Et av Rare sine mest unike NES spill

 Holder Rare sitt fantasifulle mesterverk fortsatt mål?

 Snake Rattle`n`Roll til NES

Sjanger : 3D Isometrisk Action Plattformer

Utgitt : 27 mars 1991 i Europa

Utvikler : Rare

Innledning :

Dette er et spill med endel spesifikke minner knyttet til seg for min del. I en rungende alder av 11 år fikk jeg mitt første møte med denne perlen fra de britiske magikerne i Rare. Det varhelg og jeg skulle overnatte hos en venn som bodde i Moveien, vi hadde ikke så mye til felles med unntak av gaming og Nintendo, men i denne tiden krevdes det ærlig talt ikke mer heller. Mamma kjørte meg opp til Eivind og jeg smatt ut av bilen som en overivrig rev i et hønsehus, moren til Eivind svarte når jeg ringte på og ga mamma et vink om at alt var ok. I det hun fikk snudd seg for å gi beskjed om at min sjelevenn ventet nede i kjelleren var jakke, sko og annet rask revet bort fra mitt legeme og bakenden min godt plantet i kjellerstuesofaen med NES kontrolleren i hånda.

Eivind ønsket å starte nerdeseansen med å spille “Gremlins 2 – The New Batch”, og vi koste oss noen timer med fantastisk musikk fra geniene hos SunSoft. Det er helt utrolig hvor mye episk musikk de lagde til klassikere som “Batman” , “Mr. Gimmick” , “Gremlins 2” , “Blaster Master” og sist men ikke minst “Journey to Silius”.

Men nå sporer jeg av for det er “Snake Rattle`n`Roll” som er spillet jeg skal skrive om her, jeg får heller komme tilbake til de ovennevnte en annen gang. I det vi begge begynte å bli lei av søte Gizmo og hans jakt på grønne ekle monstere fortalte Eivind at han hadde fått lånt ett nytt spill av naboen. Fram fra sekken kom en grå cartridge med en suspekt slange. Vi smatt juvelen fra Rare i maskina og satte oss godt tilrette.

Spillet støttet 2-player mayhem og vi fløy rundt på første banen i all iver for å prøve å finne ut hva målet med denne galskapen var. For dette var ikke et spill som alle andre, og vi stirret undrende på hverandre i vårt første møte med en kjempefot som prøvde å mose oss. Jo mer vi spilte jo mer hekta ble vi, etter å ha fortert utallige fargede baller med både fiskefinner og vinger fikk vi beskjed om at det var på tide å legge seg. Motvillig inntok vi sovestillinger som glatt hadde kunne fått den beste turner til å bli grønn av misunnelse. Hvorfor vi inntok disse sovestillingene er ikke av noen annen grunn enn at beskjeden fra mammaen til Eivind hadde blitt totalt ignorert, og så fort hun hadde sovnet var vi igjen på plass i sofaen. I 04-05 tiden sluknet vi tilslutt tett inntil hverandre, ja til ettertanke kunne nok denne scenen godt ha funnet sted i “Brokeback Mountain”, eneste som skilte oss fra cowboyene var at vi våknet med NES-kontroller-merker i panna.

Jeg spilte nylig igjennom spillet med tanke på denne anmeldelsen og skal nå prøve å dele min oppfatning av dette rare NES spillet. Holder det like høy kvalitet idag som det gjorde høsten 1991 under innspillingen av “Brokeback Moveien”?

Historie/Handling :

Her tar du kontrollen over den røde slangen Rattle og har du med deg en kompis så styrer han den blå krabaten Roll. Målet er å komme seg til toppen av ett fjell og ta seg en tur ut i verdensrommet. Motivasjonen for å bli astronauter blir aldri forklart og overlates til spillerens fantasi. Under ferden din mot toppen møter du mange farer som må overvinnes før du kan plante Rattle og/eller Roll i UFOen som venter og ta ferden mot stjernene. Idet man inntar romfarer rollen kommer det ett hint på skjermen at det skulle komme en oppfølger som het “Snakes in Space” , noe som dessverre aldri materialiserte seg. Spillet ble både utgitt på Nintendo Entertainment System (NES) og Sega Mega Drive (SMD). Jeg har spilt NES versjonen for denne anmeldelsen da det er den jeg husker fra barndommen. Det ble gitt utgitt en oppfølger på Game Boy som het “Sneaky Snakes” , her var den isometriske vinkelen fjernet og det var ett vanlig 2D plattform spill.

Gameplay :

Dette spillet er ganske unikt da alt foregår i en 3D isometrisk vinkel som det kreves litt tilvenning for å mestre fullt ut. Etter en god halvtime med spilling så får man likevel kontroll på det grunnleggende. Slangen(e) du styrer responderer veldig bra så kontrollen er upåklagelig, det som derimot er litt knotete pga vinkelen er å vite hvor man befinner seg når man skal gjøre presise hopp og samtidig unngå alskens ambolter, ildsinte dolokk osv. Mye av spillet reddes av humoren og hvordan dette er implementert igjennom alle 11 banene. Du starter hvert

brett som en avstumpet slange med kun ett atletisk hode, målet er som bukkene i eventyret å spise seg feit for å komme videre. For å legge på deg skal fargede baller forteres i høyt tempo, disse blir ganske så flinke til å unngå deg etter hvert når de blir utstyrt med vinger, fjærer og annet faenskap. Derfor er det ganske så tilfredstillende i det du har blitt lang og halen blinker, det er på høy tid å finne vekta som åpner døra til neste bane. Så i det du har spist deg stor og feit er det veldig viktig å unngå tåfis infiserte føtter, knivblader, bjeller og annet rask spillet er smekkfullt av. Blir du truffet av noen av disse fiende så er det raskt tilbake til scratch og fargeklatt forteringen startes på nytt.

Som du skjønner er ikke spillet blottet for frustrerende øyeblikk og under den nylige gjennomspillingen satte jeg varige spor i NES kontrolleren i forsøk på å leke plastikkvampyr. Fra ca bane fem-seks og utover skrus nerdrage bryteren på maks og man må virkelig bruke alle triks man kan for å holde pulsen nede, for blir man først skikkelig forbanna så er igrunn alt tapt. Mange av dødsfallene du garantert vil oppleve hvis du setter deg ned med dette spillet kan føles urettferdig, da det i samarbeid mellom den isometriske vinkelen og en infernalsk “power-down” som bytter om retningene på kontrolleren. Opp blir ned og venstre blir høyre, denne ikarnerte sadisten i pikselform er selvfølgelig også alltid plassert i kanten av stup og lignende. Så under gjennomspillingen så jeg for meg Tim Stamper fullt utstyrt med horn og klover le rått av meg idet slangen min farer utfor stupet skrikende “AAAaaaaaaah” mens jeg tramper og river ut det som er igjen av fauna på globusen min. Så for å sikre en god progresjon bør man kanskje ta ett par valium før man starter da spillet blir en tålmodighetsprøve uten sidestykke i de senere delene av fjellklatringen.

Dette er uten tvil ett spill som nytes best i multiplayer slik at man har noen andre og dele frustrasjonen med, i tillegg kan man flire rått når det skjer no kjipt for kompanjongen sin. I en-spiller modus bør man som sagt enten ha inntatt medikamenter eller voksenbrus for å holde utbruddene noenlunde i sjakk. Jeg personlig så meg nødt til å finne fram cognac glasset for å hindre hull i veggen, tenner i tapeten, knekt salongbord, knust tv-skjerm eller tilsvarende.

Grafisk fremstilling :

Som nevnt over har spillet en isometrisk vinkel som gjør dette til en litt spesiell opplevelse med tanke på spill fra denne æraen. Spillet bugner over av farger og fremstår som lekent og tiltalende, fiendene er godt tegnet og meget fantasifulle. Det var mange ganger jeg dro på smilebåndet mens jeg satt der som en biologisk trykkoker, for det er ikke mange andre steder hoppende domino brikker, flygende tepper, dansende sopper, hyperaktive dolokk og fargesprakende bomber føles helt perfekt og hjemme. Grafikken og fantasien skinner igjennom og du blir dratt med i galskapen piksel for piksel. Det er nesten ikke mulig å unngå å bli sjarmert av denne lille blodpropp fremkallende herligheten på godt og vondt.

Lyd og Musikk :

Lydeffektene harmonerer veldig bra med det som skjer på skjermen og alt føles som det skal idet man knerter mang en fiende med tungebruk som hadde stilt Casanova sine kvinne-tilfredstillelse evner i skammekroken. For maken til tungegymnastikk har jeg ikke sett maken til hverken før eller etter, kanskje man kan lære seg noen triks til sengepolkaen i retrospill også? Man kan dra mye lærdom fra å spille tenker jeg uten at jeg skal gå nærmere i detalj på dette for nå har jeg sporet ganske så bra av. Det var trossalt lydeffekter og musikk jeg skulle skrive om nå. Det er uten tvil musikken som setter prikken over i`en i dette vanvidde av ett spill, komponert av David Wise. Soundtracket passer helt ypperlig til alt det psykodeliske spillet byr på av i gameplay og grafisk utrykk. Jeg hører på soundtracket nå i skrivende stund og tenker tilbake til kvelden på kontoret hvor inntaket av cognac ble noe hardt, men dæven hvor moro jeg hadde det også!!

 Konklusjon :

Er du i tvil om dette er noe for deg etter å ha lest anmeldelsen så kan jeg si at dette er ett spill jeg elsker å hate. Jeg tror dette er den type NES underholdning man enten digger eller misliker sterkt, 2-player delen er helt klart den beste og byr på utallige situasjoner hvor man kommer til å gapskratte over ting som skjer med gaming partneren sin. Men spillet er relativt underholdende i single player også men der er det kun en det går utover. Uansett så er det noe man burde få testet om man har sansen for retrospill da det virkelig byr på noe helt unikt.

Helt til slutt så kan jeg si jeg ble bra ivrig etter å teste tungeakrobatikken jeg hadde vært vitne til en hel kveld, og denne iveren vokste merkelig nok hele tiden ettersom cognacglasset sto tomt flere ganger.Så når jeg endelig ankom soverommet som ett vandrende bryggeri og stolt eier av verdens største selvtillitt sjekket jeg om man kunne lære fornuftige ting ved å spille retrospill. Jeg skal ikke si mer om hva som skjedde videre, det er eventuelt noe jeg kan komme tilbake til i “En Retrogamers Bekjennelser”

Karakter : 6 av 10

Ekstremt morsomt og underholdende multiplayer spill som taper seg noe i single player. Det anbefales ihvertfall å testes da det er ett virkelig unikt spill med til tider frustrerende gameplay elementer, men det er også spekket med genial humor og musikk!!!