Hva er de ti mest marerittskapende fiendene Bård har møtt i sine over 25 år som gamer? Skru på alt lys og les videre…
Her er en liten hemlighet. Jeg liker vanligvis ikke skumle spill. Ikke fordi de skremmer meg (jaaaadaaa), men fordi jeg synes de fleste jeg har spilt er ganske kjedelige. Misforstå meg rett, jeg elsker en creepy atmosfære, men jeg føler ofte ting hviler litt for mye på billig skvetting fremfor genuin redsel.
Så hvorfor, med min begrensede kunnskap om horrorspill, skal jeg på død og liv lage denne lista? For moroskyld, selvsagt! Topp 10-lister er alltid subjektive, så det blir uansett like mange synspunkter som det er lesere.
… og dessuten kan det være jeg har ting som ikke eksisterer på noen andre lister?
10. GrimFeather fra EverQuest
Oboi, allerede fra første punktet et veldig subjektivt valg med en lang historie bak…
Noen av dere har sikkert hørt om EverQuest, det første store 3D-MMORPGet som oppnådde suksess. Det ble lansert mars 1999, hadde på sitt største flere millioner spillere, og lever så vidt jeg har skjønt fortsatt. Spill som World of Warcraft er veldig tydelig inspirert av ting EverQuest gjorde flere år tidligere.
Selv ble jeg bitt av basillen sommeren 2000, og etter noen ukers spilling, bestemte min unge paladin på level 9 å krysse det store kontinentet Antonica for første gang, altså gå fra startbyen Freeport i øst til Qeynos i vest, der venner av meg holdt til. Dette var før spillet ble revet i filler av portaler overalt, og hver eneste lille reise (som dette), var et eventyr med mange farer. En reise som dette tok bortimot en time, og til tross for at en level 30 sjaman holdt følge med meg, var jeg ikke helt trygg.
Sammen overlevde vi en natt i Kithicor-skogen, måtte snu på grunn av for mange Beholders i kløfta til Kong Xorbb, og ble systematisk ranet av banditter på vei ned fra fjellpasset. Men den største faren var ikke over ennå…
For på de nordlige Karana-slettene levde beistet GrimFeather. En forvokst griffin som sjamanen fortalte skrekkhistorier om. Hvordan den var kjempeagressiv og kunne lukte spillere på flere hundre meter, og at den var så rask at den var umulig å løpe fra, selv om man hadde magi som gjorde at man løp raskere.
Dersom vi snublet over GrimFeather, måtte vi gjøre en stor del av reisen på nytt igjen… nakne!
Jeg møtte ikke GrimFeather på denne første reisen min, men jeg støtte på ham mange ganger senere. Så vidt jeg husker, mistet han litt av sjarmen etter en oppdatering som gjorde ham langt mindre agressiv.
9. Slenderman fra Slender
Lavt på listen, ettersom han vel teknisk sett ikke er en figur laget for spill (han er mer et kulturelt fenomen som så vidt jeg har skjønt ble kollektivt diktet opp på diverse forum). Uansett er han ganske creepy.
Slender er et lite indiespill som går ut på at man tusler rundt i skogen og samler lapper. Man blir hele tiden stalket av en Slenderman, en høy og tynn mann i dress, uten ansikt. Jo nærmere Slendermannen kommer, jo flere ekle lyder hører man, og kommer han virkelig nær, vil man oppleve at synet svikter, med statisk støy overalt. Måten Slenderman er programmert på gjør også at han tiltrekkes av at spilleren løper, bruker lommelykta for mye, eller snur seg.
Alt i alt ender det hele med en skvette-effekt, men her synes jeg buildupen er såpass god, at det er noe jeg er villig til å tilgi.
8. Nemesis fra Resident Evil 3
Jeg har som nevnt ikke spilt mange horror-spill, men jeg har gått gjennom de tre nummererte Resident Evil-spillene på PlayStation. Følte aldri noen genuin frykt fra disse. Det var et par gøyale skvettesekvenser med hunder som hopper gjennom vinduer eller zombier som hopper gjennom speil, men det er sånt man glemmer etter få minutter.
Nemesis, derimot, jager deg.
Gjennom hele spillet har man følelsen av å bli jaktet på av noe man ikke kan drepe eller komme seg unna lett, og man må faktisk gjøre en innsats for å ikke bli trengt opp i et hjørne og spist. Valgene man tar underveis har også konsekvenser. Man kan faktisk finne på å velge å gjøre spillet vanskeligere for seg selv kun for å være fri for Nemesis noen minutter.
7. Floormaster/Wallmaster fra Zelda-serien
Jeg er 8 år gammel og spiller Zelda på NES for første gang. Jeg kommer til slutten på første tempel og er veldig fornøyd med meg selv. Plutselig kommer det en gigantisk arm ut av veggen og drar meg tilbake til start. ARGH!
