De ti skumleste fiendene (Topp 10)

Hva er de ti mest marerittskapende fiendene Bård har møtt i sine over 25 år som gamer? Skru på alt lys og les videre…

skumle-fiender

Her er en liten hemlighet. Jeg liker vanligvis ikke skumle spill. Ikke fordi de skremmer meg (jaaaadaaa), men fordi jeg synes de fleste jeg har spilt er ganske kjedelige. Misforstå meg rett, jeg elsker en creepy atmosfære, men jeg føler ofte ting hviler litt for mye på billig skvetting fremfor genuin redsel.

Så hvorfor, med min begrensede kunnskap om horrorspill, skal jeg på død og liv lage denne lista? For moroskyld, selvsagt! Topp 10-lister er alltid subjektive, så det blir uansett like mange synspunkter som det er lesere.

… og dessuten kan det være jeg har ting som ikke eksisterer på noen andre lister?

 

10. GrimFeather fra EverQuest

 

Om du er under lvl 45 og nærmere enn en halv kilometer, vil jeg si du har en veldig dårlig dag.

Oboi, allerede fra første punktet et veldig subjektivt valg med en lang historie bak…
Noen av dere har sikkert hørt om EverQuest, det første store 3D-MMORPGet som oppnådde suksess. Det ble lansert mars 1999, hadde på sitt største flere millioner spillere, og lever så vidt jeg har skjønt fortsatt. Spill som World of Warcraft er veldig tydelig inspirert av ting EverQuest gjorde flere år tidligere.
Selv ble jeg bitt av basillen sommeren 2000, og etter noen ukers spilling, bestemte min unge paladin på level 9 å krysse det store kontinentet Antonica for første gang, altså gå fra startbyen Freeport i øst til Qeynos i vest, der venner av meg holdt til. Dette var før spillet ble revet i filler av portaler overalt, og hver eneste lille reise (som dette), var et eventyr med mange farer. En reise som dette tok bortimot en time, og til tross for at en level 30 sjaman holdt følge med meg, var jeg ikke helt trygg.
Sammen overlevde vi en natt i Kithicor-skogen, måtte snu på grunn av for mange Beholders i kløfta til Kong Xorbb, og ble systematisk ranet av banditter på vei ned fra fjellpasset. Men den største faren var ikke over ennå…
For på de nordlige Karana-slettene levde beistet GrimFeather. En forvokst griffin som sjamanen fortalte skrekkhistorier om. Hvordan den var kjempeagressiv og kunne lukte spillere på flere hundre meter, og at den var så rask at den var umulig å løpe fra, selv om man hadde magi som gjorde at man løp raskere.
Dersom vi snublet over GrimFeather, måtte vi gjøre en stor del av reisen på nytt igjen… nakne!
Jeg møtte ikke GrimFeather på denne første reisen min, men jeg støtte på ham mange ganger senere. Så vidt jeg husker, mistet han litt av sjarmen etter en oppdatering som gjorde ham langt mindre agressiv.

 

9. Slenderman fra Slender

 

Slenderman - bærplukkeres verste mareritt siden 2009

Lavt på listen, ettersom han vel teknisk sett ikke er en figur laget for spill (han er mer et kulturelt fenomen som så vidt jeg har skjønt ble kollektivt diktet opp på diverse forum). Uansett er han ganske creepy.
Slender er et lite indiespill som går ut på at man tusler rundt i skogen og samler lapper. Man blir hele tiden stalket av en Slenderman, en høy og tynn mann i dress, uten ansikt. Jo nærmere Slendermannen kommer, jo flere ekle lyder hører man, og kommer han virkelig nær, vil man oppleve at synet svikter, med statisk støy overalt. Måten Slenderman er programmert på gjør også at han tiltrekkes av at spilleren løper, bruker lommelykta for mye, eller snur seg.
Alt i alt ender det hele med en skvette-effekt, men her synes jeg buildupen er såpass god, at det er noe jeg er villig til å tilgi.

 

8. Nemesis fra Resident Evil 3

 

Han falt under en slåmaskin og ble skamklipt - kort i nakken, fyldig ved øra...

