En retrogamers bekjennelser del 3

Denne gangen er historien direkte knyttet til en av mine favoritter på NES, nemlig den udødelige klassikeren Mega Man 2

megaman-2

En kjapp notis om retrospillmessen

Heisann alle dere retrofrelste som tar dere tiden til å lese denne artikkelen, samt det andre vi publiserer her på Spillmuseet. Jeg vil benytte anledningen til å takke alle for støtten og feedbacken vi har fått rundt dette prosjektet og ønsker at så mange som mulig av dere får tatt turen til Retrospillmessen vi har i Sandefjord 24. og 25. mai! Jeg gleder meg enormt til å dele den fantastiske opplevelsen det kommer til å bli med så mange sjelsfrender som mulig. Det betyr veldig mye for meg personlig å se at så mange liker noe som startet som en ide inne i mitt hode for 2-3 år siden og som nå har vokst seg dit det er. Jeg ser lyst og optimistisk på fremtiden for Spillmuseet :D

Mens jeg sitter her og skriver dette begynner det “gamle” pikselerte hjertet mitt å slå fortere og smilet brer seg fra øre til øre, tiden er inne for ett nytt dypdykk i nostalgiens pengebinge av minner og historier knyttet til gaming :D Det er duket for tredje del av “En Retrogamers Bekjennelser”

En mega helg 2

Denne gangen er historien direkte knyttet til en av mine favoritter på NES (Nintendo Entertainment System) , nemlig den udødelige klassikeren Mega Man 2. Som hardbarka fan av serien fra første spill, skal jeg nå fortelle litt om helgen hvor jeg oppdaget det andre og i mine øyne beste kapittelet i serien.

Ingrid Espelid Hovig, en ernæringsfysiolog som har godkjent denne teksten.
Ingrid Espelid Hovig, en ernæringsfysiolog som har godkjent denne teksten.

Jeg hang mye sammen med en kar som var like mye Nintendo-fan som meg, dog han hadde det etter min oppfatning mye lettere i anskaffelse av spill, da foreldrene skjemte han bort til stadighet. Han ringte meg ofte for å fortelle om sine nye grå kassettskatter, den kødden. Han gikk et par år under meg på samme barneskole og vi hadde planlagt at jeg skulle overnatte hos han hele helgen. Dette er en helg som har etset seg inn i sinnet mitt på mange måter, noe jeg kommer tilbake til etterhvert som denne historien utfolder seg. Moren hans jobbet ofte natt og hun jobbet kvelden hele denne helgen. Derfor skulle jeg være der for å passe litt på. Jeg var jo massive 2 år eldre, så jeg bærte jo på langt fler minutter i verdenserfaringen enn kompisen min! Så dette skulle gå som smurt. Jeg har ofte lurt på hvordan barnevernet hadde reagert idag om de fikk tips om en 3. og 5. klassing som ble overlatt til seg seg selv to netter på den måten idag. Men nok om det, fredagen kom krypende og vi skulle snart være herrer i eget hus. Som de fleste gode foreldre ble vi vartet opp med et aldri så lite lager med godis og snacks i tillegg til alle ernæringsfysiologers drømmekost: livsviktige proteiner i form av frossenpizza. Så med kjøleskap og fryser stappet til randen var vi klare for en opplevelseshelg jeg aldri kommer til å glemme.

Dr. Wily og hans undersåtter

Jeg syklet opp til Lars og traff moren som fortalte oss om alt vi måtte passe på og huske på. Kloke av skade og som barn flest fulgte vi våkent med imens informasjonen hadde en snarlig visitt i våre hoder, før den tok veien videre i det store ukjente. Derimot mot slutten av morens informasjonskavalkade våknet vi, hun dro opp ett flunkende nytt spill som vi kunne kose oss med, hakene våre gikk samstemte i gulvet og pulsen ble plutselig skyhøy. Vi speilet oss i coveret på Capcoms nyeste perle, det var selvfølgelig Mega Man 2! Vi snappet spillet ut av hendene hennes og hun snakket til oss mens vi løp ned på rommet men til den dag idag aner jeg ikke hva hun prøvde å kommunisere. Å kalle det et rom er egentlig en underdrivelse, da han hadde en hel kjellerstue for seg selv. Her var det både TV og Nintendo som stod klar til å kvalitetsikres av to gamere sine fettede fingre og ivrige sinn.

