Et skråblikk på Gudenes Triforce

Det tredje Zelda-spillet er et av undertegnedes fem favorittspill noensinne. Men er det egentlig et perfekt spill?

Denne gangen tenkte jeg egentlig ikke jeg trengte å skrive så mye, da jeg tidligere, på min egen side, ramset opp dette som et av mine fem favorittspill. Her på Spillmuseet er det også skrevet om spillet(og anmeldelse er blitt lovet), så den jobben skal ikke jeg stjele. Isteden vil jeg fokusere på spillet kontra de andre spillene i serien. Kanskje jeg finner ting som ikke fungerer så godt, og kunne ha vært gjort bedre?

Vi kommer også innom Links meget omdiskuterte hårfarge.

Kort fortalt går spillet to skritt tilbake og finner opp kruttet på nytt.

Det er igjen mer fokus på utforsking og mindre på action. Ting er blitt mer strømlinjeformet. For eksempel vil sprekker på vegger tydeligere vise hvor man kan plante bomber. Spillets templer fungerer mer helhetlig som store puzzles, og ikke bare en serie med rom. I tillegg har man et system med to forskjellige verdener som overlapper, og dermed påvirker hverandre.
Formelen som LttP skapte, forble formelen det senere Ocarina of Time konverterte til 3D, og som påvirket resten av serien. Man kan dermed si at mye av det moderne Zelda ble født i LttP.
Dermed føler jeg heller ikke det er nødvendig med en slik liste jeg har hatt med Zelda og Zelda 2, om tips for hvordan man best kan spille spillet. Dette er fra 1991, men har aldret helt fantastisk. Spillet føles så tidløst, at man fint kan spille spillet for første gang i dag, og ikke sette seg fast i spilldesign som føles gammeldags.

Etter å ha spilt spillet på nytt igjen, og i tillegg spilt igjennom Link Between Worlds, har jeg fått sett ting i et litt nytt perspektiv, og har dermed fått tenkt gjennom et par nye ting jeg kan nevne.
Jeg skal ikke sammenligne spillet altfor mye med Link Between Worlds, det tar jeg nok heller når jeg en vakker dag skriver om det spillet. Det skal nevnes at LBW kanskje er den nye favoritten min, da det tar LttP-oppskriften, og tilfører en moderne vri.

Så hva kunne favorittspillet mitt ha gjort bedre?

Dette er et utrolig vanskelig spørsmål å stille, da man oftest har et helt blindt forhold til de spillene man er mest glad i, men jeg skal gi det et forsøk.

Det ene jeg vil nevne er de få tingene jeg føler LttP bommer litt på. Det første er at templene føles veldig lite tematiske. Det vanlige i Zelda-templer er jo å ha ett vanntempel, ett skogtempel, ett ildtempel, og så videre. Det er kanskje litt for typisk, men med visse unntak, er ikke templene i LttP særlig mer varierte enn at fargen på veggene endres litt. Joda, det er ett vanntempel, ett istempel og ett ørkentempel, men jeg føler fortsatt det kunne ha vært litt mer variasjon i hvordan de presenteres. Men dette er pirk, og fortsatt et skritt opp etter Zelda-spillene på NES.

LttP har også æren av å ha ett av de verste minispillene i hele serien: gravespillet. Det er heldigvis ikke nødvendig å klare dette for å fullføre spillet, men dersom man ønsker å samle alle hjertebitene(for å fylle Links livsenergi til opp til 20 hjerter), er man nødt.

Gravespillet er 100% ren flaks. Jeg har opplevd å finne hjertebiten på første spadetaket, og jeg har også opplevd å bruke nærmere to timer. Det er ingen regler eller bestemmelser, annet enn ren flaks, om hjertet er der man bestemmer seg for å grave. Om man er som meg, og må fullføre Zelda-spill 100%, kan det bli frustrerende, spesielt om man spiller flere ganger(og LttP har jeg fullført flere ganger enn jeg kan huske).

Så vil jeg ta opp et veldig omstridt tema, som jeg kanskje kan oppklare her og nå…

Nemlig Links hårfarge.

Dette er et tema gamere har slåss om siden slutten av 90-tallet, da emulatorer ble oppfunnet og gjorde det mulig å spille TV-spill på krystallklare monitorer.
Links hårfarge i de originale spillene var opprinnelig brun, og LttP sin manual viser hårfargen med en lysere brunfarge, før den ble mer blond i senere spill. Men i selve spillet, har Link magenta hår.
Men hvorfor akkurat magenta?
De av oss som spilte LttP på en original SNES og på en god gammeldags CRT-TV, kan jo sverge på at håret ikke kom frem som rosa.
Selv antar jeg dette har noe å gjøre med noe som kalles komplimentærkontrasten.

For de som ikke er drevne med fargelære: se for dere en fargesirkel. De fargene man finner på motsatt side av hverandre, kalles komplementære, fordi de utfyller hverandre. Et enkelt eksperiment er å plassere en flekk oransje i noe grått. Det grå vil se nærmere blått ut, fordi hjernen vår mener det er fargen som mangler. Den samme gråfargen vil virke rød, dersom flekken er grønn.
På en lavoppløselig CRT-TV, er det veldig vanskelig å skille ut enkeltpixler. De få flekkene med magenta, så dermed ut som en brunaktig grøt, nettopp fordi de andre fargene på Link var grønn, som er komplementærfargen til magenta.
Hvorfor brukte de magenta og ikke lysebrunt? Tjah, SNES kunne vise 256 farger om gangen. Kanskje de ville være trygge på å bruke en vanlig farge som magenta, slik at de ikke skulle tenke så mye på de 255 andre fargene?
Eller, noe jeg heller tror, en eventuell lys brunfarge ville antakeligvis ha gått litt for mye i ett med Links hudfarge, iallefall sett på en gammeldags CRT-TV.

Derfor.

Ønsker man å spille LttP i dag, er det flere muligheter. Spillet finner man nedlastbart både på Wii og WiiU Virtual Console. Man har også GBA-versjonen, men den er etter min mening svakere, ettersom den har lagt til en veldig irriterende skrikelyd hver gang Link slår med sverdet, og fordi de låser spilleren i større grad til å gjøre ting i en bestemt rekkefølge.

Neste gang blir det Link’s Awakening, et spill jeg ikke er altfor kjent med, men som jeg gleder meg til å spille på nytt, antakeligvis vil jeg denne gangen prøve Gameboy Color-versjonen, som inneholder en rekke ting som for meg er helt ukjent.

FORRIGE | NESTE