Jeg har som nevnt ikke spilt mange horror-spill, men jeg har gått gjennom de tre nummererte Resident Evil-spillene på PlayStation. Følte aldri noen genuin frykt fra disse. Det var et par gøyale skvettesekvenser med hunder som hopper gjennom vinduer eller zombier som hopper gjennom speil, men det er sånt man glemmer etter få minutter.
Nemesis, derimot, jager deg.
Gjennom hele spillet har man følelsen av å bli jaktet på av noe man ikke kan drepe eller komme seg unna lett, og man må faktisk gjøre en innsats for å ikke bli trengt opp i et hjørne og spist. Valgene man tar underveis har også konsekvenser. Man kan faktisk finne på å velge å gjøre spillet vanskeligere for seg selv kun for å være fri for Nemesis noen minutter.

 

7. Floormaster/Wallmaster fra Zelda-serien

 

Takk, Navi, jeg vet ikke hva jeg ville gjort uten deg!

Jeg er 8 år gammel og spiller Zelda på NES for første gang. Jeg kommer til slutten på første tempel og er veldig fornøyd med meg selv. Plutselig kommer det en gigantisk arm ut av veggen og drar meg tilbake til start. ARGH!
Etterhvert som Zelda-spillene fortsetter, blir fortvilelsen man føler ved å bli fanget av disse hendene større og større. Det å bli sendt tilbake til start er i disse spillene så og si det samme som å dø, og det blir automatisk en ting man frykter.
I et øyeblikk utforsker man en hule, aner fred og ingen fare, før man ser en skygge på gulvet der man akkurat stod, og forstår at ting er ute etter å ta deg.
De kommer heldigvis ikke ofte, men templene hvor hendene dukker opp, er alltid de mest stressende mentalt.

 

6. Machin Shin fra Wheel of Time

 

Vi kalles ikke den sorte vinden for ingenting!

Vel, kanskje litt juks denne også, da Wheel of Time var basert på en serie fantasybøker av Robert Jordan, og så vidt jeg husker, dukker Machin Shin opp i disse også.
Spillet er etter min mening ekstremt undervurdert, og har et veldig unikt system med våpen, hvor hver kamp krever taktikk og planlegging så vel som godt sikte. Kanskje dette blir en undervurdert klassiker jeg drar frem og spiller igjen snart?
I spillet, så vel som i bøkene, eksisterer det et transportsystem kalt veiene, hvor folk rakst kan komme seg fra A til B, ved å bruke allerede eksisterende portaler. Men mellom to portaler er man nødt til å gå på en vei i nærmest totalt mørke.
Dette er ikke helt risikofritt, da det i denne dimensjonen eksisterer en gigantisk svart sky, kalt Machin Shin, som spiser sjeler.
Denne var kanskje verre for meg, da jeg allerede hadde lest noen av bøkene da jeg spilte spillet, men spillet hadde allerede noen atmosfærisk ekstremt skumle øyeblikk i spøkelsesbyen Shadar Logoth, så jeg vil påstå spillskaperne visste hva de gjorde. I spillet må man flere ganger ta seg gjennom veiene, og Machin Shin kommer etter deg. Man vet bare ikke når og hvor, men den kommer, og om man blir fanget, blir man en del av den, tapt i mørke for alltid, mens man bare hungrer etter nye sjeler å fortære.
Oppløftende.

 

5. Creeper fra Minecraft

 

HISSSSSS BOOOOM!

Creeperen burde være kjent for de fleste, og med god grunn. Når man dør i spill, har man jo vanligvis ikke noe å tape. I verste fall mister man litt tid, men man kommer seg jo raskt på beina igjen.
Vel, i Minecraft kan man bruke dager, kanskje uker på å bygge sitt perfekte hus. Man har et intrikat system med vann og redstone. Sjeldne blokker, risikoelementer som ild og lava. Timesvis med planlegging så vel som hamstring av materiale.
Man beundrer skaperverket ett sekund, før man det neste hører et familiert hiss bak seg. Og deretter må man bygge alt på nytt.
Dermed er Creeper-forsvar en nødvendig del av spillet. Man bygger dører, murer og voldgraver for å beskytte seg, men selv da er man ikke trygg for creeperen som detter ned fra fjellet bak deg.
Creepere kan sammenlignes med dataviruset som hindrer deg i å lagre Word-dokumentet ditt samtidig som det tvinger PCen din til å restarte seg om man ikke har raske nok reflekser til å klikke det vekk.
Rett og slett uhyggelig.

 

4. Redead fra Ocarina of Time

 

Mor! Mor! En stygg mann med seigmenn!

