Denne delen av mine historier fra barndommen returnerer til krigen mellom meg og min Nemesis
Det har dessverre tatt litt tid siden sist jeg fikk skrevet noe, men jeg jobber knallhardt med å gjøre Retrospillmessen til tidenes retroevent så det vil nok gå noe lenger mellom hver gang jeg får satt meg ned for å skrive. Men det er mange andre som også skriver knallgode tekster her på Spillmuseet.no så innhold vil det være masser av :D
Denne delen av mine historier fra barndommen returnerer til krigen mellom meg og min Nemesis, altså vi trer tilbake til frontlinjene og utkjemper enda et slag i den store Sega vs. Nintendo-krigen. Denne historien utspiller seg noe senere og vi entrer en tid av barndommen preget av voksende interesse for jenter og kroppen er tydelig merket av kviser. Yes, dette er fra Ranvik Ungdomsskole og dere må ikke tro at de ekstra årene fra sist historie har latt diplomatigenet vokse noe nevneverdig. Jeg og Nemesis var på nytt igang med en diskusjon om hva som var best, denne gangen gikk det på Super Mario World og Sonic. Han mente selvfølgelig at det småfrekke pinnsvinet hørte til i tidenes spill, flirende kontret jeg med at Mario var kongen på 16-bits haugen og Sonic kunne bare ta en spin-dash vannrett inn i helvete. Som det så ofte pleier mellom meg og Nemesis gikk vi tomme for ord og nevene kom som gode erstatninger. To verandalepper senere satt vi på hver vår side på undervisningsinspektørens kontor.
“Ja gutter, hva er det som har skjedd?”
Man blir fort litt svar skyldig idet man skal forklare årsaken til den lokale Punch-Out-kampen. Jeg svarte fort at Nemesis var en åndsvak Sega-fan som ikke klarte å passe kjeften sin. Nemesis kom med et like flatterende utsagn om meg da bare Sega var byttet ut med Nintendo. Litt småflirende svarte herr paragrafrytter “Jeg blir nok nødt til å kontakte foreldrene deres, dere kan sette dere på benken utenfor kontoret mitt imens”. Kanskje ikke helt gjennomtenkt å plassere to kamphaner ved siden av hverandre på den måten og to blå øyer etterpå kom han ut rev oss etter ørene ut i skolegården. Forsidematerialet som vi var med en hoven leppe og et flott skyggelagt øye hver sto vi der og ventet på å bli hentet. Nemesis ble hentet først og jeg sto og lo rått idet faren hans tok tak i han. Latteren endte forholdsvis brått da min mor kom, myndig som få og med farlig god erfaring i å banke vett i skallen på en voksende ung mann. Hun tok tak i det andre øret mitt, sikkert sånn pga symmetri slik at jeg kunne få ett matchende par Dumbo-ører. Turen bort til bilen var smertefull. I baksetet på veien hjem satt jeg med et senket hode imens strenge fargerike ord ble sendt bakover fra fru Gestapo. Jeg skal ikke gjengi de tingene jeg ble kalt, men banneord repertoaret mitt ble meget forsterket på den korte turen. Resten av dagen ble tilbragt i senga inne på gutterommet, totalt blottet for alt av TV-spill og andre underholdningsmidler.
Leppa var fortsatt vond når jeg våknet dagen etter og jeg hadde fått en flott farge på øyet, heldigvis hadde ørene krympet tilbake til normal størrelse iløpet av natten. Det mørbanka legemet mitt fant veien til kjøkkenet for å få i seg litt sårt trengt føde. Under måltidet fikk jeg ganske krass beskjed av min kjære mor om at hun ikke ville ha noen telefoner fra skolen mer pga min korte lunte. Jeg prøvde febrilsk å forklare at alt var Nemesis sin feil. Uten hell med ansvarsfraskrivelsen var det på med ranselen og å hive seg på sykkelen. På toppen av bakken møtte jeg ingen ringere enn Nemesis. Jeg syklet forbi mens jeg komplimenterte de fyldige leppene hans, så i Il Tempo Gigante-fart syklet han etter meg til skolen. Før det brøt ut i en ny kamp om pikslenes stolthet kom vi igjen fram til å ta oppgjøret foran TV-skjermen. For å gjøre det mest rettferdig valgte jeg 5 spill, det samme gjorde han. Så skulle en nøytral part trekke en lapp og det var spillet det skulle konkurreres i.
Strider
Jeg valgte Snake Rattle`n`Roll (NES), F-Zero (SNES), Super Mario World (SNES), Donkey Kong (NES) og Castlevania (NES). Spillene han valgte var Fantasy Zone (SMS), Sonic (SMD), My Hero (SMS), Strider (SMD) og Time Soldiers (SMS). Skjebnens notater ble krøllet sammen og lagt i en sykkelhjelm, ei jente fra klassen min fikk æren og hun tok en lapp opp fra hjelmen. S-T-R-I-D-E-R leste hun høyt, blodtrykket mitt skjøt i været og jeg falt mentalt ned i gulvet. Nemesis gliste selvfølgelig med sine Angelina Jolie-lepper og jeg var redd ydmykelsen skulle bli et faktum. Men jeg var mest nervøs for den neste lappen som skulle bli trukket, nemlig dagen dette skulle skje. Dette var en tirsdag og lappene som lå i hjelmen var tirsdag, onsdag, torsdag, fredag og lørdag. Ei annen jente fra klassen til Nemesis trakk og leste høyt T-I-R-S-D-A-G..
Et akutt tilfelle av pusteproblemer kom over den tøyelige anatomien min, og det var jo ingen vei tilbake for dette var jo noe jeg hadde gått med på selv og jeg var presset opp i et hjørne. Jeg hadde jo verken en Mega Drive eller spilt Strider noe nevneverdig. Men med min ærgjerrighet kunne jeg jo ikke vedkjenne meg det og skrøt resten av dagen hvordan jeg skulle banke Nemesis sønder og sammen i Strider. Reglene var så enkle at vi fikk 45 minutter hver og målet var å komme så langt som mulig iløpet av den tiden. En overveldende følelse av at et vesen spilte et klassisk pianostykke på nervene mine er ikke å overdrive. Men med blått øye og Botox-sprengte lepper hadde jeg et steinansikt og fortalte alle klassekompisene mine hvor lett dette kom til å bli.
Slagets time
Etter skolen og middagen syklet jeg ned til Nemesis da han var den som hadde både maskin og spillet. Familien hans virka litt overrasket over at jeg kom ned der etter hva jeg og Nemesis hadde gjort med hverandre dagen før. Jeg gikk opp på rommet hans og der satt det 6 andre som skulle speile seg i hans glans i det Nintendo-kjempen sto for fall. Det ble “Elle, melle, skipet går” på hvem av oss som skulle starte. Nemesis ble fus og klokken ble startet, jeg følgte med som en hauk mens jeg samtidig satt og slang en og annen fornærmelse når han dret seg litt ut. Til mitt store sjokk ca 30 minutter etterpå var han ferdig med spillet. Jeg mannet meg opp og satte meg i stolen. Frøken Fortuna måtte virkelig stå meg bi. Første brettet gikk forholdsvis greit og andre brett krevde langt mer. Med konsentrasjonen på topp og nervene langt utenpå kroppen kjempet jeg en allerede tapt kamp, “TID!!” ropte en liten eplekjekk faen og tapet var konstantert. Nemesis var hoven og koste ræva av seg mens han kom med stadige spydigheter. Som nevnt tidligere var jeg ikke fremmed for å la nevene snakke for meg når ordbrønnen gikk tom og innen kort tid var faren hans på plass og rev oss fra hverandre. Det hele endte med en kjøretur hjem hvor mamma og faren til Nemesis ble enige om at vi ikke fikk lov til å leke med hverandre på 2 uker og vi skulle begge få tre dagers husarrest for oppførselen vår. Etter dette sviende tapet og med tre dager uten noe annet enn skole, lekser og mat på menyen la en tungsinnet Nintendo-soldat hodet ned på puten og ønsket at alt bare skulle være en drøm som slutten på Super Mario Bros. 2..
Stillingen mellom Sega og Nintendo i Sandefjords Bits-krigen er da 1-1, etter det harde tapet mobiliserte alle gaming-gener seg for å hevne seg og igjen bli kongen på pikselhaugen.
Leave a Reply