CD-i og Gamelons beryktede Tryllestav

På med hjelm, skuddsikker vest og støttehjul! Ikke glem gassmasken. Tiden er kommet til å starte opp Zelda-spillene på CD-i

zelda-wandofgamelon

Det finnes tre spill som får blodet til enhver Zelda-fan til å fryse til is. Tre spill som er så beryktede at Nintendo later som de ikke eksisterer. De tre Zelda-spillene som vår alles Angry Videogame Nerd omtalte som “The Unholy Triforce”. Jeg snakker selvsagt om de tre Zelda-spillene på CD-i. Og nå er turen kommet til å faktisk spille dem. Skal jeg si jeg er beæret?

Og hvordan har det seg at det eksisterer tre Zelda-spill på en annen konsoll enn Nintendo?

Alt startet med Nintendo PlayStation.

Sonys Playstation var dødsdømt straks Nintendo kuttet samarbeidet med Sony. Iallefall om vi skulle tro Nintendo Magasinet.
Sonys Playstation var dødsdømt straks Nintendo kuttet samarbeidet med Sony. Iallefall om vi skulle tro Nintendo Magasinet.

Ja, du leste riktig, Nintendo PlayStation, ville ikke spillverden ha sett ganske annerledes ut om noen få japanere gjorde noen andre beslutninger på 90-tallet?
Historien bak disse spillene starter med et samarbeid mellom Nintendo og Sony, om å lage en CD-ROM til SNES, da kalt Nintendo PlayStation. Ting skjedde, og kort fortalt dolket Nintendo Sony i ryggen, og inngikk isteden partnerskap med Philips. Hva som skjedde med PlayStation, er en annen historie, men kort fortalt er dette trolig det dummeste Nintendo noensinne har gjort.
En del av avtalen Nintendo hadde med Philips, var at Philips igjen kunne få bruke diverse Nintendo-lisenser og karakterer på deres egen planlagte konsoll, CD-i.
Og slik ble Zelda: The Wand of Gamelon, Link: The Faces of Evil, og Zelda’s Adventure til.
De to førstnevnte spillene er tvillingspill som ble utviklet samtidig, og ble lansert på samme dag. De er ment å utfylle hverandre, slik at man får hele historien ved å spille begge.
Så hvilket skulle jeg velge først? Etter nøye omtanke(aka. ellemelle), gikk jeg for Zelda: The Wand of Gamelon.

En ting spillet er kjent for, er sine vanvittige animasjonssekvenser.


Den som tørr, kan se alle spillets animasjonssekvenser her. Men vær advart. Voksne menn har gått fra vettet av mindre.

Dette er kanskje ikke Studio Ghibli, men ingen skal anklage animasjonene for å ikke være fantasifulle.
Dette er kanskje ikke Studio Ghibli, men ingen skal anklage animasjonene for å ikke være fantasifulle.

Og jeg er glad for å nevne, at mellomsekvensene ikke skuffer. Kvaliteten på selve animasjonene er mildt sagt latterlig, men samtidig renner de over av ekstremt sinnssyk visuell fantasi. Det er nesten ubeskrivelig hvordan karakterene hopper og spretter rundt, mens de lirer av seg sinnssyke replikker. Dialogen virker svært tilfeldig skrevet, og leveres av overspillende skuespillere. Det er vanskelig å ikke la seg rive med av “so bad it’s good”-stemningen, samtidig som man ikke aner hva som faktisk foregår i plottet. Så vidt jeg fikk med meg, er Kongen og Link forsvunnet i landet Gamelon. Zelda må plukke opp sverdet for å prøve å finne ham, men underveis i eventyret, viser det seg at hertugen av Gamelon jobber for Ganon, som igjen står bak alt.

Et av målene er å beseire Omfak for å få tak i tryllestaven. Men pass deg, han er en glupsk fyr!
Et av målene er å beseire Omfak for å få tak i tryllestaven. Men pass deg, han er en glupsk fyr!

Plottet er ganske rotete fortalt, og det var så vidt jeg fikk med meg noe. Tilfeldige karakterer vil til tider bare dukke opp og forsvinne iløpet av sekunder, mens de distraherer deg med viktig dialog som “My cakes will burn!”.
Heldigvis er dialogen ganske klar når det kommer til hint som gjelder gameplayet. Figurene du møter vil ofte forklare deg hvordan du skal beseire diverse bosser, eller be deg finne forskjellige gjenstander for dem.
Straks man klarer å følge med på disse mellomsekvensene uten å bli distrahert av alt kaoset, er man allerede på god vei til å vite hva man skal gjøre, og det er godt.

Spillet i seg selv er nemlig ganske bra.

Det første man ser er kartet over landet Gamelon. Herfra kan man velge hvor man skal gå.
Det første man ser er kartet over landet Gamelon. Herfra kan man velge hvor man skal gå.

Jepp, jeg sa det. Jeg ble også overasket over at spillet i seg selv faktisk ikke er så dumt. Jeg gikk selv inn i landet Gamelon med viten om hvor forferdelig rykte dette spillet har på seg. Jeg har sett AVGN sin anmeldelse ørten ganger. Likevel var jeg fast bestemt på å gå inn med et åpent sinn.
Det som møtte meg etter den hysteriske åpningssekvensen, var ganske velarbeidet håndtegnet 2D-grafikk, og et helt fantastisk bra soundtrack.
Spillet i seg selv er et åpent plattform-eventyr. Ikke ulikt Zelda 2, og tydelig inspirert av den samme sjangeren. RPG-elementene er borte, og oververden er mer et stort kart, der man velger hvilket brett man skal besøke.

I starten av spillet, kan man bare gå til tre forskjellige steder, men etterhvert som man snakker med folk, finner gjenstander, og utfører oppdrag, vil det bli flere og flere steder man kan gå. Det endelige målet er det store slottet nær midten av kartet, men før man har en sjanse der, er det en rekke forskjellige gjenstander man trenger. Disse finner man ved å gjøre oppdrag for folk eller utforske de andre områdene, og rekkefølgen velger man i stor grad selv.

Spillets første stopp er Landsbyen Sakado, et godt sted å hamstre penger. Her finner man også Gibdo, spillets første boss.
Spillets første stopp er Landsbyen Sakado, et godt sted å hamstre penger. Her finner man også Gibdo, spillets første boss.

På visse punkter vil Zelda også bli sterkere, ved å få flere hjerter, eller oppgradere sverd eller skjold.
Dette er med andre ord et spill som tydelig er inspirert av andre spill i serien, samtidig som det tar noen skritt tilbake, og bygger videre på Zelda 2. Er det virkelig så dumt?
Jeg opplevde faktisk å bli såpass revet med at jeg til slutt hadde vansker for å legge fra meg spillet. Min frykt for å måtte lenke meg selv fast i sofaen, med Clockwork Orange-utstyret på hodet, for å komme gjennom dette, ble dermed ikke oppfylt.

Hver gang man går inn på et brett, starter man med tre liv. Mister man alle tre, er det rett tilbake til kartet. Men alt man gjør, blir lagret. Finner man en gjenstand, sprenger bort en stein, eller dreper en boss, vil man ikke trenge å gjøre dette på nytt, selv om man dør og havner tilbake på kartet. Alt man opparbeider seg av rubies(ikke rupees) blir beholdt. Spillet er faktisk veldig snilt når det gjelder å sørge for at spilleren ikke gir opp. Uansett hva man gjør på en bane, vil man få beholde noe progresjon.

Dessverre gjelder dette også den andre veien. Bruksgjenstander som bomber, tau og lampeolje fylles ikke opp igjen automatisk når man dør, så man må stadig vekk gå tilbake til butikken og kjøpe mer.
Det er også visse steder det går an å sette seg litt fast dersom man går tom for en bestemt gjenstand, så det gjelder å passe på.
Kan også pirke en del på at 2D-bakgrunnene, som jo er pene, også ofte gjør det vanskelig å vite hvor man kan gå. Hva som er hindringer, hva som er plattformer og lignende.

Dessverre er spillkontrollen helt forferdelig.

Kontrolleren jeg spilte spillet med. Fungerer som en fjernkontroll, så jeg måtte hele tiden sikte på konsollen. Forferdelig, men ikke spillets feil.
Kontrolleren jeg spilte spillet med. Fungerer som en fjernkontroll, så jeg måtte hele tiden sikte på konsollen. Forferdelig, men ikke spillets feil.

CD-i var en konsoll som først og fremst ble designet som en medieavspiller. Høres dette kjent ut? Dette innebar at standardkontrollen som fulgte med var en fjernkontroll. Denne hadde en rund og dårlig D-pad, med to knapper. Dette låste spillskaperne ganske mye, da alle spill måtte designes til å være kompatible med fjernkontrollen.
De svært begrensede knappemulighetene betyr at man sitter igjen med for få knapper til et skikkelig plattformspill, og “smarte” løsninger må benyttes. Dette innebærer at man hopper ved å trykke opp, og at knapp nummer to har tre forskjellige funksjoner(gjenstander, pausemeny og dører), avhengig av situasjonen.
De som er kjent med Xbox360-kontrolleren, vet kanskje at D-paden der ikke er veldig god til 2D-spill. Man vil veldig ofte treffe opp om man mener å bare holde til høyre. Det er nøyaktig det samme som skjer på CD-i, men om mulig enda verre. Kontrolleren føles veldig stiv, og for å gjøre det enda verre, krever fjernkontrollen at man til enhver tid sikter på selve konsollen for at knappetrykkene skal registreres. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg falt i et hull og døde, enten på grunn av en overfølsom hoppeknapp på D-paden, eller fordi en knapp ikke ville registrere fordi jeg holdt kontrolleren skjevt.

Jeg har tidligere fått prøvd spillet med en skikkelig MegaDrive-aktig kontroller, og der fungerte det langt bedre, selv om det da fortsatt ikke var helt knirkefritt. Mye kan også lastes spillet, men i denne sammenhengen, velger jeg å skylde på selve kontrolleren, og tro at de stakkars utviklerne som stod bak Wand of Gamelon gjorde det beste de kunne ut ifra konsollen de jobbet på.

Ønsker man å spille dette, bør man vite litt hva man går til.

Ikke overraskende, vil spillet virke ganske overveldende i forhold til dagens spill, litt i likhet med de to første Zelda-spillene. Jeg velger dermed å dele mine erfaringer, som kanskje vil gjøre reisen lettere for nye eventyrere.