Lavt på min liste i forhold til andres lister, men jeg vokste heller ikke opp med Ocarina of Time. Jeg kjente derfor ikke frykten av Redead-hyl da jeg var liten.
Jeg må likevel innrømme at det er noe herlig marerittaktig med disse. Straks man hører dem, blir man fryst av skrekk, ikke bare i virkeligheten, men også i spillet. Deretter blir man sakte, men sikkert fortært.
Redeads bygger videre på marerittet de fleste har hatt, hvor man prøver å løpe eller komme seg vekk fra en situasjon, men hvor beina er som limt fast. Noen har også opplevd søvnparalyser, som ikke er helt ulikt, hvor man fortsatt er paralysert etter en drøm, men er i en våken tilstand, slik at man opplever frykten av å ikke kunne bevege seg en centimeter.
For meg er dette hva Redeads er, og selv om jeg ikke helt har skrekken for dem selv, respekterer jeg dem.

 

3. Medusa fra Lolo-spillene

 

De runde steinformasjonene er alle tidligere Loloer som har møtt Medusas blikk!

… men… men… det er jo bare noen pixler!?
Jepp. 16×16, for å være eksakt, som så mange andre sprites fra NES-spill.
For de som ikke har spilt Lolo, vil jeg beskrive spillet som et rent puzzlespill, hvor man dytter blokker, samler rosa hjerter og åpner dører, mens man hører på en gladtrall i bakgrunnen. Iblant møter man fiender, men mange av disse er helt harmløse (det verste en av dem gjør, er å sovne).
Men så har vi Medusa. Om hun ser deg, dør du. Hun ser deg om du står i en rett linje fra henne, og uansett hvor langt unna hun er, ser hun deg. Det eneste som kan skjule Lolo fra blikket hennes, er steiner, hjerter, blokker eller andre fiender. Det kan dermed være veldig lett å overse en Medusa, og dermed like sjokkerende hver eneste gang man gjør det og Lolo plutselig dør på flekken.
Jeg må også understreke måten man dør på. Lolo fryser i plass, kanskje før man skjønner hva som skjedde, mens Medusaens blikk farer over skjermen fra den kanten man ventet minst. Som om ikke alt var nok, stopper også musikken helt. Litt som med Dementorene fra Harry Potter, er det som om all glede plutselig suges ut av rommet.
Medusa har også en langt farligere fetter, Don Medusa, men denne er alltid i bevegelse, og dermed langt mer synbar. Man forventer Don Medusa, mens Medusaer er langt mer i bakgrunnen, og føles dermed ikke like ille. Før man plutselig dør.

 

2. Den derre bikkja fra Alone in the Dark

 

Vinduet! Pass på vinduet! Hvert sekund nå...

Kun to spill har gitt meg mareritt. Alone in the Dark, og det neste spillet på lista.
Alone in the Dark var et PC-spill som ble sluppet av Interplay i 1992, er inspirert av Lovecraft-universet, og kan sies å være stamfaren til den moderne Survival Horror-sjangeren (flere år før Resident Evil). Altså et perfekt spill å ha på denne lista.
I 1992 var lille meg bare 10 år gammel, og jeg fikk prøvd spillet hos en venn, da storebroren hans hadde mange morsomme PC-spill (altså, morsomme, som dette).
Man styrer en lavpolygonert figur i et rom i et creepy gammelt hus. Sentrert allerede i første skjermbilde, er et vindu, ut mot natt og mørke, og ingenting mer. Man begynner naturligvis å utforske rommet, hvor ting ser ut til å være harmløst. Man kan dytte gyngehesten, eller lese en bok.
Men plutselig endrer den allerede atmosfæriske midimusikken seg til noe mørkere og mer skummelt. Man vet noe er i ferdt med å skje, men ikke helt hva…
Og der, utenfor vinduet, ser man den! En figur bestående av sånn omtrent ti polygoner (pluss masse tenner) kommer deisende inn gjennom vinduet, og spiser deg.
Velkommen til mine faktiske mareritt de neste fem årene, eller mer… Jeg klarte ikke engang få meg selv til å bruke et bilde av monsteret det gjelder, det får holde med vinduet.
For å overleve, er man nødt til å dytte et gigantisk skap foran vinduet, i tide. Og om man tror man er trygg da, tar man feil, musikken starter uansett, og så kommer det en gigantisk busemann opp fra luken i gulvet og spiser deg.
Dette er ikke et spill jeg har klart å komme meg gjennom. Men likevel er dette INGENTING mot førsteplassen.

 

1. Phanto fra Super Mario Bros 2

 

HYYYYYYYYYYYYYYYYL

Dette er grunnen til at jeg lenge faktisk fryktet nøkler.
Som med Nemesis i Resident Evil 3, er Phanto en fiende som jager spilleren. Men til forskjell til Nemesis, som er en gigantisk tank, og dermed særdeles klønete og upresis, er Phanto en ninja, som flyr rett på deg, uansett hvor du er. Og sammenstøtet er dødelig.
Man kan til en viss grad kontrollere dem ved å kaste fra seg nøkkelen, men de kommer alltid tilbake.
Jeg var 7 år gammel da jeg først spilte SMB2, og hver gang jeg kom hjem fra skolen i den perioden, til tomt hus, var jeg ekstremt rask med å håndtere husnøkkelen. Jeg hadde faktiske mareritt som gikk ut på at jeg fant en nøkkel i postkassa, og hvordan disse jaget meg hjem.
Phanto er hovedgrunnen til at jeg lærte meg å spille med Luigi og dermed raskt mestret spillet (fordi han er den beste karakteren). Luigi kan ta snarveier rundt flere av Phanto-sekvensene i spillet.
Det var helt forferdelig, og for min del er Phanto en fiende jeg faktisk fortsatt møter med gru.

Selv ikke Boo eller den sinte sola fra SMB3 topper Phanto!

 

Flere forslag?

Så dette var min første topp 10-liste, og den er som topp 10-lister flest, veldig subjektiv og personlig. Derfor lurer jeg på hvilke fiender du frykter mest? Er det noen jeg har glemt eller burde hatt med? Eller kanskje Medusa faktisk er skumlere enn Phanto og at det er de rødgrønnes feil at jeg tar feil?
Fyll kommentarfeltet!

Og kom gjerne med forslag til mer Topp 10, for det her var like gøy som det var skummelt.

Comments

11 responses to “De ti skumleste fiendene (Topp 10)”

  1. Tommy Jørpeland Avatar
    Tommy Jørpeland

    Kjempe bra artikkel! Deler hunden fra alone in The dark. Fra Resident Evil serien blir det derimot Mr. X fra resident evil 2 for min del. Denne Nemesis-prototypen traff du på med den andre karakteren du spilte igjennom med.
    Men den figuren som har fylt meg med mest frykt og marerittet må uten tvil være Pyramid Head fra Silent Hill 2! Grøss…

    1. Bård Lilleøien Avatar
      Bård Lilleøien

      Tror bare jeg har spilt gjennom RE2 med en karakter, men nå er det en stund siden, så jeg husker ikke helt detaljene. Mulig jeg ikke skjønte hvordan jeg skulle starte med disk 2 på PSN-versjonen eller noe slikt.
      Og jeg har faktisk en sjokkerende tilståelse: jeg har aldri spilt Silent Hill. Vurdert serien lenge, og jeg regner med jeg en vakker dag kommer til å plukke opp et av spillene, men har ikke helt kommet dit ennå (går sakte nok med Resident Evil, men endelig spilt gjennom 1-3 av dem og gleder meg til å starte på 4).

  2. Hege Ness Fløgstad Avatar
    Hege Ness Fløgstad

    Kjekk liste! Fikk lyst til å prøve Lolo. Mine skumleste er Regenerator fra RE4, Bonewheel skeleton fra Dark Souls og Skyrim edderkopper. (Og Toad er beste karakteren i SMB2.)

    1. Bård Lilleøien Avatar
      Bård Lilleøien

      Har dessverre ikke spilt alt ennå (RE4 står på lista), og frykt er subjektivt. Kan feks ikke huske edderkoppene fra Skyrim noe særlig, men nå er jeg heller ikke araknofobisk.
      Og Luigi spiser Toad til frokost (det forklarer også hvorfor Luigi får kreftene sine fra).

    2. Netrom WS Avatar
      Netrom WS

      Bonewheel skeleton var helt forferdelig, husker jeg dauet så utrolig mange ganger på de gærningene :( Husker også at basilisks med den halveringen av helse cursen var ganske skummel også :P

      1. Hege Ness Fløgstad Avatar
        Hege Ness Fløgstad

        Ja, har aldri fått mer panikk i et spill som første gang jeg møtte på de basiliskene:)

        1. Netrom WS Avatar
          Netrom WS

          På et tidspunkt hadde jeg 1/8 av helsen min :P Var vel da jeg innså at det var på tide å farme tingene jeg trengte for å helbrede cursen :(

  3. Netrom WS Avatar
    Netrom WS

    Artig at du nevner Everquest, et av de beste spillene jeg noen sinne har spilt :) Husker jeg hadde mye noia i Timorous Deep som var et kjempestort hav som også hadde mange øygrupper i seg. Å svømme fra øy til øy gjorde man med en høy puls på grunn av dragen Faydedar som svømte rundt i dypet :P Nå ble jeg faktisk aldri drept av den dragen, mest på grunn av at havet var så pass stort. Det som egentlig skremte meg mest med denne dragen var at det å dø i et hav var en ganske kjip greie i Everquest. Man måtte da svømme tilbake for å hente liket sitt (som nå var på sjøbunnen), helst vil man også ha med seg en Cleric som kan gi tilbake 90% av exp’en du har mistet når du dauet. Å dø i et hav, krevde med andre ord hjelp fra andre spillere, noe som fort kunne ta litt tid og penger :P (Ofte måtte man punge ut en god del peng for at en Cleric skulle gidde å være med deg til der du dauet).

    1. Bård Lilleøien Avatar
      Bård Lilleøien

      Haha, husker den dragen faktisk. Jeg prøvde en gang å sette sammen et raid for å ta ham ned. Det gikk til helvete for å si det sånn. Mulig det var den “falske” versjonen som bodde på en øy.
      Av havområder husker jeg best Ocean of Tears, dels fordi båten gikk feil vei (østover til Freeport i vest og vestover til Faydwer i øst). Og dels fordi jeg satt der i 20 timer en gang for å drepe cyclops for å få noe jeg trengte til jboots, en greie som gjør at man løper raskere. Dette var før WoW kom og gjorde MMO-sjangeren tilgjengelig for folk flest ja :)

      1. Netrom WS Avatar
        Netrom WS

        Wow gjorde ting litt lettere ja. Men må si at jeg syntes det er synd at alle har kopiert etter Wow sin quest modell. Var mye gøyere å bare løpe rundt og knerte monstre med en gruppe spillere uten mål og mening (med unntak av loot og exp selvfølgelig) enn å ha et fjasequest hengende over seg hele tiden :P Drep 10 x, plukk opp 5 x og lever inn 17 x :P

        1. Bård Lilleøien Avatar
          Bård Lilleøien

          Njah, jeg misliker grindequests, men faktiske historier, når det er gjort interessant, er langt morsommere enn å sitte på hjørnet i Overthere eller LOIO eller hvor nå man lvlet i EverQuest, med fem andre og drepe tilfeldige fiender dagen lang.
          Spiller ikke WoW mer heller, men likte best oppdragene hvor man skulle finne bestemte ting i et område eller beseire en bestemt boss et sted. Eventuelt oppdragene som krevde utforsking. Er ikke helt fan av hvor mye WoW holdt spilleren i hånda, da jeg sluttet å spille, dukket det opp en radar i spillet som viste hvor man skulle gå til enhver tid for å finne ting, sånn at man ikke engang trenger å lese questen. Jeg liker å sette meg inn i historien i spillet, ikke bare følge den gule pila, drepe 10 orcer, og gå tilbake.
          EverQuest hadde quests, men disse var på den andre siden av skalaen: usedvanlig knotete og umulig å finne ut av uten å sjekke diverse internettsider. Disse krevde ofte at man måtte sitte på rompa et sted i fem timer for å campe en bestemt fiende, som hadde 2% droprate på hva man trengte.
          Verste var når jeg som Paladin prøvde å gjøre Epic-questen min i EverQuest. Den krevde at jeg drepte dragene Nagafen og Vox for et par bøker. Jeg var ikke i et raideguild, så det var svært vanskelig å få sammen en gruppe for disse, og noe som gjorde det enda verre (bortsett fra at det tok dagesvis mellom hver gang de respawnet) var hvordan man ikke kunne beseire dem om man var over lvl 52. Husker jeg unlot å bli lvl 53 i omtrent et års tid mens jeg stadig prøvde å drepe dem for bøkene, uten hell.
          Ble lvl 56 før jeg ragequittet og slettet karakteren min. Spilte mellom 2000 og 2003, så vidt jeg husker. Men husker faktisk ikke hvorfor jeg ragequittet. Mulig jeg bare var lei.

Leave a Reply to Bård Lilleøien Cancel reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *