Velkommen til del 2 av mine bekjennelser fra barndommen
Tusen takk for alle de positive tilbakemeldingene jeg har fått på del en av denne “serien” , at noen av dere faktisk tok dere bryet til å både sende meg sms og ringe setter jeg veldig pris på og håper samtidig at dere vil kose dere med del 2 som er mer NES (Nintendo Entertainment System) relatert.
Jeg vil også benytte anledningen til å takke Kelger fra retro1 så mye for hans donasjon til spillmuseet, vi i ledelsen og jeg personlig setter umåtelig pris på den støtten du har gitt. Så del 2 er herved dedikert til deg.
God lesning.
En ung gamer går til krig i Nintendo sitt navn!
Som nevnt i tidligere artikler både var og er jeg den dag idag en forkjemper for det meste knyttet til Nintendo, jeg har både delt ut min del slag i frustrasjon og mottatt minst like mye. For under min oppvekst var den store bits-krigen en realitet og jeg var en av Nintendo`s infanterister på bakken.
Alltid klar til å forsvare smålubne rørleggeres ære, samt verbalt og fysisk gjøre mitt ytterste for å få aksept for at grønne trikoter og alveører var kult og ikke dumt og harry endte jeg ofte i klammeri med en i klassen over meg.
Han var en av frontsoldatene til Sega i Sandefjord og kjempet minst like hardt for rettighetene til apegutten med forvokste never og det blå pinnsvinet med attitude. Jeg har konkludert med at årsaken til at disse kranglene ofte endte i ett fysisk basketak rett og slett var mangelen på ett godt ordforråd, da jeg idag stolt kan meddele at den type diskusjoner om de inntreffer idag ikke ender i noe annet i verbal krigføring.
Dog mens jeg sitter her og skriver dette og tenker tilbake på alle blåmerkene og skrubbsårene jeg har fått ved mine år på frontlinjen under bits-krigen kun idag vekker gode følelser og jeg får ett smil som gjør Jokeren i Batman til skamme.
En av situasjonene som kommer klarest til minne er når min personlige nemesisi klassen over meg byttelånte til seg en Nintendo av fetterne sine. Han spiltemange av de gode spillene og for å få meg igang i skolegården hakket han hardt ned på de. En av mine favoritter på “RPG” lista den gang var ett spill som heter “The Battle of Olympus” , jeg spilte dette vanvittig mye da jeg også var veldig glad i Gresk mytologi men klarte aldri å fullføre det den gang. Så til min store forargelse fortalte “fienden” min at han hadde klart å komme igjennom spillet og at slutten var elendig, dette var mildt sagt ett hardt og velrettet spark mot en ung mann sine edlere deler. For jeg hadde jo skryti på meg at jeg hadde fullført spillet til andre i klassen, var dette dagen sannheten skulle komme å bite meg i ræva?. Æreskrenket og med adrenalinet på topp lirer jeg av meg no såpass kreativt : “Pfft, jeg tviler ekstremt sterkt på at du har klart å fullføre The Battle of Olympus” , du klarer jo barede griselette Sega spillene. For å gjøre en lang historie/innledning kort så endte det som vanlig i ett skikkelig basketak og heldigvis hadde frøken Fortuna ett godt øye til meg den dagen for det var ikke jeg som endte på magen og knasket i meg næringsrik grus. Slåssingen eskalerte flere dager den uken og vi byttet på å triumfere som seiersherrer helt til en smarting i klassen min foreslo at vi kunne konkurrere å se hvem av oss som klarte å fullføre spillet først. Ideen var jo absolutt god, men problemet var jo bare at jeg ennå ikke hadde klart å fullføre spillet. Motvillig gikk vi begge med på detteog arenaen ble satt til en felles venn av oss som bodde nede i Havnegata. Det passet bare best sånn ene og alene for at moren hans jobbet ofte kvelder og han hadde 2 TV`er tilgjengelig.
Det var en tirsdag vi inngikk avtalen om en duell i “Battle of Olympus” og noe jeg tør å berope som Sandefjords første speedrun skulle avholdes førstkommende Lørdag. Resten av den skoledagen foregikk i panikk, jeg var en soldat som hadde forvillet meg bak fiendens linjer og ante ikke hvordan jeg skulle komme meg tilbake. Alarmklokkene på Byskolen kimet høyt og klart og Nintendos første korporal tak bena fatt, gikk rett forbi Dennis Leker, bakken opp til barndomshjemmet mitt var som å klatre en hinderløype. Jeg hadde ikke mange personer å rådføre meg med knyttet til denne type problemer så min altvitende mor fikk bistå så godt hun kunne, etter å ha forklart henne alt sammen svarte hun kort og greit : “Du har to valg slik jeg ser det, innrømme løgnen din eller trene hardt før lørdag for å runde spillet”. Det første var selvsagt utelukket så jeg smatt inn på rommet og kom ikke ut igjen til annet enn middag og kveldsmat.
Jeg klarte ikke å runde spillet den kvelden, jeg kom riktignok ganske langt, men spillet har endel puzzles og engelsken min på den tiden var ikke den stødigste så her var det “prøve og feile” prinsippet som gjaldt. Skoledagen på onsdag kunne ikke godt saktere, jeg måtte jo hjem og øve for å vise alle at jeg var den beste Nintendo spilleren på skolen. Skoledagen tok endelig slutt og jeg hoppet over det faste lekebutikkbesøket mitt denne dagen også.
Onsdag ettermiddag og kveld gikk altfor fort, men jeg hadde progresjon, jeg kom tross alt litt lengre fram og spillet hadde heldigvis en passord funksjon så jeg slapp å starte på nytt hver eneste gang. Når jeg gikk til sengs på onsdag hadde jeg mange destruktive tanker om at dette ikke kom til å gå og jeg hadde “mareritt” om at hele skolegården sto og lo av meg og jeg ble strippet for alle de fiktive bemerkelsene jeg hadde for mine fantastiske bedrifter med Nintendo kontrolleren.
Torsdagen kom gryende og en voksende panikk festet seg i lemmene på æresgjerrig ung gamer, dette var også en skoledag som gikk ekstremt sakte.
Idet klokka rang
så fort jeg sprang,
i lynets hastighet,
uten nevneverdig lystighet
hjem til sin NES
for å unngå PES
her skulle det øves
og fienden støves
Segmentene under vil inneholde spoilere for slutten av “The Battle of Olympus”
Den kvelden kom jeg fram til siste boss, men hadde ikke sjanse til å få has på han, han var usynlig og gjorde kort prosess på meg hver gang jeg prøvde meg på han. Det ante meg at det var ett eller annet triks for å ta han men jeg ante jo ikke hva og klokken var allerede over 21 og jeg hadde fått sengeordre. Duellen nærmet seg og jeg hadde fortsatt ikke rundet spillet, det var en dag med øvelse igjen. Idet morningen kom prøvde jeg meg på diverse sykdommer men siktet kanskje litt høyt idet jeg sa at jeg hadde fått hjernehinnebetennelse og måtte holde meg hjemme. Skoleveien var lang og tung, en soldat med ett litt rustent moralsk kompass inntok pulten og kjempet seg igjennomdagen. O-fag, Kristendom, Norsk, Heimkunnskap og Matematikk var fagene den sarte sjelen min måtte igjennom før det var tilbake til gutterommet og gåten om hvordan man skulle ta knekken på siste boss.
Med utpreget ærgjerrighet fortsatte jeg der jeg slapp dagen før men klarte ikke å finne ut hvordan spillets siste skanse skulle overvinnes. Plutselig kom jeg til å tenke på at Nintendo hadde sin egen tipstelefon. Modig og uredd tok jeg opp røret og ringte, det var ikke småpenger slike telefoner kostet men mors vrede var jeg jo på sett og vis vant til så det fikk stå til. Det var tross alt snakk om min egen ære og ikke minst Nintendo sitt rykte som sto på spill her (i hodet mitt den gangen ihvertfall ^^) Jeg fortalte hvilket spill jeg slet med og hvor jeg sto fast, og plutselig fikk jeg svaret. Følelsen jeg fikk var som Onkel Skrues Eureka, Julaften og bursdagen min sammenlagt. Nå kunne jeg overvinne alt, armert til tennene med ny informasjon ble “perlen” aktivert og steg til himmelen på den siste skjermen i spillet. Plutselig var bossen synlig og jeg kunne gjøre skade på han. Oppgjørets time var kommet og korporalen hadde bryti igjennom fiendens forsvar. Det krevde riktignok noen forsøk men idet Zevs falt jublet jeg tidenes høyeste nerdscream og forløsningen jeg følte rivaliserer grisens 30 minutter lange orgasme. I ettertid må jeg si meg litt enig i at slutten på dette spillet ble litt anti-klimaktisk for min del men mestringsfølelsen jeg fikk fra dette gjorde at ballene mine vokste 10 mentale størrelser den dagen. Resten av kvelden ble tilbragt ved å spille igjennom spillet fra begynnelse til slutt så mange ganger jeg kunne. Nå innså jeg hvordan den fiktive karakteren Rocky følte det med “Eye of the Tiger” spillende i hodet mitt, joggedressen tredd over kroppen og stående på toppen av trappene i Philadelphia. Jeg fikk virkelig følelsen av å være kongen av verden og skolens beste Nintendo gamer!!
Det var lørdag morgen og duellen skulle snart avholdes, jeg øvde så mye jeg rakk før jeg måtte pakke sammen NES`en og hive meg på sykkelen. Kompisen min hadde invitert mange fra klassen så det var faktisk ett aldri så lite nerdepreget publikum tilstede for å bivåne begivenheten. Nemesisen min ankom med sin lånte Nintendo, alt var lagt til rette for gamernes kamp. TV`ene vi spilte på sto på hver sin side av bordet slik at ingen av oss kunne se den andre spillerens skjerm. Oppgjørets time var kommet og ett stort slag i bits-krigen skulle utspille seg. Stormaktene Nintendo og Sega møttes til kamp og opprustningen hadde klare paralleller til forholdet mellom USA og Russland under den kalde krigen. Det eneste som bryter denne illusjonen er jo at kampen utspilte seg på en Nintendo, men det vil være flisespikkeri ^^
Vår felles venn sa “Klar, Ferdig, GÅ!” og vi startet, jeg har aldri hatt en kropp bygd for idrett, jeg er riktignok oppvokst i en håndballby men jeg og idrett har alltid mikset like godt som frossen yoghurt og olje. Så dette er første gangen jeg virkelig har gjort noe med ett publikum og fått føle rushet det gir. Nervene knøt seg skikkelig og adrenalinet pumpet. Hadde jeg tatt turen til en kiropraktor etter denne duellen hadde jeg ene og alene sponset han med både bil, hus og garasje. Kroppen min så ut som en biologisk levende båtmannsknop. Spenningen var til å ta å føle på, og skolevennene mine hadde delt seg i to leire, det var ganske godt fordelt hvem som heiet på hvem. Til ettertanke skulle jeg virkelig ha sett skjermen til konkurrenten min, da det er noe jeg hadde funnet evig underholdende den dag idag. Etter noe over 1 times tid kom jeg inn i det hersens rommet hvor jeg møtte Zevs. Igjen utrustet med kunnskap i våpenform kom bossen til syne og fikk seg en omgang pryl de fortsatt snakker om i de pikselerte skapningers himmel. Stopp! ble det ropt, Jan Olav har runda det, og jeg hadde kommet i mål før min barndoms Bowser.
JAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAA!!!!! Jeg vant og æren var inntakt, de andre var ikke interessert i at Segas frontsoldat skulle fullføre en gang, vinneren var jo tross alt allerede kåret. Jeg pakket sammen sakene mine og ironisk nok gikk vi ut og lekte krig i Preståsen (parkområde i Sandefjord) etterpå. Jeg har til den dag idag ikke innrømt at det var først den uken duellen var at jeg klarte å fullføre spillet, så anse dette som min bekjennelse til alle dere som var tilstede og har hørt om dette om at jeg ikke klarte å rundespillet før min erkerival ga meg motivasjonen til å gjøre dette. Men i mitt sinn var helt klart stillingen nå 1-0 mellom Nintendo og Sega.
Selv om jeg moralsk sett burde ha tapt denne duellen kanskje så syns jeg moralen bak denne historien burde være at så lenge man er motivert så kan man få til de mest utrolige ting, dette kan lett avfeies som en helt uviktig ting som skjedde for mange mange år siden, men jeg vokste som menneske på denne hendelsen. Så sett deg ett mål og fullfør det!! Det er irrelevant hva andre tenker om målet du har satt deg, så lenge det er viktig for deg!!
Det er igrunn merkelig hvor viktig status var allerede i de dagene og hvor fort man kunne skryte på seg ting som ikke nødvendigvis stemte 100% , er det noen av dere som kjenner dere igjen? Sleng gjerne inn en kommentar og fortell din historie knyttet til ett sånt øyeblikk.
Leave a Reply