maxresdefault

Tittelskjemen startet og musikken klunget ut i hele rommet og vi var igjen igang med å stoppe Dr. Wily og hans undersåtter. Første banen vi startet på var Quick man og det kommer kanskje ikke som noen overraskelse når jeg sier at vårt møte med laserstrålene var en brutal påkjennelse på unge gamer sinn. Det opplevdes jo nesten som klin umulig å komme forbi det segmentet, så etter uante mengder med continues valgte vi Flash man sin bane og her gikk progresjonen noe greiere. Det tok ikke lang tid før vi var utrustet med Time Stopper og da gjenstod det 7 fler robotmestre som skulle nedkjempes.

Air Man!
Air Man er bare luft, nesten!

Nestemann vi prøvde oss på var Air man. I det vi ankom banen aktiverte vi selvfølgelig Time Stopper-våpenet vi nettopp hadde anskaffet oss. Og det kan rett og slett ha en kjip effekt for spilleren på denne banen, da ting som skal dukke opp ikke kommer opp på skjermen og du hopper i din sikre død. Så etter å ha lært dette var det i gang med plattformferdigheter på olympisk nivå for å komme til rullgardindøra med den store “Dr.W” logoen over. Rett innenfor fant vi den mobile vifta med det dekkende navnet “Luftmannen”, etter et par forsøk ble han omgjort til blå kuler som ekspanderte over skjermen og vi fikk oss ett nytt våpen, Air Shooter var nå en del av arsenalet vårt. Plutselig begynte skjermen å blinke og jaggu meg fikk vi ikke noe som het “Item-2” , dette måtte vi finne ut hva var for no med en gang.

Wood Man er skremmende.
Wood Man er skremmende.

Etter en velblåst kamp var det Lars som skulle velge neste robot. Hvem skulle gruslegges nå? Valget falt på Wood Man, til den dag i dag så er musikken på Wood Man-banen blant mine favoritter innen spillmusikk. Hvis du ikke har hørt den, oppfordrer jeg deg til sjekke ut lydsporet på youtube øyeblikkelig. Etter lang tid med nedkjemping av mekaniske strutser, flaggermus og gorillaer kom vi endelig fram til bossdøra. En smålubben trestokk med løvfetisj møtte oss. Som de to Nintendo-veteranene vi var, leste vi fort angrepsmønsteret hans og han ble redusert til pikselert bark. Denne gangen var belønningen Leaf Shield og vi var ett skritt nærmere den gale vitenskapsmannen, nå var det kun 5 silikonbaserte livsformer som gjenstod. Før vi fortsatte glanset vi bort på klokka og den var allerede blitt over 23:00. Vi bestemte oss derfor for å ta en pause og få i oss litt mat.

Servitøren Helga

Ei erketypisk Helga.
Ei erketypisk Helga.

Oppe på kjøkkenet skrudde vi stekeovnen på max pupp og 30 min senere mesket vi oss med et måltid som i bunn og grunn hadde vært best servert i urne på et krematorium. Mens det forkullede herremåltidet ble fortært satte kompisen min på TV. Her fikk jeg mitt første møte med tysk voksenunderholdning på kanalen RTL. Det er en egen stemning rundt å spise brent pizza med tilhørende Cola og ordene “Ich Kome Helga” rungende fra tv-høytalerne. Dog det er et barndomsminne jeg holder kjært, hadde jeg nok satt pris på å oppdage dette alene ^^ Men uansett så gikk maten ned iført tysk sengegymnastikk i beste sendetid. Noe sjokkskadet bestemte vi oss for å ta kvelden, men jeg måtte bare sitte litt ekstra før jeg reiste meg, da stemningen hadde hatt sin virkning på skribentens anatomi.

