Zelda 2 – Links eventyr

Vi returnerer til Hyrule, der prinsessen sover, og Link igjen må ut på eventyr!

zeldasover

Når et spill får en oppfølger, er regelen gjerne å lage “mer av det samme”, bygge på hva det første spillet hadde å tilby, og samtidig som de små tingene som kanskje ikke fungerte så godt blir byttet litt ut. Mega Man, Portal, Ninja Gaiden eller Mass Effect, nytt eller gammelt, spilloppfølgere har stort sett fungert på denne måten.

Slik er regelen.

zelda2title

Zelda-serien er selvsagt et unntak.

Zelda 2 – The Adventure of Link, blir av mange, inkludert spillskaper Shigeru Miyamoto, regnet som seriens sorte får. Det ene Zelda-spillet som virkelig skiller seg ut fra mengden, og da ikke på en positiv måte.

Men er det egentlig så dumt?

Zelda 2 virker som et veldig omfattende prosjekt. En ting som vitner om dette, er den gigantiske verdenen Link tråkker rundt i. Et stykke inn i spillet, når man har gått gjennom Death Mountain, ser man en bitteliten landmasse mot syd: hele det gigantiske landområdet fra førstespillet er trykket inn på mindre enn ett skjermbilde her. Da jeg spilte dette første gang som 9-åring og oppdaget dette, fikk jeg hakeslepp.

Det første Zelda-spillet, komprimert. Setter virkelig ting i perspektiv, ikke sant?
Det første Zelda-spillet, komprimert. Setter virkelig ting i perspektiv, ikke sant?

Plottet er også mye mer omfattende, vitner om en mye større bakhistorie til Zelda-universet, og har med tråder som fortsatt er uløst i dag, selv etter en omfattende tidslinje som inneholder nesten 20 spill. “Redd prinsessen”-scenarioet er til en viss grad byttet ut. Spillet handler om Link, som er nødt til å finne den mystiske tredje biten av Triforce, for å vekke den sovende prinsesse Zelda. Denne Zeldaen er derimot ikke den samme prinsessen han allerede kjenner, men en tornerose som ligger under en forbannelse og har sovet i flere hundre år. Samtidig er Ganons tropper ute etter Link, da Links blod er det eneste som kan vekke mørkets fyrste tilbake til livet.

Spørsmål som hvor den sovende Zeldaen passer inn, hvorfor Motets Triforce er forseglet vekk, og hva den allerede eksisterende Zelda vil synes om at Link plutselig også menges med en av hennes forfedre, blir aldri besvart, så en kan bare håpe at Nintendo omsider vil lage en forløper eller oppfølger som besvarer slike spørsmål.

Så, verden er hundre ganger større, og plottet er mye mer omfattende, men hva med spillet?

Ah, det er TRE Triforcer? Det hadde jeg aldri gjettet!
Ah, det er TRE Triforcer? Det hadde jeg aldri gjettet!

Totalt forskjellig fra eneren, Zelda 2 kombinerer plattformaction med eventyr og til og med en liten dose rollespill. For hver fiende Link banker, får han erfaring, som etterhvert gjør ham sterkere. Oververdenen er et gigantisk kart, der fiender, istedenfor å drepe Link, sender ham til en actionsekvens, i form av sidescrollende action. Fokuset er ikke mye på plattformnavigering og hopping, men mer på å beseire fiender og parere angrep med skjoldet. Spillets byer, huler, og palasser, har også tatt form av slike sidescrollende sekvenser.

I byene kan Link snakke med folk, få tips, råd og nye magier. Huler gjemmer bonusgjenstander som hjertebiter eller poser med erfaring(slikt kommer i sekker i Hyrule). Spillets seks palasser er enorme labyrinter, hvor hver gjemmer en gjenstand som er nødvendig for at Link skal komme seg til neste palass, samt en boss. Når alle seks bossene er beseiret, vil man låse opp det syvende og siste palasset, som i seg selv er en labyrint som er så gigantisk at den nesten kunne vært sitt eget spill.

Nei, det er ingen feil i spillet. Fyren heter Error. Kompisen hans heter Bagu, eller Bug.
Nei, det er ingen feil i spillet. Fyren heter Error. Kompisen hans heter Bagu, eller Bug.

Spillet er langt mer lineært enn det første. Kartet er åpent, men palassene bør man ta i rett rekkefølge, for har man ikke en gjenstand fra forrige tempel, vil man oftest ikke kunne fullføre det neste. Iblant vil man kunne ta avstikkere, for eksempel kan man etter palass nummer en, velge å gå til Death Mountain for å få hammeren, som da kan fungere som en tidlig belønning. Mange hevder dette er det klart vanskeligste Zelda-spillet, og noen vil gå så langt som å si at det er blant de vanskeligste spillene som er laget. Om det er det vanskeligste Zelda-spillet, kan diskuteres, personlig synes jeg Majora’s Mask og spesielt runde 2 fra originale Zelda er mye, MYE tøffere. Og at dette skal være blant de vanskeligste spillene som er laget, er en påstand som er ren sprøyt.

Zelda 2 kan fra en nykommers perspektiv virke uoverkommelig, men jeg har en rekke med tips som vil gjøre spillet ganske trivielt:

  • Placebo-effekten eksisterer. Ikke spill Zelda 2 med troen om at dette er det vanskeligste spillet som er laget. Da kommer man ingen vei. Se på det som et Zelda-spill, med unike utfordringer.
  • Merker du at du blir drept mye på ett sted, gå og utforsk et annet sted først. Er det et sted du må, og sliter, grind litt, gå frem og tilbake, drep fiender, og gå opp noen nivåer. Link vil bli sterkere, og fiendene vil bli lettere.
  • Er en fiende for tøff, løp. Personlig løper jeg alltid fra de blå ridderne(før sjette palass iallefall), rett og slett fordi de tar for mye tid og energi å beseire. Det er viktig å beseire de fleste fiendene du møter, for å få erfaring og bli sterkere, men er det en fiende du ikke takler, løp. Fokuser på å komme deg videre i spillet. Om du ser etter et sted å grinde, vil jeg anbefale skogen i den sydlige delen av det østre kontinentet. Dessverre kan man ikke komme dit før etter femte palass, men hver fiende her er lett å beseire og gir hele 150 erfaringspoeng.
  • Snakk med folk i byene, de er der for å røpe hemmeligheter. Zelda 2 er langt mindre kryptisk enn eneren. Alt, fra plottledetråder til hvor hjerter er gjemt, kan finnes som informasjon fra folk i byene. Selv den beryktede Error i Ruto, kan fortelle deg hvor du skal gå for å finne inngangen til tredje palass.
  • Palassene(med unntak av det siste, kanskje) er ikke særlig kompliserte labyrinter. Men ettersom spillet ikke har et eget kartsystem, anbefaler jeg veldig at man tegner kart selv, iallefall om man sliter med å finne veien. Om man dør i et palass, beholder man heldigvis all progresjon man har gjort(annet enn at erfaringspoengene går tilbake til 0), så utforsk hver krok.
  • Utforsk byene også. Hver by har en gammel mann som gir deg en magi. Det er også to spesialangrep(oppstøt og nedstøt), og mengder med tips. Husk også at hammeren kan brukes til å felle trær(for å avdekke den skjulte byen).
  • Bruk magier! Ikke alle magiene må brukes for å klare spillet, men er et område for tøft, kan det være lurt med Shield, som gjør at du tåler mer, eller Jump, for å gjøre Link mer spretten. Life er også veldig kjekk å bruke, men koster mye.
  • Hver sjette fiende gir deg en bonus! Ofte er dette en flaske med magi! En veldig kjekk ting folk flest ikke er klar over.
  • Nedstøt er din beste venn! Nedstøt-angrepet finner man i byen Mido, som man kan nå etter å ha tatt Death Mountain. Dette angrepet gjør at Link kan hoppe på fiender og gjøre skade(om man holder ned i lufta). Brukt rett, kan dette gjøre det både lettere å drepe og hoppe over fiender man ikke vil drepe. Absolutt nødvendig, og det nyttigste angrepet i hele spillet.
  • Ridderne! Disse har et skjold som blokkerer de fleste av angrepene dine. Når du senker sverdet, senker de skjoldet. Så hva gjør man? Man kan manipulere dem veldig lett ved å hoppe og dukke samtidig. De vil senke skjoldet, og tillate deg å servere dem et slag i trynet. Straks man lærer timingen, blir de tidligere tøffe ridderne noen av de letteste fiendene å beseire.
  • Hull, vann og lava, er det som dreper meg oftest. Link flyr bakover når han tar skade, og flere hopp er designet rundt at en fiende kommer flygende mot deg på verst tenkelig punkt. Vær ekstremt forsiktig rundt hull, vann og lava!
Den falske veggen i palass 5 er kanskje den mest kryptiske hemligheten i spillet. Men den blir hintet til. Den blå ridderen gjør man rett i å løpe fra.
Den falske veggen i palass 5 er kanskje den mest kryptiske hemligheten i spillet. Men den blir hintet til. Den blå ridderen gjør man rett i å løpe fra.

Peh, definitivt lengre liste enn sist, og det er definitivt mer jeg kunne nevnt. Poenget mitt er at det slett ikke er nødvendig med de raskeste refleksene eller pugging av fiendeplassering for å ha en sjanse. Zelda 2 kan fint klareres med enkel bakgrunnskunnskap om hvordan spillet faktisk fungerer, noe som dytter det ned fra lista over tidenes vanskeligste spill.
Som Zelda-spill er dette fantastisk. Veldig unikt, veldig forut for sin tid, på mange felter. Om noe vil jeg si at det kanskje siktet litt for høyt og traff høyere enn hva NES kunne makte. Det er veldig lineært, men samtidig er det et spill jeg liker bedre å spille enn det første.

Gi det en sjanse! Kanskje du blir overasket? Og hei, klarer du dette spillet, vil du få en ganske rå følelse av mestring som dagens spill definitivt ikke gir.

En ting er sikkert: spillet er helt ekstremt undervurdert.

Thanks a million, Push Start to Replay
Thanks a million, Push Start to Replay

Er man interessert i å spille Zelda 2 idag, er Virtual Console på både Wii og 3DS gode muligheter. Kanskje det også kommer på WiiU snart?
Som bonus, for å avrunde denne saken kommer min Let’s Play, som jeg laget for noen år siden:

FORRIGE | NESTE


Posted

in

by

Tags:

Comments

8 responses to “Zelda 2 – Links eventyr”

  1. […] Zelda 2: Adventure of Link […]

  2. Jan Olav Hegvik Avatar

    Interessant artikkel, jeg liker også dette tilskuddet i Zelda serien og føler det ofte har ett noe ufortjent rykte. Mange av tingene fungerer ikke optimalt men det var altså det andre Zelda spillet som ble sluppet og med det i tankene kan man ikke klage for innholdet som blir levert her. Jeg syns riktignok spillet er ganske vanskelig men veldig overkommelig, det er verre med Battletoads og Ninja Gaiden f.eks :D

    1. Bård Lilleøien Avatar
      Bård Lilleøien

      Er vel mer en grad av mestring som er fraværende. Det og at spillet kanskje ikke gjør en altfor god jobb å fortelle hvordan det fungerer. Det er med andre ord en læringskurve, men straks man har klatret opp den, vil man oppdage at vanskelighetsgraden flater ut veldig.
      Hadde vært spennende å sett hvordan en moderne remake/oppfølger/spirituell gjenskapelse av Zelda 2 ville vært. Det kom en del spill i denne sjangeren på NES, men er ikke en sjanger som har overlevd, ikke i samme formen iallefall.

      Noen Battletoads er det ikke, som du sier, det spillet må nærmest pugges fra ende til annen.

  3. Guyra Avatar
    Guyra

    Spilte igjennom dette for kort tid siden. Var selv blitt overbevist om at dette var det desidert vanskeligste Zeldaspillet av folk på nettet og av å ha prøvd det i et halvt minutt for noen år tilbake. Men når sant skal sies, om man bare setter seg ned med det så er det ikke et spesielt vanskelig spill! Faktisk er det svært fornøyelig å spille! :)

    1. Bård Lilleøien Avatar
      Bård Lilleøien

      Jepp. Derfor skal man ikke tro alt man leser på internett. Spesielt ikke av alle haterne. Mer om det når jeg skriver om senere Zelda-spill :)

      Det er flere andre spill i Zelda-universet jeg synes er LANGT vanskeligere enn dette.

  4. Trond Sinfour Borgersen Avatar
    Trond Sinfour Borgersen

    Jeg rundet dette spillet som yngre, men nå er det kun hyllepynt. En vakker dag jeg har god tid (når døtrene mine blir 15-16 år eller noe), da skal jeg spille det igjen :)

  5. […] og et helt fantastisk bra soundtrack. Spillet i seg selv er et åpent plattform-eventyr. Ikke ulikt Zelda 2, og tydelig inspirert av den samme sjangeren. RPG-elementene er borte, og oververden er mer et […]

Leave a Reply to Trond Sinfour Borgersen Cancel reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *