Ultimat nerdebok? Ready Player One av Ernest Cline

Det er sjeldent jeg blir virkelig opphengt i det skrevne ord, men Ready Player One slukte jeg på en dag.
Hvorfor? Fordi den er en gavepakke til alle nerder av 80-tallet!

Bøker har liksom aldri helt vært noe jeg har brukt mye tid på. Det å sette seg ned og lese en vegg med tekst, uten bilder, er en ide som har kommet litt i baksetet til ting som tegneserier, filmer og spill, som er langt mer visuelt appelerende.

Etter at lydbøkene dukket opp, er det blitt litt lettere, da jeg kan “lese” mens jeg gjør andre ting, men jeg blir fortsatt veldig raskt distrahert når det ikke er noe å se på.

Dermed er det egentlig ganske utrolig at (lyd)boka Ready Player One fikk meg hektet allerede fra første setning. Dette var en historie jeg rett og slett ikke klarte å legge fra meg.

Bokomtale? På spillmuseet?

Joda, grunnen til at jeg føler jeg bare må dele denne opplevelsen er at boka er proppfull av referanser til 80-tallet. Dette er forfatter Ernest Cline sitt tiår, noe som tydelig merkes. Spillkultur står høyt, og de klassiske Atari-perlene Adventure og Sword Quest har en tydelig innvirkning på plottet.
Spill som Pacman, Joust og Black Tiger blir også viktige, mens mange andre også beskrives.
Og det er ikke bare spill det blir referert til i massevis. Allerede på første side blir vi servert et direkte sitat fra Ghostbusters, og da låta Dead Man’s Party ble nevnt like etter, måtte jeg faktisk ta pause og sjekke musikkvideoen på Youtube.
Og slik er hele boka, en gullgruve for nostalgisk mimring om 80-tallet.

Høy stemning allerede i Hallidays minnevideo som dukker opp i første kapittel, og setter tonen for den hele den dystopiske skattejakten.

Dystopisk skattejakt?

Året er 2044, og det står ikke helt bra til med verden. Samfunnet forfaller, det er energikrise og flertallet lever i dyp fattigdom. Hovedpersonen, Wade, lever med sin grådige tante og hennes kjipe type i slummen, som blir beskrevet som en trailerpark, stablet i høyden.
Mens det virkelige samfunnet forfaller, lever folk flest livene sine i en online virtual reality-MMO-utopi, kalt OASIS.
I OASIS kan man både få en utdanning, jobbe, eller dra på eventyr. Dette er et slags “Internett møter World of Warcraft“, i uendelig større skala. Milliarder av mennesker lever heller sine liv i OASIS enn i den virkelige verden. En slags frivillig Matrix.

OASIS’ grunnlegger, den eksentriske spilldesigneren James D. Halliday, vokste opp på 80-tallet, noe som har gjort at 80-tallet er på mote igjen gjennom OASIS.
En dag dør derimot Halliday. Han har ingen arvinger, men etterlater seg et testamente, i form av en video, der han forklarer at han et sted i OASIS har gjemt et Easter Egg, en hemlighet. Denne er beskyttet bak tre porter, som hver krever en skjult nøkkel. Personen som først finner denne hemligheten, vil arve alt, som i praksis betyr total kontroll over OASIS.

Underdog

Hovedpersonen Wade er en tydelig underdog, som gjør at han er lett å gjenkjenne seg i, og lett å heie på. I virkeligheten lever han under elendige forhold, og selv i OASIS, under avatarnavnet Parzival, har han aldri fått sjansen til å nå noen vei. Iallefall ikke før han en dag kommer over et spor som kan lede ham mot en av nøklene, noe som ingen andre har funnet før ham.
Boka følger en liten rekke med personer, Parzival, Aech, Art3mis, samt et par japanere, da de kjemper om å finne Hallidays Easter Egg, før den notoriske gruppa IOI klarer det.
IOI kan best beskrives som en futuristisk EA, bare enda ondere (de vil kreve månedlige avgifter på OASIS om de får kontrollen), og de skyr ingen midler for å vinne.
Dermed har vi en klassisk skattejakthistorie som også følger den typiske underdog-oppskriften, en oppskrift som ble brukt veldig mye i klassiske filmer fra nettopp 80-tallet.

Angry Videogame Nerd sin video om Sword Quest er faktisk en veldig god stemningssetter. Spillet blir beskrevet i detalj i boka, og hele Hallidays skattejakt er inspirert av denne virkelige skattejakten som Atari stod bak.

Ekstremt spennende

Som nevnt, slet jeg veldig med å legge fra meg boka. Den ble fordøyd iløpet av en døgn, medregnet en større pause for å få litt søvn.
De korte kapitlene og stadige cliffhangerne gjør at man lett blir sittende og “skal bare lese et kapittel til”. Boka er lett å lese og fordøye, og velger man lydboka, blir den lest av nerdekonge Wil Wheaton (som forøvrig også nevnes i en artig sammenheng et sted i boka).
For et par måneder siden, ble det også kjent at Steven Spielberg skal stå for regien av filmversjonen, en versjon jeg er veldig spent på hvordan vil fungere i praksis, da det ikke er få rettigheter man er nødt til å få med i spillet. Et sted har man for eksempel en duell mellom diverse japanske kjemperoboter (mechaer). Dette kan raskt bli til en rettighetsdugnad av typen Roger Rabbit eller Wreck-it Ralph.

Selv om boka er spekket med referanser, er det ingenting som egentlig kreves av forhåndskunnskaper. Alt som er viktig for plottet, hvordan visse spill virker, eller historien bak, blir godt forklart. Og de små referansene som egentlig ikke er viktige, er veldig subtile, men gøyale å få øye på dersom man kjenner originalmaterialet. Jeg flirte for eksempel høyt da “Sam Lowry” og “Harry Tuttle” ble brukt som dekknavn i et dystopisk kontorlandskap (for de som ikke kjenner disse, er de tatt rett fra Terry Gilliams Brazil).

Man kan også nevne at da Ready Player One ble lansert, ble det satt igang en ekte jakt på et Easter Egg som var gjemt et sted i boka, en markedsføringsstrategi helt i tråd med hva boka handler om.
Vinneren av denne konkurransen var blant annet nødt til å spille et nytt Facebook-spill laget av Richard Garriott (en spilldesigner som var mye av inspirasjonen for nettopp James D. Halliday), og sette ny verdensrekord i Atari-versjonen av Joust. Men bryet var vel verdt det, da han ble premiert med en DeLorean.

En ting er sikkert, dette er en bok som absolutt er verdt å få med seg, og en historie som bare vil stige i popularitet fremover, etterhvert som filmen nærmer seg.