønn komet bak Windows fonten. Lite visste jeg da hvor mye av mitt liv som kom til å endre seg etter at denne pakken var pakket opp julen 1997.

Normale 16 åringer flest ligger og sover til langt ut på ettermiddagen når det er skolefri, men 1. juledag 1997 stod jeg opp noe tidligere enn vanlig. Klokken var nok nærmere halv 9 på morgenen, og jeg satt min godt brukte Playstation opp 90 grader, for så å lene den inntil tvbenken slik at konsollen kunne lese spillet uten hakking i ca 110 graders vinkel. Slik var det med første generasjon Playstation.. Det var litt knall og fall med denne generasjonen også, som alle andre. Skulle nesten tro laseren var plukket ut fra falne stereoanlegg fra 80-tallet. Hadde man kjøpt et dyrt spill, så måtte man forvente noe hakking i spillets intro eller videosekvenser. Men brodern og jeg hadde hatt Playstation i godt over 2 år allerede, og den funket jo, så hvorfor kjøpe seg ny.

Vel, uansett, hva var det så med dette spillet? Hvorfor ønsket jeg meg akkurat Final Fantasy og ikke FIFA 97, Total NBA eller f.eks. Twisted Metal 2? Jeg hadde hørt litt om Final Fantasy 3 som kom ut på SNES og at det var ganske likt Zelda og Secret of Mana. Jeg hadde allerede i ung alder spilt gjennom et par RPG-spill på SNES og Amiga, så hvor mye bedre kunne dette spillet være foruten kun grafikken? Vel, det tok ikke lange tiden før jeg glemte tid og stunder, og jeg satt der i sin egen verden kun fokusert på det som skjedde på skjermen. Alt annet var ikke så viktig, for å redde min kjære Bettina, øøh.. jeg mener Aeris, fra Sephirots klyper var viktigst av alt. Når jeg sitter å skriver dette, så kommer følelsene tilbake, og jeg må rett og slett gå videre og dypere inn i Final Fantasy VII og hvorfor DU skal spille dette.

Spillet handler om Cloud Strife, en tidligere soldat fra SOLDIER, som noe motvillig har blitt med i gruppen AVALANCHE, styrt av den store muskeløse og enarmede Barret. AVALANCHE er en terroristgruppe som har i oppgave å sprenge såkalte Mako Reactors i den store byen Midgar som styres av President Shinra. Mako Reactors blir brukt til å utvinne energi fra jordens indre, noe som sakte men sikkert dreper planeten de lever på. Det vil AVALANCHE gjøre noe med.

Første oppdrag går som planlagt, og det tar ikke lang tid før Cloud, Barret og resten av gruppen i AVALANCHE setter i gang oppdrag nr 2. Men denne gangen går det absolutt ikke som planlagt. De blir nemlig utsatt for bakholdsangrep fra Shinra, og bomben de har plantet går av før de rekker å komme seg unna. Eksplosjonen splitter gruppen, og Cloud faller ned fra en av Midgars reaktorer og ned i slummen. Landingen er heldigvis myk, og hell i uhell faller Cloud ned gjennom et kirketak og i et mykt blomsterbed, der selveste blomsterpiken Aeris befinner seg. Det tar ikke lang tid før de to finner tonen og begir seg ut på eventyr som vil forandre, ikke bare Clouds liv, men alles liv på planeten Gaia.

Nevnte jeg forresten de tusen-mill.. ok

Som i de tidligere Final Fantasy spillene, så er turbaserte kamper en del av Final Fantasy-universet. Det kreves rask tankegang da du møter et hav av monstre og bosser hele veien. Det som gjør det hele utfordrende er at nye steder betyr nye monstre. Og nye monstre har som oftest noe annet jævelskap å komme med kontra de siste du møtte i skogen for 5 minutter siden. Men nevnte jeg forresten de tusen-millioner monstrene man møter på veien? Ikke det nei.. det var rart. Kampene er ganske oversiktlige da man kun styrer 3 karakterer samtidig. Du har 4 enkle valg å ta:  Attack, Magic, Summon, Items

Denne listen utvides etterhvert som spillet går sin gang. Feks når man lærer seg «Enemy Skill», en command som gjør at man kan lære seg fiendens angrep. Ved en “Limit Break” får man lov til å gjøre et spesialangrep som kan gjøre mye skade. Det er da “Attack” som går over til å bli Limit Break. Limit Break oppstår når man får mye skade i kamp, og noen ganger kommer den utrolig passende til når man feks. sliter med en boss.

Som i de fleste RPG-spillene så oppgraderes våpen og rustning med spillets historie. Med hvert våpen og armbånd har man muligheten til å fylle opp det respektive utstyret med magi, eller «Materia» som det heter i Final Fantasy VII. Det er det som gjør at dette spillet faktisk er vanvittig moro. Jo bedre våpenet og rustningen er, desto mer «Materia». Det er et hav av «Materia» å velge mellom under disse fargene: Rød – Summon, Grønn – Magic, Gul – Command, Blå – Support, Rosa – Independent

Det er når man kombinerer disse, at man skaper sin spillestil til hver enkelt karakter. Det er et enkelt oppsett og man kan velge «Materia» ut og inn hele tiden etter ønske. Og som i mange spill i RPG-sjangeren, så vokser man seg større av experience points ved levling, noe man får etter hver kamp på veien. Nevnte jeg forresten de tusen-mill.. ok, jeg gjorde visst det. Man trenger heldigvis ikke å stå på et sted i dette spillet, levlingen går heldigvis i grad med historien.

2 timer med ren eyegazm!

Når Final Fantasy VII kom ut, så var det ingen spill over dette grafikkmessig (vel, Gran Turismo var vel hakket bedre). Selv om karakterene er laget av synlige polygoner, så passer de perfekt inn i bakgrunnene man spiller i. Verden Gaia er et fantastisk sted, rett og slett. Det er imponerende stort, og grafikken er utrolig bra til å være et Playstation 1-spill. Man styrer 3D-karakteren i stillestående 3D-bilder, men så er alt 3D i “Overworld”. Det er også ca 120 minutter med filmsekvenser i dette spillet! Det er 2 timer med ren eyegazm! Man vil jo gjerne se noen av de videoene om og om igjen (noe som også var grunnen til storinnkjøp av memory cards). Det er en grunn til at spillet kom på hele 3 cdplater.

Nobuo Uematsu, trenger jeg virkelig å si mer?

Ved siden av meg har jeg den originale soundtracken på hele 4 cdplater. Musikken er helt fantastisk! Det er laget themes for hver enkel karakter, sted, boss, scene, død, ja overlalt i spillet er det en ny melodi. Og sjarmerende nok er selve lydeffektene litt Supernintendo’ish, men det gjør virkelig ingenting. Musikken og lyden setter stemningen i dette spillet noe helt grenseløst.

TRONDS HOT TIPS:

Å beholde de originale navnene til hovedkarakterene i spillet var utelukket i det øyeblikket jeg skjønte at de kunne endres. Cloud Strife ble fort endret til “Spawn”, en tegneseriekarakter jeg var stor fan av den gang. Jeg bruker faktisk Spawn navnet til hovedkarakterene i alle Final Fantasy-spillene som kom ut etter FFVII. Det er noe med det navnet som rett og slett klinger bra. Det tok ikke lange tiden før “Phantom” (Barret), “Desireè” (Tifa), “Bettina” (Aeris), “Spiderman” (Cid), “Batman” (Cait Sith), “Dracula” (Vincent), “Maria” (Yuffie) og “Red Devil” (Red XIII) ble født. Selvfølgelig ble jo alle jentene i spillet oppkalt etter visse forelskelser i ungdomstiden, noe som kanskje var dumt med tanke på hva som skjer utover i spillet. Så vær varsom med hvem man velger navn på.

But how could I know? Jeg visste ikke hvordan spillet utviklet seg, og jeg fikk mang en gang overraskeler som jeg husker godt den dag i dag. At man endrer navnene på karakterene, gjør også at spillet blir enda bedre og mer personlig, på både godt og vondt, mest vondt med tanke på hvem jeg var mest forelsket i den gang, og hvem som var den heldige vinner av “Aeris” *kremt*. Jeg skulle gjerne likt å skrive om hver enkelt karakter, men jeg er redd for å avsløre for mye.

Da er det vel på tide å komme tilbake til det jeg nevnte i toppen av anmeldelsen, nemlig at dette spillet forandret mitt liv. Den sterke historien, tilstedeværelsen og den flotte musikken kombinert, gjorde at det skjedde noe med meg. Jeg startet å lage musikk basert på alle følelser jeg fikk gjennom å spille nettopp dette spillet. Og det har senere resultert i platekontrakter og spillejobber. Det kan også nevnes at min første låt i 1997/98 (skrevet i 1997) het “Black Materia – Comet”. Jeg har også valgt å merke meg for livet grunnet dette, og har tatovert Final Fantasy VII logoen på min arm.

Karakter 10/10: Jeg kan ikke annet enn å anbefale dette spillet til alle, selv 17 år etter utgivelse. Jeg liker å ha ting originalt, men det kan kjøpes via Playstation Store for 75kr og spilles på din PS3 eller Sony PSP/Vita. Dagens verdi på komplett Final Fantasy VII med alle cdene og manual er ca 400-500kr. Platinum får man noe billigere. Forseglet koster opptil 1500.- Men husk at spillet ble solgt i nærmere 10,5 millioner eksemplarer, så man trenger ikke å lete langt og lenge, heldigvis.