Som vaskeekte gamere stod vi opp lørdagen, en god stund før fuglene. Og merkelig tilfredstilte anrettet vi en ny kaloribombe til frokost. Denne gangen var mengden speiderkrydder heldigvis noe redusert, så det behøvdes ikke like mye Cola for å få maten ned. Niste tok vi også med oss ned i form av Potetgull, Bamsemums og Cola, slik at kvisene skulle få den næringen de trengte.

metal_man_mm2_wallpaper_by_zekezurita-d6to8w4

Metal mæææn

Vi tastet inn passordet fra dagen før og fortsatte med Metal man og det tok ikke lange tiden før en robot som lett hadde fått diagnosen ADHD, stod og lempet snurrende motorsagblader mot oss. Vi fikk juling et par ganger før en av retrotidens mest overlegne våpen tilhørte oss. Vi var innehavere av Metal Blade og spillet ble straks mye lettere med denne saken i arsenalet vårt.  Det kan umulig ha vært tiltenkt å være så overlegent som det var. Veien videre gikk fort til Bubble Man. Etter å ha tatt knekken på utallige reker og annet rask, var det kun noen sinnssykt irriterende metallkrabber og noen stup som stod i veien for døra til Boblegutten. Vi kom inn i rommet og fyrte løs med våpenet fra Metal Man og bobleblåseren forsvant fort til de digitale englers verden. Vi fikk nå Bubble Shooter og det var bare 3 igjen før Dr. Wily-brettene kunne utforskes.

Heat Man

Heat Man
Heat Man

Neste robot vi valgte å fokusere på var en ganske så rødflammete sak ved navn Heat Man. Banen hans er kriminell! De forsvinnende blokkene her begynner riktignok lett, men blir sinnssykt vanskelige mot slutten. Heldigvis var Lars snartenkt og vi hoppet over mange av problemene med Item-2. Snarlig etter banket vi på døra til den vesle hissigproppen. Logisk tankegang førte til at vi prøvde å kjøle ned denne karen med bobler og det funket veldig bra. Det tok ikke lang tid før hans pikselerte flamme døde og vi var enda ett skritt nærmere målet vårt.

Metal Blade
Metal Blade

Banen vi startet på nå tilhørte Crash Man og denne banen blir fort en vits så lenge man har Metal Blade i våpenarsenalet. Ikke mange forsøkene krevdes før vi stod ansikt til ansikt med Capcom sin tolkning av Dynamitt-Harry. Vi testet ut forskjellige våpen og fant ut at viftemannens tornadoer hadde knallgod effekt på å blåse ut lunta på Crash Man. Granatkasteren ble knust og vi hadde kun en igjen, men dette var banen som hadde satt oss kraftig på plass dagen før. Vi bestemte oss for å fylle på magesekken før vi fortsatte, og klarer dere å gjette hva slags kulinarisk opplevelse det ble?

2040133393

Helt riktig, enda en Grandiosa møtte varmeelementene og mettet to gamere sine kropper. Med flytende ost og paprikabiter romsterende i årene våre var vi på plass foran tv`en og denne helgens nemesis skulle utfordres på nytt og nedkjempes for godt.

En utholdenhetsprøve med laserstråler

Quick Man, en kjapp mann.
Quick Man, en kjapp mann.

Det føltes som en utholdenhetsprøve, men vi fikk etterhvert taket på de hersens laserstrålene og Lars oppdaget at vi kunne bruke Flash Man sin Time Stopper for å gjøre ting betraktelig enklere for oss selv. Men gud bedre hvor mange ganger vi døde før vi stod fremfor døra til bosserommet. Det gikk med en del energitanker før Quick Man gjorde en quick exit fra skjermen. Alle åtte robotkjempene var lagt i grus. Som vi ante kunne vi nå starte med Dr. Wily sine bossebrett. Disse er ganske mye verre enn de andre og byr på store utfordringer flere steder. Men med fast tilføring av Bamsemums og Cola ble både en mekanisk drage, en “tanks” og en ubeskrivelig sak i mange deler sendt inn i evigheten. Nå stod vi plutselig i et rom med 8 portaler som sendte oss tilbake til alle de første robotene vi hadde banket. Heldigvis gikk det andre møtet med bossene veldig mye greiere og det tok ikke lang tid før vi ankom spillets siste brett.

mm2gMegaMan2U-38

Det starter med at du faller ned mange skjermlengder og det eneste som finnes av fiender er noen lilla syreklatter som ramler ned fra taket. Etter lett navigering står man foran spillets siste fiende. Dr Wily kommer ned fra UFOen sin og muterer til et slags romvesen, hvorpå han flyr rundt i rommet og skyter mot deg. Til vår store overraskelse hadde ikke metallbladene så stor effekt på denne skapningen og flere dødsfall senere skjønte vi ironien i at siste boss skulle nedkjempes ved å blåse bobler på han. Etter litt fingergymnastikk var Wily nedkjempet. Bossrommet viser seg å være en illusjon og man ser den spinkle onde doktoren hoppe fram fra spakene. Han ligger på gulvet og ber om nåde. Her starter spillets avslutning og bildene er fantastisk akkompagnert musikken. Vi vokste mange hakk på mestringskalaen denne helgen og spilte igjennom noen andre spill også, før vi gikk opp for å få i oss kveldsmat den dagen.

https://www.youtube.com/watch?v=SSgVW6ADOWY

Det ble enda et møte med Stabburets klassiker i skjønn harmoni med tysk kulturhistorie før øynene ble lukket og kroppen inntok hvilemodus.

Søndag

Morgenen etter stod vi opp et par timer før moren hans kom hjem og til alle ernæringsfysiologers glede var frokosten brødskive med saltpølse og kaviar. Etterpå lekte vi litt med biler på stueteppet deres da det var delt inn i mange ruter og hadde et mønster som minnet om veier. Som lastebil brukte vi to sølvfargede gjenstander vi hadde finni inne på soverommet til mora, det fantastiske med disse var jo at de vibrerte også. Men når moren kom hjem og så hva vi holdt på med på stuegulvet skjønte jeg fort på kroppspråket og utbruddet hennes at en av barndommens beste helger hadde kommet til en brå slutt. Jeg forsvant stille ut døren og syklet hjemover mens jeg tenkte på alle opplevelsene mitt unge sinn hadde hatt.

Bekjennelsen som er knyttet til denne historien er rett og slett såpass enkel at jeg aldri har gitt Lars kreditt for at det var han som oppdaget hvordan man trivialiserte Quick Man sin bane. Jeg har påberopt meg den æren i alle år,  men setter nå skapet rett og legger meg flat. Det var hans oppdagelse og ikke min.

i-am-sorry-sweetie-please-forgive-me

Jeg håper dere har likt historien og det jobbes aktivt med flere deler til denne serien, krigen mellom Nintendo og Sega har vi jo ikke fått avgjort heller så det er mye godsaker på vei.

Helt til slutt vil jeg komme med en spennende nyhet og det er at jeg og Kenneth Jørgensen fra Rad Crew / Nerdcast planlegger å kjøre en del speed runs av retrospill hvor vi da skal avgjøre hvem som er “best” til dette. Dette er foreløpig i planleggingsfasen og planen er å streame dette via twitch når alt av detaljer ligger klart, men det blir garantert en live match mellom meg og Kenneth under Retrospillmessen i mai.


Posted

in

by

Comments

2 responses to “En retrogamers bekjennelser del 3”

  1. kire82oslo Avatar
    kire82oslo

    Trevlig läsning! Och ett av 8-bitsgenerationens bästa spel :-)

    1. Jan Olav Hegvik Avatar

      Takker så mye for komplimentet :D

Leave a Reply to kire82oslo Cancel reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *