Det var tungt å være Nintendo fanboy den gangen
Castlevania – Symphony of the Night
Sjanger : Action Plattformer / Metroidvania
Utgitt : 1 November 1997
Utgiver : Konami
Utvikler : KCET
Her er det dessverre ingen direkte historier fra barndommen da jeg var en svoren Nintendo-fan og gikk til innkjøp av en N64 fremfor PS1. Jeg ventet lenge på det neste Castlevania-spillet og det som dukket opp på N64 var mildt sagt en stor skuffelse. Og jeg ga så smått opp Castlevania- serien. Men tidlig på 2000-tallet så skjønte jeg at jeg hadde sett etter det neste mesterverket fra Transylvania på helt feil plattform! Jeg kom over spillet på en lokal brukthandel og betalte hele 100 spenn for det. Problemet var bare at jeg ikke hadde en PS1-maskin, så jakten var igang. Plutselig skulle alt skjedd igår, jeg er litt sånn som person når det er noe jeg er gira på, ting kan på en måte ikke skje fort nok og dette var ikke ett unntak. Dette var en tid hvor jeg ikke hadde mobiltelefon, men en filofax med telefonnummerne til alle jeg anså som “viktige” å kunne få kontakt med.
I mangelen på telefon gikk jeg ned til torvet hvor det stod telefonkiosker og ga maskinen følelsen av å bli skikkelig fingret med. Det var 4 i vennekretsen min som hadde Sony`s første satsing på konsollmarkedet og jeg ringte han første på lista. “Halla, det er Jan, jeg fant nettopp et nytt Castlevania-spill som jeg kjøpte på brukten, problemet er bare at det er til Playstation og det er jo ikke en maskin jeg har” , personen på andre sida er like mye sadist som meg og svarte “Jammen er ikke det litt kjipt da, ååååå så Nintendo har ikke det spillet engang, det må være tungt å være Nintendo fanboy da…”. Vanligvis hadde en sånn respons ført til opphetede diskusjoner men jeg hadde rett og slett ikke tid til å hudflette vedkommende verbalt så jeg hoppet til nestemann på lista. “Brrring” , “Ja, Hello”, jeg gjentok setningen over men kom ikke stort lenger her, da han hadde lånt bort maskinen til ei kusine av seg. Blodtrykket skøyt i været og nerdestressen slo inn for fullt, det var bare to til på lista og jeg var fortsatt ikke kommet nærmere målet i jakten på en PS1. Neste nummer ble tastet inn i lynets hastighet og jeg syns jeg hørte en aldri så liten klimatisk elektronisk during fra telekiosken. Med et tilfredstilt telefonrør på øret ble fingre og tær krysset, “Brrring” , “Andre enden, værsågod” fikk jeg til svar og jeg gjentok igjen den lille utfordringen jeg befant meg i. “Klart du kan låne Playstation min, du må bare hente den hos *****”
Jeg takket og slang på røret og etterlot et teleapparat som var hungrig på mer fingergymnastikk. Det kom som lyn fra klar himmel, **** bodde jo nesten helt på andre sida av byen, men er man en ivrig gamer så er man en ivrig gamer. Bena bærte kroppen i kjapp gange og jeg hadde fort en PS1 i sekken, problemet var bare hjemturen. I fare for å kunne bli kalt sprek ble det ringt etter taxi så jeg var fort hjemme og klar for mitt neste eventyr som vampyrjeger. Spillet kostet riktignok bare 100,- men totalutgiftene ble fort 300,- (50,- til telefon og 150,- til taxi) men opplevelsen jeg hadde og har den dag idag med denne juvelen i det enorme spillhavet var og er verdt hver eneste krone.
Pikseldimensjon X
Spillet er en direkte oppfølger til “Castlevania – Rondo of Blood”, et spill vi her hjemme kjenner som Castlevania – Vampire`s Kiss, som het Dracula X i USA. Originalen Rondo of Blood ble gitt ut på PC-Engine-CD men kun i Japan. Her starter du spillet som Draculas sønn Alucard og i innledningen får man en kjapp smak på hvor bad-ass han er, da alt blir sendt til pikseldimensjon X etter ett slag fra deg, men moroa blir fort avbrutt da mannen med ljåen avlegger deg et lite besøk. I ekte Castlevania ånd er et treff med “Døden” alt annet enn trivelig og han fjerner alt du har av utstyr og evner og du står igjen som en amputert spillhelt som må finne alt dette på nytt. Døden forsvinner inn i natten med en hånende latter og jakten på din far kan starte.
En litt nådigere vampyr
Symphony of the Night er virkelig en milepæl innen design og brøt brått med de tidligere spillene i serien da dette er ulinjært. Akkurat som Super Metroid f.eks. Flere av stedene i slottet er låst av frem til du finner det itemet som trengs for å komme deg videre. I tillegg så er det lagt til rollespillelementer som fungerer fantastisk i mine øyne. Det eneste tidligere spillet som har noe av det samme gameplayet er Castlevania II – Simon`s Quest. Men her er det blitt perfeksjonert. Og de beste spillene i serien etter dette har fulgt samme formel, se for eksempel på de som dukket opp på Gameboy Advance og Nintendo DS.
Når du starter stormingen din av Dracula’s slott er det ganske begrenset hvor du kan bevege deg, men etter du finner de 3 forskjellige formene (flaggermus, ulv og tåke) du kan forandre deg til, åpner slottet seg opp og du får tilgang til mange fler områder. Alucard finner mange typer våpen som han bruker til å knerte nattens skapninger; sverd, knokejern osv. Som i andre spill har du også “sub-våpen” du kan bruke men disse har du bare et begrenset antall av. Kontrollen over Alucard er perfekt og han responderer symbiotisk med dine tastetrykk. Plattforming elementene er litt mer nådige enn i de tidligere spillene som flere steder krevde pikselperfekt hopping. Avataren du styrer er på alle måter en akrobatisk og effektiv vampyr og monsterjeger som drar deg rett tilbake til de gode minnene man har fra denne serien i dens barndom på NES og SNES. Vanskelighetsgraden er veldig god og det er en god kurve på utfordringene, møter du derimot veggen kan man sette av litt tid til å “grinde” erfaringspoeng og nivåer og returnere for å maltraktere monsterne som ga deg hodebry tidligere.
Rollespillelementene er implementert ved at du har forskjellige stats som øker blant annet styrken på slagene dine. Flere av tingene du finner i spillet øker forskjellige attributer slik at du stadig føler at du blir mer og mer mektig etter som spillet utfolder seg. Attributpoengene dine øker også når du har sanket nok erfaringspoeng for å nå neste level. De 4 forskjellige statsa du har er : Strength (fysisk skade du gjør), Defence (hvor mye skade fiendene gjør på deg), Intelligence (denne avgjør hvor hurtig du lader opp “magic points”) og Luck (denne avgjør frekvensen monsterne gir fra seg gjenstander). I tillegg til de ovennevnte våpnene kan også Alucard fremkalle forskjellige hjelpere som hjelper deg med jobben å gjøre slottet rent for monsterne som beskytter hver kvadrameter av heimen på ordre fra Dracula.
To dimensjoner
Spillet kom tidlig i levetiden til Playstation 1, men er fantastisk å se på den dag idag, det har et flott pikselert grafisk uttrykk som virkelig får slottet til Dracula til å fremstå som truende og ugjestmildt. Stilen er som tidligere i 2-D og personlig mener jeg Castlevania tar seg best ut i to dimensjoner (Jeg likte også Lords of Shadow og gleder meg til oppfølgeren!)
Under spillets gang møter du en drøss med fantasifulle fiender som bare ser helt fantastiske ut i all sin 32-bits prakt. Bossene du møter er massive og flere av de sender virkelig grøsninger nedover ryggen din. Spillet er fantastisk fremstilt og suger deg inn i historien fra første stund. Utviklerne viste ekte kreativitet og det endte opp med å bli det desidert beste spillet som noengang kom ut til Playstation 1 i følge undertegnede. Jeg vil bemerke at jeg ennå ikke har fullført FF VII, dog Trond i Spillmuseet jobber knallhardt som lobbyist for at jeg skal få fingern ut. Men per idag så må jeg stå ved at “Castlevania – Symphony of the Night” er det beste spillet på Playstation 1.
Lydsporet fremstår som briljant
Hva skal man si, komponisten her visste hva hun drev med (Michiru Yamane) og hennes toner er perfekte partnere til det grafiske samt gameplayet. Det er ikke stort annet å si enn at lydsporet fremstår som briljant og gjør jobben din som spiller å leve deg inn ekstremt lett. Alt flyter fabelaktig og man storkoser seg i en av de mest uhyggelige plassene man kan besøke i et fiktivt Transylvania.
Lydeffektene gjør også jobben sin og gjør hele opplevelsen til en fryd for øregangene og de andre sansene du bruker under spillets gang. Dog dette må nevnes, det horrible skuespillersporet som setter stemmer på den engelske versjonen av spillet. Det er ikke mindre enn latterlig dårlig, men det gir meg samtidig et smil om munnen når jeg spiller igjennom det. For stemmeskuespillet blir virkelig en ekstra underholdning i seg selv.
Et samlerobjekt
Spillet har idag blitt et samlerobjekt og er derfor forholdsvist dyrt å anskaffe originalt i PAL-utgave, men jeg mener 100% at opplevelsen du får og mengden med spillinnhold du får er verdt hver bidige krone. Mye av grunnen til dette er at spillet ikke solgte så godt når det ble sluppet ut men ble relativt fort en kultklassiker og salgene økte pga. jungeltelegrafen. Er du ikke fan av Castlevania-spillene eller Super Metroid (altså Metroidvania) så er det bare å styre unna. Men derimot om du liker disse burde dette være et skråsikkert kjøp som vil gi deg enormt mange timer med underholdning.
En PS1-maskin er ganske så billig og det finnes mange andre gode spill på denne plattformen. Så kjøp av en maskin til retrobiblioteket er virkelig å anbefale, Spillmuseet vil komme tilbake til flere av perlene som hadde sin storhetstid på Playstation 1. Jeg er veldig opptatt av at ting skal bli spilt på sin originale hardware da jeg er overbevist om at det er det som sikrer den desidert beste spillopplevelsen. Dog det finnes et kjempegodt alternativ, da spillet er ute på Playstation Store og XBOX Live Arcade. Og det til ganske så mye mindre enn hva det vil koste originalt idag. Spillet ble forøvrig sluppet på Sega Saturn også, men kun i Japan. Jeg har ikke spilt denne versjonen personlig men går utifra at den innehar samme kvaliteten som sin Sony-ekvivalent.
Jeg kunne virkelig brukt alle godordene fra ordboka men velger å gjøre det kort og enkelt : “Castlevania – Symphony of the Night” er spillunderholdning i sin mest perfekte form og anbefales på det absolutt sterkeste.
The Dice
10/10 – Spillet er perfekt og fortjener å bli spilt av alle retrogamere og spesielt av de som liker Metroidvania sjangeren, da det aldri har blitt gjort bedre enn her.
Prisene for dette spillet komplett og pent (PAL utgave) ligger på alt fra 400,- og opp til 1500,- , dette kommer an på om man går for “limited edition” med lydspor osv. Så her er det igrunn bare å la budsjettet styre :D
Leave a Reply