Etterhvert som Zelda-spillene fortsetter, blir fortvilelsen man føler ved å bli fanget av disse hendene større og større. Det å bli sendt tilbake til start er i disse spillene så og si det samme som å dø, og det blir automatisk en ting man frykter.
I et øyeblikk utforsker man en hule, aner fred og ingen fare, før man ser en skygge på gulvet der man akkurat stod, og forstår at ting er ute etter å ta deg.
De kommer heldigvis ikke ofte, men templene hvor hendene dukker opp, er alltid de mest stressende mentalt.
6. Machin Shin fra Wheel of Time
Vel, kanskje litt juks denne også, da Wheel of Time var basert på en serie fantasybøker av Robert Jordan, og så vidt jeg husker, dukker Machin Shin opp i disse også.
Spillet er etter min mening ekstremt undervurdert, og har et veldig unikt system med våpen, hvor hver kamp krever taktikk og planlegging så vel som godt sikte. Kanskje dette blir en undervurdert klassiker jeg drar frem og spiller igjen snart?
I spillet, så vel som i bøkene, eksisterer det et transportsystem kalt veiene, hvor folk rakst kan komme seg fra A til B, ved å bruke allerede eksisterende portaler. Men mellom to portaler er man nødt til å gå på en vei i nærmest totalt mørke.
Dette er ikke helt risikofritt, da det i denne dimensjonen eksisterer en gigantisk svart sky, kalt Machin Shin, som spiser sjeler.
Denne var kanskje verre for meg, da jeg allerede hadde lest noen av bøkene da jeg spilte spillet, men spillet hadde allerede noen atmosfærisk ekstremt skumle øyeblikk i spøkelsesbyen Shadar Logoth, så jeg vil påstå spillskaperne visste hva de gjorde. I spillet må man flere ganger ta seg gjennom veiene, og Machin Shin kommer etter deg. Man vet bare ikke når og hvor, men den kommer, og om man blir fanget, blir man en del av den, tapt i mørke for alltid, mens man bare hungrer etter nye sjeler å fortære.
Oppløftende.
5. Creeper fra Minecraft
Creeperen burde være kjent for de fleste, og med god grunn. Når man dør i spill, har man jo vanligvis ikke noe å tape. I verste fall mister man litt tid, men man kommer seg jo raskt på beina igjen.
Vel, i Minecraft kan man bruke dager, kanskje uker på å bygge sitt perfekte hus. Man har et intrikat system med vann og redstone. Sjeldne blokker, risikoelementer som ild og lava. Timesvis med planlegging så vel som hamstring av materiale.
Man beundrer skaperverket ett sekund, før man det neste hører et familiert hiss bak seg. Og deretter må man bygge alt på nytt.
Dermed er Creeper-forsvar en nødvendig del av spillet. Man bygger dører, murer og voldgraver for å beskytte seg, men selv da er man ikke trygg for creeperen som detter ned fra fjellet bak deg.
Creepere kan sammenlignes med dataviruset som hindrer deg i å lagre Word-dokumentet ditt samtidig som det tvinger PCen din til å restarte seg om man ikke har raske nok reflekser til å klikke det vekk.
Rett og slett uhyggelig.
4. Redead fra Ocarina of Time
Lavt på min liste i forhold til andres lister, men jeg vokste heller ikke opp med Ocarina of Time. Jeg kjente derfor ikke frykten av Redead-hyl da jeg var liten.
Jeg må likevel innrømme at det er noe herlig marerittaktig med disse. Straks man hører dem, blir man fryst av skrekk, ikke bare i virkeligheten, men også i spillet. Deretter blir man sakte, men sikkert fortært.
Redeads bygger videre på marerittet de fleste har hatt, hvor man prøver å løpe eller komme seg vekk fra en situasjon, men hvor beina er som limt fast. Noen har også opplevd søvnparalyser, som ikke er helt ulikt, hvor man fortsatt er paralysert etter en drøm, men er i en våken tilstand, slik at man opplever frykten av å ikke kunne bevege seg en centimeter.
For meg er dette hva Redeads er, og selv om jeg ikke helt har skrekken for dem selv, respekterer jeg dem.
3. Medusa fra Lolo-spillene
… men… men… det er jo bare noen pixler!?
Jepp. 16×16, for å være eksakt, som så mange andre sprites fra NES-spill.
For de som ikke har spilt Lolo, vil jeg beskrive spillet som et rent puzzlespill, hvor man dytter blokker, samler rosa hjerter og åpner dører, mens man hører på en gladtrall i bakgrunnen. Iblant møter man fiender, men mange av disse er helt harmløse (det verste en av dem gjør, er å sovne).
Men så har vi Medusa. Om hun ser deg, dør du. Hun ser deg om du står i en rett linje fra henne, og uansett hvor langt unna hun er, ser hun deg. Det eneste som kan skjule Lolo fra blikket hennes, er steiner, hjerter, blokker eller andre fiender. Det kan dermed være veldig lett å overse en Medusa, og dermed like sjokkerende hver eneste gang man gjør det og Lolo plutselig dør på flekken.
Jeg må også understreke måten man dør på. Lolo fryser i plass, kanskje før man skjønner hva som skjedde, mens Medusaens blikk farer over skjermen fra den kanten man ventet minst. Som om ikke alt var nok, stopper også musikken helt. Litt som med Dementorene fra Harry Potter, er det som om all glede plutselig suges ut av rommet.
Medusa har også en langt farligere fetter, Don Medusa, men denne er alltid i bevegelse, og dermed langt mer synbar. Man forventer Don Medusa, mens Medusaer er langt mer i bakgrunnen, og føles dermed ikke like ille. Før man plutselig dør.
2. Den derre bikkja fra Alone in the Dark
Kun to spill har gitt meg mareritt. Alone in the Dark, og det neste spillet på lista.
Alone in the Dark var et PC-spill som ble sluppet av Interplay i 1992, er inspirert av Lovecraft-universet, og kan sies å være stamfaren til den moderne Survival Horror-sjangeren (flere år før Resident Evil). Altså et perfekt spill å ha på denne lista.
I 1992 var lille meg bare 10 år gammel, og jeg fikk prøvd spillet hos en venn, da storebroren hans hadde mange morsomme PC-spill (altså, morsomme, som dette).
Man styrer en lavpolygonert figur i et rom i et creepy gammelt hus. Sentrert allerede i første skjermbilde, er et vindu, ut mot natt og mørke, og ingenting mer. Man begynner naturligvis å utforske rommet, hvor ting ser ut til å være harmløst. Man kan dytte gyngehesten, eller lese en bok.
Men plutselig endrer den allerede atmosfæriske midimusikken seg til noe mørkere og mer skummelt. Man vet noe er i ferdt med å skje, men ikke helt hva…
Og der, utenfor vinduet, ser man den! En figur bestående av sånn omtrent ti polygoner (pluss masse tenner) kommer deisende inn gjennom vinduet, og spiser deg.
Velkommen til mine faktiske mareritt de neste fem årene, eller mer… Jeg klarte ikke engang få meg selv til å bruke et bilde av monsteret det gjelder, det får holde med vinduet.
For å overleve, er man nødt til å dytte et gigantisk skap foran vinduet, i tide. Og om man tror man er trygg da, tar man feil, musikken starter uansett, og så kommer det en gigantisk busemann opp fra luken i gulvet og spiser deg.
Dette er ikke et spill jeg har klart å komme meg gjennom. Men likevel er dette INGENTING mot førsteplassen.
1. Phanto fra Super Mario Bros 2
Dette er grunnen til at jeg lenge faktisk fryktet nøkler.
Som med Nemesis i Resident Evil 3, er Phanto en fiende som jager spilleren. Men til forskjell til Nemesis, som er en gigantisk tank, og dermed særdeles klønete og upresis, er Phanto en ninja, som flyr rett på deg, uansett hvor du er. Og sammenstøtet er dødelig.
Man kan til en viss grad kontrollere dem ved å kaste fra seg nøkkelen, men de kommer alltid tilbake.
Jeg var 7 år gammel da jeg først spilte SMB2, og hver gang jeg kom hjem fra skolen i den perioden, til tomt hus, var jeg ekstremt rask med å håndtere husnøkkelen. Jeg hadde faktiske mareritt som gikk ut på at jeg fant en nøkkel i postkassa, og hvordan disse jaget meg hjem.
Phanto er hovedgrunnen til at jeg lærte meg å spille med Luigi og dermed raskt mestret spillet (fordi han er den beste karakteren). Luigi kan ta snarveier rundt flere av Phanto-sekvensene i spillet.
Det var helt forferdelig, og for min del er Phanto en fiende jeg faktisk fortsatt møter med gru.
Selv ikke Boo eller den sinte sola fra SMB3 topper Phanto!
Flere forslag?
Så dette var min første topp 10-liste, og den er som topp 10-lister flest, veldig subjektiv og personlig. Derfor lurer jeg på hvilke fiender du frykter mest? Er det noen jeg har glemt eller burde hatt med? Eller kanskje Medusa faktisk er skumlere enn Phanto og at det er de rødgrønnes feil at jeg tar feil?
Fyll kommentarfeltet!
Og kom gjerne med forslag til mer Topp 10, for det her var like gøy som det var skummelt.
Leave a Reply to Bård Lilleøien Cancel reply