“Alle elsker en underdog” er det visst noe som heter. Noen av oss er gamle nok til å huske hvordan vi heiet på Ronald Miller i “Can´t buy me love”, eller at alle holdt med Kamerun i fotball-VM 1990. Men i spillenes verden? Tja…
Jeg debuterte som skribent for Spillmuseet ved å utlevere meg selv som en Sierraspill-entusiast. Det er i og for seg ingen skam i det, og jeg er langt fra alene om nostalgien rundt disse spillene. Hvem har vel ikke stjålet til seg noen timer med Larry (med ørene på stilk i tilfelle foreldrene skulle stikke hodet inn døra)? Og mange vil nikke gjenkjennende når jeg nevner irritasjonen over å måtte spille borti en time om igjen, fordi radioen står igjen på politistasjonen ved ankomst drug bust-oppdraget i parken i Police Quest..
Men så var det dette med forskjellen på entusiasten og den mer nøkternt nostalgiske “mannen i gata”. Jeg vet at majoriteten av de jeg spilte Sierra-spill sammen med i mine barne- og ungdomsår kjenner på godfølelsen når de store slagerne kommer på bordet. Police Quest 1 og 3, King’s Quest 5 og 6, Larry 1 og Space Quest 4; Alle har de besnæret mangt et sinn, og alle er de store klassikere i Sierra-sjangeren. Men for en entusiast som har nådd en viss alder er utfordringen med slagerne at noen av dem har mindre godfølelse å by på, spesielt hvis det ikke er lenge nok siden forrige gjennomspilling.
Abstinens og lengsel
Så sent som i forrige uke spilte jeg gjennom Police Quest 1. Det gikk knirkefritt, og det er vel og bra. Jeg koste meg med spillet, og hadde et par timers nostalgisk hygge. Samtidig gikk en del sekvenser av spillingen på autopilot. Bilkræsjet: Svisj. Motorsykkelgjengen hos Wino Willy’s: Svosj. Arrestere Colby og Simms: Både svisj og svosj. Moro, hyggelig og livsbejaende? Aboslutt. Men ikke spesielt utfordrende. Og enda verre: Jeg kjente ikke på iveren etter å finne alle de ulike måtene å gjøre feil på. Etterhvert kom retroabstinensen snikende, midt i et retrospill! Lengselen etter å søke alternative løsninger, utforske og å finne den lengste veien fra A til B tok meg. Og det er her underdogen kommer inn. De spillene som jeg følte meg nærmest helt alene om å spille, og som kanskje er gjennomspilt færrest ganger.
Det er først når viljen til å prøve melder seg at retrogameren i meg får sitt. Dette jaget etter å se hvor langt jeg klarer å komme ut i Llewdors ørken før Medusa forvandler meg til stein, eller hvor langt ut til havs jeg kan svømme i Codename: Iceman før jeg blir tatt av strømmen for aldri å bli sett igjen, er det som skiller nostalgien fra den genuine retrospillopplevelsen. Nysgjerrigheten på hvor de siste skarve poengene ligger er drivkraften i utforskingen, og denne nysgjerrigheten stilles aller best av en underdog.
Den subjektive underdogen
Det kan selvsagt alltid diskuteres hvilke spill som er underdogs. Noen titler befinner seg i en gråsone, andre igjen er bare dårlige, og dermed hverken slager eller underdog. En underdog er slett ikke noe dårlig spill, slik jeg ser det. Tvert imot er dette for meg et et spill som har høy kvalitet, men av en eller annen grunn ikke har fått den oppmerksomheten det fortjener. Det er mange måter å definere på, og min referanse for hva som er en underdog er “spill jeg følte meg alene om å spille mye”. Det kan godt hende at andre har andre referanser, og det er helt uproblematisk. Noe av det beste med retrospill er at veldig mange har favorittspill som egentlig er litt sære. Alle har sitt syn på sine favorittspill, noen liker slageren, andre like underdogen. Easy peasy!
Så: Police Quest 1 var både koselig og morsomt i forrige ukes gjennomspilling. Men for å få dekket behovet måtte jeg denne uken ty til hardere lut. Det er spesielt tre titler fra Sierra-historien som er klare underdogs for meg, og gjennom disse spillene kommer nysgjerrighet og iver piplende frem på velkjent og fin manér. Og selv om spillene er fra hver sin æra, og har tildels totalt ulikt interface har de det til felles at deres iboende kvalitet og gledesgiveri for en stor del er oversett.
Americana, legender og hemmelige agenter
De neste bidragene mine på Spillmuseet blir gjennomspillinger. Jeg skal spille mine tre favoritt-underdogs, og jeg skal gjøre det skikkelig. Utforsking og denne omtalte prøvingen står på programmet. Helt konkret skal jeg spille Gold Rush!, Codename: Iceman og Conquests of the Longbow.
Gold Rush! er et smykke av et spill. Alt stemmer. Grafikken hopper ut av skjermen, miljøene er autentiske og historien griper spilleren med begge hendene. Allikevel følte jeg meg sørgelig alene om å tre inn i rollen som Jerrod, på leting etter sin bror under gullrushet i Nord-Amerika. Sånn jeg ser det var dette et av de første spillene som virkelig satte gjenspillsgleden på dagsorden, med sine tre vidt forskjellige veier til mål. Gold Rush! blir det første spillet jeg lager gjennomspillingssak av.
Codename: Iceman er av noe nyere dato enn Gold Rush!. Grafikken er oppgradert, og det samme er input-løsningen. I Codename: Iceman går spilleren inn i rollen som Johnny Westland, en amerikansk marineoffiser. Jeg har aldri forstått den manglende populariteten til dette spillet. Hvem elsker vel ikke spill som for en stor del består i å bade, ligge på stranda, drikke mai-tai og sjekke opp vakre kvinner ved hjelp av ytterst frekke dansebevegelser i 16 farger? I kombinasjon med bilateralt ressursrace, ubåt-simulasjon og den klassiske, om enn noe daterte, øst/vest-konflikten blir dette en uimotståelig opplevelse for Sierra-entusiasten. Må spilles for å forstås!
Den siste underdogen jeg skal spille gjennom for Spillmuseet er kanskje min absolutte favoritt. Conquests of the Longbow er etter min mening så nært opptil perfeksjon som Sierra kom. Grafikken, spillbarheten, musikken, historien; Alt treffer blink. Store utforskings- og utprøvingsmuligheter er kakepynt. Som alle de senere Sierra-spillene er “Longbow” pek-og-klikk i 256 farger. I tillegg har spillet flere alternative slutter, avhengig av valg som tas underveis, og mange arkadeaktige småspill som må mestres for å komme videre. Rett og slett nydelig!
En stor del av Sierra-spillingens magi for min del er å løse puzzles. Det er faktisk såpass mange spill fra Sierra å velge i at jeg ofte opplever å sitte fast, og særlig gjelder dette for underdogs. Jeg bruker så å si konsekvent ikke walkthroughs eller juksekoder. Det skal være ganske ekstremt før jeg søker på internett for å komme videre. Derfor er det målsetningen min at jeg skal komme gjennom de tre spillene jeg har beskrevet over uten hjelp fra internett. Og så lover jeg å være ærlig hvis jeg allikevel må ty til hintbøker, altavista eller lignende. Game on!
Leave a Reply