Vi var ikke mange som spilte PC på åtti- og tidlig nittitall. Vi følte oss både litt annerledes og litt spesielle, og det var vi kanskje også. Vi hadde vår egen ting, og vår egen verden.
Jeg vokste opp på 80-tallet, et tiår fylt av steinvasket dongeri, kreppet hår, pastellfargede skinnslips og belter av skai. Dette husker jeg heldigvis ikke stort av. Jeg har sett noen bilder av meg selv iført dress med altfor korte jakkeermer og sjokkrosa magebelte, men uten bildene hadde minnet vært tapt for alltid. Og takk for det.
Det jeg derimot husker fra denne tiden er en helt spesiell følelse. Vi snakker om en følelse som ikke lar seg beskrive uten videre, og som ikke er begrenset til nostalgi. Det er mer enn det og det er mer enn minner og sentimentalitet. Såpass kraft har denne følelsen i seg, at vi er mange som bruker store deler av våre voksne liv på å jage den. Strikkhopp? Fallskjerm? Dyphavsdykking? Nei takk. Gi meg heller en 286 med King’s Quest 3.
Jeg heter Jostein, og er ny skribent på spillmuseet.no. Jeg håper å klare å formidle litt av den følelsen jeg skriver om gjennom mine skriblerier. Retrospillene som ligger mitt hjerte nærest er definitivt Sierra-spillene fra 80- og 90-tallet. Vi snakker om spillene helt fra det første King’s Quest til og med omtrent Police Quest: Open Season og kanskje Space Quest 6 (under tvil). Jeg håper å kunne bidra med Sierra-spill- og retrospillgodfølelse via Spillmuseet i overskuelig fremtid. Både generelle erindringer og mimringer, anmeldelser og gjennomspillinger står på programmet.
Men det kjennes naturlig å begynne med begynnelsen
I skolegården sånn omtrent i 1986-87.
Vi var ikke mange som spilte PC på åtti- og tidlig nittitall. Vi følte oss både litt annerledes og litt spesielle, og det var vi kanskje også. Vi hadde vår egen ting, og vår egen verden. Vi opplevde nok at «alle» som spilte spill på denne tiden var opptatt av Super Mario og Zelda, og at våre særdeles lange og grundige diskusjoner om radiokoder i Police Quest ble ansett som relativt sære. Men jeg tror ikke vi var spesielt opptatt av hva verden mente. Vi syntes det vi drev med var både viktig og gøy. Det vårt lille PC-miljø manglet i antall tok vi igjen i entusiasme og dedikasjon. Vi var adventure-gamere, og Sierras spillverden var vår lekegrind.
For mitt vedkommende var veien inn i Sierra-universet relativt brokete. Jeg hadde noen kompiser som hadde PC hjemme, og fikk se litt hos dem, men jeg hadde ingen egen maskin. Derfor var min Sierra-erfaring til å begynne med i all hovedsak begrenset til å se den sorte «CENSORED»-boksen i Leisure Suit Larry gå opp og ned, og å se Gwydion bli forvandlet til en haug med støv av slemmingen Manannan. «Always leave them wanting more» er et uttrykk fra underholdningsindustrien. Det kunne like gjerne vært en beskrivelse av meg på vei hjem fra PC-kompiser, med Sierra-spill på hjernen.
Heldigvis kom det et vendepunkt
I form av den første PCen som sto hjemme hos oss; Arvegods fra jobben til faren min. En relativt sliten 8086 med 640KB minne, 20MB harddisk, 5,25 tommers diskettstasjon (double density) og firefargers CGA-skjerm. Dette var, på tross av sitt delvis gulnede chassis, i mine øyne et stykke teknisk vidunder som skulle sørge for timevis med Larry og Police Quest. Jeg gledet meg enormt. Skuffelsen var derfor stor da jeg satte inn disk 1 (av totalt 3!) av Police Quest, tastet «PQ», og ble møtt av et skjermbilde i sort/hvitt. Ikke akkurat hva jeg hadde forventet.
Av en eller annen årsak var dette noe jeg syntes var ganske flaut. Kompisene på skolen hadde både EGA og VGA-skjermer på sine maskiner, og jeg skjønte at årsaken til min sort/hvitt-nedtur var skjermen, noe jeg prøvde å holde for meg selv. Hemmeligheten holdt en stund, og jeg spilte både Police Quest og Space Quest 1 og 2 i sort/hvitt. Uunngåelig nok braste boblen ved første besøk. Men kompisen min Erik, som spilte sine Sierra-spill på en feiende flott 286 med 16 fargers EGA-skjerm, kommenterte ikke en gang mangelen på farger på skjermen. I stedet slo han CTRL-R, og vips hadde jeg Police Quest i en flott kombinasjon av oransje, rødt, grønt og gult. Nydelig!
Og slik begynte altså alvoret. Jeg var hekta. Vi var alle hekta. Fra å bevitne dårlig skjulte seksuelle undertoner i Larry og brutale pulveriseringsdrap i King’s Quest beveget jeg meg over i aktørenes rekker. Sonny Bonds og Roger Wilco var under min kontroll. Lytton og Kerona lå for mine føtter i et slags historiens nullpunkt, utgangspunktet for tusenvis av timer med spilling og arnestedet for den følelsen jeg tror alle som spiller retrospill jager. Og nå jager jeg videre. Nærmere bestemt jager jeg ut i Llewdor. Fortsettelse følger.
Leave a Reply