Del 3: Ataris «killer-app» heter Pong.
I 1922 ble Ralph Baer født i Vest-Tyskland. Han hadde jødisk arv og familien hans valgte å flykte til USA via Nederland i 1928, to måneder før krystallnatten. Da andre verdenskrig hadde rukket å bryte ut, fikk han sitt vitnemål som godkjent radiotekniker. Etter å ha tjenestegjort i den amerikanske hæren under krigen, tok Ralph bachelorgrad som TV-ingeniør. Han jobbet innenfor flere firmaer, blant annet IBM. Men det Ralph Baer er mest kjent for er arbeidet han gjorde for Magnavox. Ralph startet utviklingen av “The Brown Box” i 1966 for selskapet Sanders Associates. Selskapet spesialiserte seg innen elektronikk for militæret. I 1971 ble maskinen lisensiert til Magnavox, og etter å ha blitt omdøpt Magnavox Odyssey, ble konsollen lansert for publikum i 1972. Magnavox Oydssey var verdens første spillkonsoll. Den hadde spill som Simon says, Shooting Gallery og Tennis. Ralph Baer er den sanne far til videospillindustrien. Ikke fullt så hyggelig er det at Ralph Baer nok var verdens første som førte rettssak på grunn av en rettighetsdisputt til et videospill. Partene i saken var Atari med sitt Pong, og Magnavox med sitt Tennis.
Den 24. mai 1972 skrev Nolan Bushnell seg inn i gjesteboken til Magnavox for å overvære demonstrasjonen av deres nye spillprodukt til hjemmet. Dette var i samme tidsperiode hvor Ted og Nolan jobbet med å kutte båndene til tidligere forretningspartner Nutting Associates. Nolan hadde innsett at Computer Space ikke kom til å bli den store suksessen han hadde håpet på. Spillet var for komplisert for folk som ikke utdannet seg til å bli ingeniører.
«Magnavox Profit Caravan» het demonstrasjonen som ble avholdt på Airport Marina hotell i Burlingame, California. På samme måte som med Galaxy Game, visste Nolan at han måtte være der for å se hva konkurrentene drev med. Da Nolan kom tilbake fra demonstrasjonen, sa han rett ut til sin partner Ted Dabney at det han hadde sett var «noe dritt». Deres venn og senere Atari-kollega Steve Bristow var også tilstede denne dagen. Han hadde gjort noe arbeid for Nutting på Computer Space II-maskinen sammen med Nolan og Ted. Spekulativt nok var Nolan involvert i dette arbeidet etter de hadde signert med Bally, og kuttet båndet til Nutting.
Lite visste Nolan på dette tidspunktet at denne «dritten» til Magnavox var det som virkelig sparket i gang spillkonsollmarkedet, og skulle gi ham skikkelig hodebry i årene framover. I den spesielt kritiske perioden i 1976, hvor Warner var i forhandlinger med Atari, skulle rettstvisten med Magnavox stikke kjepper i hjulene. For selv om Nolan sa han ikke var spesielt imponert over selve Odyssey-maskinen, så var det ett spesielt spill som festet seg til hjernebarken. Dette var spillet ved navn Tennis.
Drakampen mellom Magnavox og Atari, samt Warners oppkjøp er noe vi kommer tilbake til senere i denne artikkelserien.
Læregutt eller læremester?
Al Alcorn hadde fått i oppdrag av Nolan å lage et Tennis-spill likt det han hadde sett under «Magnavox Profit Caravan» showet. Nolan tenkte at her måtte tidligere erfaring gjenbrukes, og dumpet Computer Space-tegningene i fanget på Al. Nolan designet kretser på en så bisarr måte at her måtte de tilbake til kritt og tavle. Al Alcorn innså fort at budsjettet på 15 dollar i deler, ble nærmest umulig å klare med det han ville bruke. Han måtte tilbake til de billigste transistor chipene som kostet rundt 50 cent. Disse logiske chipene kunne brukes til å tolke boolean kode (0-1-1-0-1 osv.) for å bestemme hvilke digitale signaler som skulle slippes ut og på hvilket tidspunkt. Dette ble brukt til å tegne piksler på skjermen for å forme de to racketene, ballen og spillerområdet. En poengteller klarte også den unge ingeniøren å trylle på plass.
Foreløpig fungerte spillet greit, men problemet var at dette ble fort kjedelig. For å bøte på kjedsomheten gjorde Al to svært avgjørende endringer. Den første endringen innebar en økning i ballfart etter den fjerde og tolvte gangen spillerne hadde slått ballen til hverandre. I Magnavox sitt Tennis hadde man også muligheten til å bevege racketene horisontalt i tillegg til vertikalt. Dette ga utslag i vinkelen på banen til ballen, og ga spillet ekstra underholdningsverdi. Dette hadde ikke Al plass til å implementere i sin Pong-maskin, og laget derfor sin egen versjon. Han delte inn racket-objektene i ulike soner. Chipene på kretskortet ble så modifisert til å sende ballene i ulike vinkler basert på hvilken sone på racketene som ble truffet. Dette skapte en mye større dynamikk og underholdningsverdi i spillet.
På dette tidspunktet var spillet gått over budsjettet, men likevel kom det krav om støtte for lydeffekter fra Nolan og Ted. Computer Space hadde analoge lyder, men hardwaren i Pong-maskinen krevde digitale signaler. Nolan ønsket i utgangspunktet at det skulle komme jubel fra det usynlige publikummet i spillet. Al begynte å lete etter punkter i kretsene som kunne generere lyder. Han fant ut at den såkalte sync-generatoren kunne lage den ikoniske Pong-lyden når du treffer ballen med racketen. Det ble altså ingen jubel når du scoret, men Al fortalte sine to partnere at hvis de ville ha noe slikt så fikk de værsågod gjøre det selv!
Den store syretesten
Alle visste nå at Pong var et bra spill. De hadde inngått en kontrakt med Bally, og var forpliktet til å levere. Nolan var bare ikke overbevist om at det var dette spillet Bally skulle få som sitt første. Dette var tross alt bare et prøveprosjekt. Bekymringen om at det var for likt Magnavox sitt Tennis, sa han ikke noe om.
Ted Dabney var hjertens uenig. Spillet var rikt på funksjonalitet, men enkelt å spille. Dette var maskinen som skulle sendes til Bally! Etter en aldri så liten hanekamp ble de to enige om å teste ut spillet på en av rutene sine. «La oss se om vi har et ekte spill her», sa Nolan Bushnell til sin nyansatte ingeniør, Al Alcorn.
Ted Dabney brukte helgen til å lage et passende kabinett til prototypen. Det ble langt mindre prangende enn Computer Space-designet til Nolan. Ted brukte en 13 tommer sort hvitt TV som han satte inn i kabinettet. Sidene på kassen hadde en utførelse i tre, forsiden var malt oransje med en plakett over skjermen hvor det sto «Pong». Myntinnkastet hadde de fått tak i på et vaskeri, og myntene falt nedi en brødform av stål.
Det ble avgjort at Pong skulle testes ut på den mest populære puben på Syzygy-ruten. Dette var Andy Capps Tavern i Sunnyvale, California.
Bill Gattis var navnet på innehaveren av Andy Capps. Nolan og Ted hadde et godt forhold til eieren av den brune puben. De hadde allerede seks pinballmaskiner og en Computer Space stående på spillrommet hans. I spillrommet plasserte også Al og Nolan den nye Pong-maskinen på en vintønne og ventet til noen skulle komme og prøve. De to sto i bakgrunnen og tok seg en halvliter, og plutselig dukket det opp fire stykker som så nysgjerrig på maskinen. Den ene pekte på myntinnkastet hvor det sto 25 cent. Dette var unormalt da det som regel kostet 10 cent for et spill på datidens arkademaskiner. En av tilskuerne gravde i lommen sin og la på en mynt. Med ett dukket det opp to racketer og en ball på skjermen. Mannen skjønte at det var meningen at to skulle spille samtidig, og en av kompisene fikk slippe til. Nå var de godt i gang med spillet uten noen form for instruksjoner. Al og Nolan nikket til hverandre og forsto at de hadde truffet den rette demografien på Andy Capps, og det virket som pubgjestene likte spillet. Etter et par ekstra runder med halvlitere, og uten at noen flere prøvde spillet, gikk Al og Nolan hvert til sitt.
Urbane myter om en sint Bill Gattis
Undertegnede har lest, sett og hørt flere historier om Pong. En ofte gjenfortalt historie er at en sint Bill Gattis ringte til Nolan eller Al noen dager etter de hadde installert Pong-maskinen fordi den ikke virket på grunn av et fullt myntinnkast. Dette stemmer nok ikke, og det riktige hendelsesforløpet skal dere lesere av Spillmuseet få!
En vennlig Bill Gattis ringte til Atari-gutta dagen etter de hadde vært der. Dette var for å informere dem om at noen mistenkelige typer hadde stått i kø for å spille. Hvorfor mistenkelige? Fordi de ikke var de vanlige morgenfyllikene med en pils i hånden! Dette var spioner fra et konkurrerende selskap, Ramtek Corporation, og de kom til å gi ut en Pong-klone året etter! Det var ikke så mye å gjøre med dette uten å innse at ordet var ute på gata.
Etter omtrent to og en halv uke fikk Al en telefon fra en fortsatt hyggelig Bill Gattis. Det var noe galt med maskinen, og det sto en liten gjeng med formiddagsdrankere som ville spille. Al oppdaget at den ene knotten man vridde på for å styre racketen, var ødelagt. Delene var de billigste de kunne finne, og var langt ifra konstruert for konstant bruk av ivrige og hardhendte arbeidshender. Knottene ble oppgradert, men under besøket oppdaget Al noe enda mer forbløffende. Da han åpnet Pong-maskinen fløt brødboksen over av mynter. Det var godt over 100 dollar der, og det betød at Pong hadde blitt spilt over 400 ganger siden de tømte maskinen uken før. Al Alcorn innså at de hadde truffet blink!
For godt til å være sant
Da Al fortalte Nolan de gode nyhetene ble det fort besluttet at de måtte bygge flere Pong-maskiner. Her var det noe veldig lovende i gjære. De bygget ytterligere tolv gulvstående kabinetter og plasserte dem i ulike barer og restauranter på rutene sine. Inntjeningen var ufattelig bra, og slo Computer Space ned i støvlene. Nolan holdt kontakten med Bally og oppdaterte dem med de stadig mer optimistiske nyhetene. Signalene fra Bally var allikevel av blandet art. Bally var langt ifra overbevist om at de burde masseprodusere Pong. Nolan tenkte at de måtte overbevises med hjelp av harde fakta og satt sammen noen inntjeningsrapporter. Problemet var at Bally aldri kom til å tro på dem. Inntjeningen var altfor høy! Så Ted og Nolan kuttet tallene betraktelig. De jukset altså inntjeningen sin til å være lavere enn i virkeligheten. Bally avviste rapportene, og mente tallene var altfor høye. Nolan gikk så til Nutting for å forhøre seg om mulighetene der. Møtet med Nutting gikk svært dårlig, og president i selskapet, Bill Nutting, var enda mer ovenpå enn før. De hadde nettopp gjort ferdig Computer Space II-prototypen, og hadde forkastet det originale designet til Nolan. Steve Bristow hadde bistått som sjefingeniør, men hadde allerede en fot utenfor døra. Bill Nutting mente sterkere enn noensinne at han ikke trengte noen flere partnere enn seg selv. Syzygy/Atari var i hvert fall fullstendig verdiløse!
«Enten så lager vi maskinene selv, eller så får vi bare gå hjem» Dette kom fra munnen til Ted Dabney som innså at ingen utenom dem selv var villig til å masseprodusere Pong. Nolan og Al gikk gjennom budsjettet for å gå inn i produksjonen selv, og det hadde de ikke råd til. «Enten lager vi maskinene selv, eller så går vi hjem» Ted gjentok ordene han hadde sagt før, og ingen ville gå hjem. Nå måtte de få Bally til å avvise Pong formelt, og da kunne Atari-gutta lage fabrikk!
Ted Dabney fant en Hitachi-leverandør med billige TV-er, og kjøpte 50 stk for 60 dollar stykket med sine egne penger. Kretskort og chiper var en relativt enkel affære. De hadde en god kontakt oppe i gata ved navn Marty Carlucci, som de hadde brukt mye under Nutting tiden. Hurlbut Woodworking ble det mest naturlige alternativet for kabinettene. De var også kjent fra Nutting-periodene og hadde en stor kontrakt på produksjon av kabinetter til Computer Quiz.
Al og Ted begynte på arbeidet med å sette sammen 50 Pong-maskiner i det lille lokalet de hadde. Det var helsikes mye arbeid og enhver idiot ville innse at de trengte mye hjelp. Atari begynte for alvor å utvide staben sin med ansatte innen produksjon.
Nolan Bushnell – en mann av mange talenter
Ted Dabney gikk bort til sine gode venn Nolan Bushnell og spurte; «Så hvordan skal du klare å selge disse 50 Pong-maskinene?» Nolan så skrekkslagent på Ted. Akkurat som han ikke hadde innsett før nå at han var den naturlige salgssjefen. Nolan gikk inn på kontoret sitt uten å si et ord. En stund etterpå kommer han ut og er hvit som et spøkelse. Nolan hadde prestert å selge 300 Pong-enheter i løpet av de tre telefonsamtalene han hadde tatt. Bob Portale Entertainment hadde alene bestilt 150 enheter. Skrekk gikk fort over i jubel, men angsten returnerte igjen da de gikk over de harde faktaene. De hadde så vidt plass eller folk til å produsere 50 kabinetter. Hvordan skulle de klare å skvise ut 300 i løpet av kort tid?
Når et selskap er i oppstartsfasen så er det svært dyrt å drive. Selv om man har et etterspurt produkt trenger man kapital for å klare å produsere produktet man skal selge. Heldigvis er solide ordrebekreftelse ofte godt nok for å sikre seg kreditt. Dessverre var ikke dette tilfellet hos Wells Fargo Bank. Nolan hadde gitt bankfunksjonær Gary Teasdale en flott tale om hvor god sikkerhet han hadde i selskapet. Gary var ikke frelst av Nolans nyvunnede selvtillit, og avslo lånet to dager senere. Da måtte senioren Ted Dabney komme og ordne opp. Banken likte ikke å ta risken på dette selskapet som hadde dukket opp fra ingensteds. Ted klarte å overbevise dem om at det var tross alt dette banken skulle gjøre. Å hjelpe små selskaper som deres.
Problemet med trangt lokale løste seg nesten av seg selv. En stearinlysforhandler som lå vegg i vegg, gikk konkurs. Folkene som drev sjappa hadde stukket av midt på natten, og tatt med seg alt av inventar. Da Ted oppdaget dette, tok han saken i egne hender. Han plukket opp en motorsag og eliminerte veggen som skilte de to lokalene. Nå hadde de dobbelt så stort lokale og fikk plass til de 300 kabinettene som sto delvis inne og ute på parkeringsplassen. Nolan måtte ordne opp med den rasende utleieren dagen etterpå.
Vi nærmer oss slutten av 1972, og Nolan og Ted sitt selskap har gått fra å tjenestegjøre for andre til å bli et selvstendig selskap med over 40 ansatte.
Følg med videre i artikkelserien «Å definere en æra, et blikk på Ataris eksepsjonelle historie». Del 4 vil dekke videreutviklingen av Pong og andre tidligere arkademaskiner som Gotcha og Space Race. Vi kommer også til å dekke kulturen i den tidlige perioden til Syzygy/Atari.
Om forfatteren:
Ketil Espenæs er en 35 år gammel kar fra Stavanger som har retrogaming og klassiske datamaskiner som en stor hobby. Hans største interesse innenfor dette området er de klassiske Atari- og Commodore-maskinene. Noen av dere vil kanskje kjenne ham fra Radcrew og RetroCrew podcastene.
Leave a Reply to Å definere en æra, et blikk på Ataris eksepsjonelle historie Cancel reply