Ganon beseirer man ved å bruke Gamelons tryllestav. Det holder med ett treff, så det vanskeligste er faktisk å klatre opp stigen.
Ganon beseirer man ved å bruke Gamelons tryllestav. Det holder med ett treff, så det vanskeligste er faktisk å klatre opp stigen.
  • Spill med en skikkelig kontroller. Jeg har ignorert dette hintet selv, men har man en god CD-i-kontroller, vil iallefall frustrasjonen av knappetrykk som ikke registreres forsvinne.
  • Ha alltid med bomber, lampeolje og tau. Minst 10 om gangen. Gjerne 20. Man vil alltid trenge det. Behovet for bomber minker etterhvert, og man får etterhvert en lampe som ikke krever lampeolje, men tau er veldig viktig å ha. Tau brukes ofte for snarveier, for å spare både tid og energi.
  • Trenger man penger, er gatene i byen Sakado et godt sted å grinde litt. Fiendene er lette og dropper alltid rubies. Fuglene kan man unngå om man dukker, men det er egentlig like lett å bare hoppe opp og kverke dem også. Dessuten er man rett utenfor butikken.
  • Spill alle brettene. Gjerne flere ganger. Ikke alle gjenstandene man kan få er nødvendige for å klare spillet, men de fleste er til god hjelp.
  • Lær hva gjenstandene dine gjør, og bruk dem rett. Hver gang du får en ny gjenstand, er det lurt å lære seg hva den gjør. De fleste gjenstandene bruker rubies for å fungere. Andre kan brukes opp, men man kan få nye om man går tilbake der man fant dem. Gjenstander som usynlighetskappen kan gjøre slutten av spillet ekstremt mye lettere, om man er villig til å grinde opp rubies.
  • Drep fiender. De fleste fiendene i spillet vil spawne i det uendelige og jage deg rundt. Bli kvitt dem før det kommer for mange av dem. Man klarer ikke det vanskelige hoppet om man har ti fugler svermende rundt seg.
  • Lær den optimale ruten gjennom banene, og bruk den. Ja, noen av brettene er frustrerende på grunn av spillkontrollen, men spillet stiger aldri særlig i vanskelighetsgrad. De fleste, om ikke alle brettene, kan vinnes veldig raskt, om man finner en rute som fungerer.
  • Ha et åpent sinn. Alle og enhver på internett er ute etter å fortelle deg at dette er et dårlig spill. Men ikke alt du leser på internett er sant, er det? Spillet er langt fra perfekt, men det har sine gode sider.

Alt I alt, vil jeg konkludere med at dette var en delt opplevelse.

Spillet overrasket meg positivt med mange veldig gode ideer og underholdende mellomsekvenser, mens spillkontrollen var ikke var helt god. Selvsagt er spillkontroll viktig for en helhetlig spillopplevelse, og det var tidvis en ekstremt frustrerende opplevelse der kontrollen var like ved å sprette veggimellom, men det er ingen stopper for god spilldesign ellers.
Min konklusjon er dermed overraskende nok at dette langt fra er så forferdelig som man skulle tro. Det er lett å hate et spill som gjør et så overraskende inntrykk på en ellers elsket serie, men hva så? Jeg tror at dersom Wand of Gamelon ikke hadde hatt Zelda-lisensen hengende over seg, ville det ha blitt husket som en ukjent klassiker på en totalt ukjent spillkonsoll.
Nå er bare spørsmålet om jeg kan si det samme om Link: The Faces of Evil?

Og når alt er over, er det grunn til å feire med en god latter og en skvett vin!
Og når alt er over, er det grunn til å feire med en god latter og en skvett vin!

FORRIGE | NESTE


Posted

in

by

Comments

5 responses to “CD-i og Gamelons beryktede Tryllestav”

  1. […] FORRIGE | NESTE […]

  2. […] til å passe litt bedre inn på Spillmuseet. I tillegg har jeg skrevet om Link’s Awakening og Wand of Gamelon. Har også spilt gjennom de to siste CD-i-spillene, så regner med at jeg skriver om dem om ikke […]

  3. Jan Olav Hegvik Avatar

    Jeg føler med deg, jeg syns disse spillene var en prøvelse og jeg satt på en “ordentlig” gamepad i det minste. Du må jo være den reinkarnerte tålmodighet ved å ha spilt med den kontrollen der. Godt jobba !! :D

    1. Bård Lilleøien Avatar
      Bård Lilleøien

      Testet begge plattformspillene for en del år siden, med en ordentlig kontroller. Det funket bedre enn med fjernkontrollen, definitivt, selv om det ikke var feilfritt det heller(dårlig d-pad). Bøy på noen skikkelige kontrollere på ebay etter at jeg hadde startet å spille, men tapte, og oppdaget at skikkelige CD-i-kontrollere ikke er billige. Bestemte meg derfor for å bare kjøre på med fjernkontrolleren. Litt økt frustrasjon, men verdt det. Ingen av spillene er særlig vanskelige.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *