Å definere en æra, et blikk på Ataris eksepsjonelle historie

Del 2: «Computer Space» skal lanseres og om «Pong» det fantaseres.

fire_missile

«Son, you’re doing a big mistake quitting your job to do this thing» Slik lød ordene til sjefen til Nolan Bushnell i Videofile-divisjonen i Ampex. Nolan hadde nettopp levert sin oppsigelse til fordel for stillingen som sjefingeniør hos Nutting Associates. Der skulle han levere Computer Space-prosjektet. Ted ønsket å bli hos Ampex. Han hadde jobbet for hardt og lenge til å komme dit han var i dag. Han ville nødig kaste bort alt, og de hadde tross alt feilet en gang allerede med minidatamaskinteorien. Å bruke datidens minidatamaskiner ville aldri svare seg økonomisk, og de klarte ikke å få grafiske objekter til å flytte seg slik de ønsket. Nå var avtalen med Nutting lovende og prosjektet var fornuftig fra et finansielt ståsted. Men det var allikevel mye teknisk arbeid som lå foran de to herrene fra California.

Det er mars 1970. Ted har gjort datterens soverom om til et laboratorium eller verksted om du vil. Nolan stakk til Ted om kveldene for å jobbe på planene for kretsene som skulle sitte i Computer Space-maskinen. Første punkt på agendaen var hvordan i huleste de skulle lage et romskip? Det fantes ikke sprites i 2D og i hvert fall ikke nymotens 3D grafikkmotorer som kjørte på fancy overklokkede prosessorer. Microchipen var ikke engang oppfunnet! Nei her var det bare å brette opp ermene og gjøre litt godt gammelt ingeniørarbeid. Software fantes ikke, så her måtte hele spillet bygges opp ved hjelp av transistorer, kretser og komponenter.
Nolan og Ted hadde en prikk som de kunne flytte på skjermen. Da var det vel logisk å lage romskipet basert på prikker? På avstand ville det se fint ut, men gikk du for nærme var illusjonen ødelagt. Ted og Nolan fortsatte å arbeide med hvordan romskipet skulle rotere og bygget opp et nettverk av dioder. Ved å modifisere kretskortet klarte Ted å skape den rette illusjonen av formen til romskipene. Nolan designet matrisen for bevegelsene til skipet.

Nå følte de to at det var på tide med et aldri så lite navneskifte på partnerskapet sitt til Syzygy Engineering. Nolan og Ted knyttet nå et mye tettere vennskapsbånd. De jobbet nettene gjennom med Computer Space. Kona til Ted passet på at de to fikk i seg mat, og hvis de to ønsket en pause så ble det et slag med brettspillet Go.

Etter tre måneder med intenst arbeid fikk Ted en såpass solid følelse av prosjektet at han besluttet å si opp stillingen sin i Ampex Videofile. Dette resulterte i en økonomisk tøff tid for familien. Likevel beskriver datteren til Ted, Terri Dabney, en lykkelig og magisk tid hvor hun spionerte på det faren og kameraten jobbet med.

«Galaxy Game»

Selv om Nolan og Ted følte at de var de eneste i verden som bygget videospill, så var de altså ikke det. Bill Pitts og Hugh Tuck var også i full gang med å lage sin egen versjon av Steve Russels Spacewar! Maskinen deres skulle finansieres ved hjelp av myntinnkast. Da Nolan og Ted kom heseblesende inn i lokalene til studentsamfunnet for universitetet i Stanford, var Bill og Hugh i full gang med å installere en prototype. Til Nolans store fryd så han at de hadde valgt en DEC-minidatamaskin med myntinnkast. Samme mislykkede konsept som de selv hadde prøvd i ’69. Ted og Nolan gikk lykkelig derfra med enda større selvtillit enn før. Den tidligere Stanford studenten Bill Pitts følte selv han hadde et bedre produkt som lignet mer på Spacewar! Det skulle vise seg at Galaxy Game ble veldig populært blant studentene og det var lange køer for å spille. Men en DEC-minidatamaskin kostet 20,000 dollar og det kostet 10 cent for ett spill. Man trenger ikke være den store økonomen for å skjønne at Galaxy Game ikke var et finansielt bærekraftig prosjekt.

En restaurert utgave av  Galaxy Game står i dag på Computer History Museum, Mountain View, California

Et restuarert Galaxy Game står i dag på Computer History Museum i Mountain View, California

Computer Space avdukes

Det var president i Nutting Associates, Bill Nutting, som døpte maskinen Computer Space. Egentlig et uinspirert navnvalg basert på selskapets største suksess Computer Quiz.

Computer Space utstilt på Computerspielemuseum i Berlin
Computer Space på Computerspielemuseum i Berlin

Bill mente de burde teste ut maskinen på en av av restaurantene og barene hvor Nutting allerede leverte maskiner. Valget falt på studentplassen The Dutch Goose og der fikk spillet en meget varm mottakelse. Gleden var derimot kortvarig. Da de testet ut maskinen i andre barer ble klientellet fort lei. The Dutch Goose var nemlig full av ingeniørstudenter fra Stanford. Disse karakterene fant de kompliserte kontrollene til Computer Space interessant, og gikk ivrig på for å lære seg spillet. De andre plassene inneholdt alt fra «sportjockeys» til bilmekanikere. De ville heller drikke øl med begge hendene og spille et enkelt spill med dart. Men en fellesnevner gikk igjen på alle testplassene; det var en enorm fascinasjon for Computer Space. Bare å se denne grafikken på en TV-skjerm fascinerte folk. Mange gikk og lette etter skjulte ledninger og antenner. Det å kunne produsere et signal lokalt var ufattelig for den gjengse mann i gata på 70-tallet.

I oktober 1970 skulle Computer Space avdukes under det årlige Music Operators of America (MOA) i Chigago. Nolan tenkte at maskinen måtte bli et skikkelig blikkfang. Han laget et futuritisk design ved hjelp av en pakke Plastelina. Så gikk turen til en badekarprodusent og han fikk laget det ferdige kabinettet i glatt fiberglass. Det ble Ted sin oppgave å få all elektronikken til å passe i det merkelige designet.

På MOA fikk Computer Space en del oppmerksomhet, men kanskje ikke så mye som representantene fra Nutting hadde håpet på. Det var en del skepsis hos potensielle kjøpere. Hvordan skulle de eksisterende serviceteknikerne skjønne seg på dette? De hadde kun erfaring fra elektromekaniske spill. Var det ikke dyrt å ha dette konstante TV-signalet? Nutting sikret seg noen få ordrer under showet. I etterkant gjorde for øvrig Dave Ralstin en fantastisk salgsjobb. Dave var den som ga Nolan passasje inn i Nutting. Våren 1972 hadde de solgt 1000 Computer Space-enheter. En suksessfull maskin solgte rundt 500 til 1000 enheter på den tiden. Bill Nutting takket Dave for innsatsen ved å gi ham sparken. Generøse Bill mente at salgssjefjobben kunne han like godt håndtere selv..

Computer-Spacecomputer_space_ad

Alle bånd til Nutting kuttes

Nolan Bushnell sto inne på kontoret til sjef Bill Nutting. De diskuterte en ny versjon av Computer Space. Nolan var i sitt sedvanlige humør og kom på å be om 33,33% av selskapet. Dette ble presentert som eneste måten å ta dette partnerskapet videre på. Utrolig nok fikk ikke Nolan sparken på flekken, og ble faktisk tilbudt 5% mot at han ble i stillingen som sjefingeniør. Dette var helt uinteressant for Nolan og Ted. De fant ut at de var ferdig med Nutting Associates, og at Syzygy Engineering måtte bli et selvstendig selskap.

Syzygy visitkort
Et visittkort fra Al Alcorn og Syzygy

Nolan hadde etter hvert fått et solid nettverk og klarte å sette opp et møte med John Britz. Britz var leder for avdelingen som laget kaffemaskiner hos industrileder Bally. På samme måte som han hadde gjort to år tidligere, klarte Nolan å overbevise seg inn i en kontraktsforhandling. I mellomtiden var det mange viktige brikker så måtte på plass. Punkt en på agendaen var å sikre inntekt for å holde Syzygy Engineering flytende. Heldigvis hadde de takket ja til tilbudet fra Dave Ralstin om å kjøpe ruten hans fra Nutting Associates da han fikk sparken. Ruten inneholdt flere barer og restauranter som ville gi god inntekt. En annen sak de måtte få ordnet i en fei var et skikkelig lokale. Nå som de skulle utvide operasjonen og bli et selvstendig selskap kunne de ikke lenger arbeide utav huset til Ted. De ordnet en leieavtale med en moderne bygning på Scott Boulevard i Santa Clara, California. Da Ted satte seg inn på sitt nye kontor fikk han fort selskap av en noe perpleks Nolan Bushnell. Nolan kunne meddele at de hadde fått et brev ifra et advokatfirma som skrev at navnet Syzygy allerede var i bruk av et annet selskap. De to så rart på hverandre og likte ikke tanken på å kvitte seg med navnet de hadde brukt i tre år. Men heldigvis hadde favorittspillet deres Go svaret!

Ready, set, Atari!

Man sliter i spillet Go når en av brikkene dine, eller en gruppe av brikker er i ferd med å bli tatt over av motspilleren. Da skal motspilleren si «Atari». Guvernøren i California ga selskapet Atari sitt offisielle stempel, og avtalen med Bally ble satt opp. Styret i selskapet ble etablert og besto av Ted, Nolan og deres koner.

Snart kom forskuddet på 4000 dollar fra Bally og det var på tide å utvide ingeniørstaben til to stykker. Igjen skulle Ampex Videofile være en nøkkel til å åpne døren til enda en større suksess enn Computer Space. Al Alcorn var en Berkeley-student som hadde landet en studentjobb hos Ampex. Han var noe rebelsk av seg og hadde tilbrakt ungdommen under den verste hippietiden i San Francisco. Selv om han ikke var så veldig glad i autoriteter hadde han ikke dedikert seg 100% til hippietrenden. Han var ikke store pjokken da han først begynte å interessere seg for elektronikk, og dette ble en naturlig sti å velge senere i livet. Han fikk rotere i Ampex som internressurs ved siden av studiene. Plutselig en dag kom det en ivrig kar ved navn Nolan Bushnell bort til ham og lurte på om han ville ta en tur i den nyinnkjøpte Buick-stasjonsvognen hans. Den unge Al Alcorn var imponert over Nolan og firmabilen. Nolan tilbydde Al en lønn på 1000 dollar i måneden og 10% av selskapets aksjer. Al takket ja siden han syntes dette hørtes svært gøy ut, og døren hos Ampex sto nå alltids på gløtt i tilfelle alt skulle falle i fisk.

Tennis eller Ping Pong?

Nolan hadde mange tanker om hva som burde bli det neste steget for Atari. En sen junidag i 1972 fortalte Nolan til Al hva han ønsket. Al skulle nok få bli en av de store gutta og lage den neste store suksessen innen videospill. Ifølge Nolan måtte det perfekte spillet være basert på en eller annen form for bilkjøring. Det ville være enklere å forstå enn Computer Space, men minst like spennende. Men før den tid kom måtte den ferske ingeniøren få et oppvarmingsprosjekt. Han skulle få lage en prototype til et tennisspill som Nolan tidligere hadde sett. Det skulle være to spillere («paddles»), ett nett og en ball. I tillegg skulle maskinen bygges så billig som mulig. Ikke mer enn 15 dollar i deler skulle brukes.

Al Alcorn med den originale Pong-prototypen
Al Alcorn med den originale Pong-prototypen

Nolan viser også sin noe sleipe side i denne historien. Han forteller nemlig Al at de har en avtale med General Electric, og at dette spillet skulle leveres til dem. Lite visste Nolan at denne hvite løgnen ikke skulle bli det største problemet hans senere i historien.

[Forrige] [Neste]

Følg med videre i artikkelserien «Å definere en æra, et blikk på Ataris eksepsjonelle historie». Del 3 vil dekke hele utviklingen av det legendariske spillet Pong.

Om forfatteren:
Ketil Espenæs er en 35 år gammel kar fra Stavanger som har retrogaming og klassiske datamaskiner som en stor hobby. Hans største interesse innenfor dette området er de klassiske Atari og Commodore maskinene. Noen av dere vil kanskje kjenne ham fra Radcrew og RetroCrew podcastene.

Comments

5 responses to “Å definere en æra, et blikk på Ataris eksepsjonelle historie”

  1. Jan Olav Hegvik Avatar

    Veldig informativ og godt skrevet artikkel :) Jeg lærte endel nytt :D

  2. Trond Sinfour Borgersen Avatar
    Trond Sinfour Borgersen

    aaaah! gleder meg allerede til del 3! vanvittig kul lesing!

  3. Ketil_E Avatar
    Ketil_E

    Takk for alle positive kommentarer her, på Facebook, Twitter, Usenet, Gopher og BBS’ene ;-) Håper det var like gøy å lese som å skrive om dette temaet.

Leave a Reply to Ketil_E Cancel reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *