Det å komme seg fysisk og psykisk helskinnet gjennom et retrospill kan være en prøvelse. Vanskelighetsnivået på spillene var desidert høyere før, og lagrinspunktene enten ekstremt få eller like ikke-eksisterende som Nicolas Cages påståtte sexappell.
Det å komme seg fysisk og psykisk helskinnet gjennom et retrospill kan være en prøvelse. Vanskelighetsnivået på spillene var desidert høyere før, og lagrinspunktene enten ekstremt få eller like ikke-eksisterende som Nicolas Cages påståtte sexappell. Etter timevis med hjertet i halsen, skriking mot skjermen og besvergelser slengt mot alt og alle som man på noen måte fant skyldig i ens egne tabber så satt man heldigvis igjen med en belønnende slutt og med følelsen av å ha gjennomført noe stort…ikke sant? Nei, det var ikke alltid sant; noen spillslutter var såpass lavmål at de kan sammenlignes med bøtter med urin helt over utslitte spillere for å gni inn det faktum at de ble ufrivillig rævkjørt og selv betalte for opplevelsen. Denne artikkelen er den første av mange som vil fokusere på spillslutter som virker til å ha vært designet eksklusivt for å få spillere til å miste fatningen.
Ghosts ‘n Goblins (NES)
Ah, gode gamle Ghosts ‘n Goblins; et spill kjent for sitt fantastiske gameplay og sitt hjerteinfarktfremkallende vanskelighetsnivå. Historien i seg selv er over gjennomsnittet ukreativ, der du er en ridder som skal redde en prinsesse som ble kidnappet av satan selv. Gjesp.
Selv om historiepremisset er som tatt ut av Guinness klisjerekordbok så er det som sagt gameplayet som overrasker positivt. Man får tilgang til en rekke forskjellige våpen, grafikken er ganske fet og fiendene er varierte. Hadde det bare ikke vært for at spillet har et vanskelighetsnivå som får det å skaffe en date med Jennifer Lawrence til å virke som barnemat i forhold. Fiendene er mange, dukker opp fra både løse luften og bakken du går på, og mange av dem respawner konstant. Ikke nok med det, men man har også begrenset tid på seg til å fullføre hvert nivå, og alt som skal til for å ta livet av deg er to enkle berøringer fra fienden. Oddsen er, med andre ord, ikke på din side.
Mange var smarte nok til å gi opp dette spillet, men de av oss som liker en god utfordring og, muligens, mental selvtortur brukte evigheter på å lære oss spillet og dets fiender inn og ut for å en gang kunne slå det. Tilsynelatende uendelig øvelse kombinert med en god dose flaks og tålmodighet tillot et fåtall spillere å fullføre spillet. Når man til slutt hadde tatt knekken på siste boss så satt man der med adrenalinet i høygir og hjertet i halsen og stirret på skjermen i komplett ekstase og ventet på meldingen at man, mot alle odds, hadde kommet seg gjennom denne råtassen av en utfordring. Den følelsen av å ha slått et spill som dette er helt ubeskrivelig god. Følelsen av hva som skjer kun sekunder etterpå, derimot, kan beskrives som lykkens komplette antitese. Du får beskjed om at alt du har gjort frem til nå bare var en illusjon, og det viser seg at for å redde prinsessen du må spille. hele. spillet. om. igjen.
Uten den minste hvilepause blir man slengt tilbake til spillets utgangspunkt og alt må gjøres forfra igjen. Ikke nok med det, spillets vanskelighetsgrad økes fra Sykt Vanskelig til Baredrepmegnåforjegkommertilådøuansett. Fiendene er overalt, og med stor sannsynlighet så vil man dø et urimelig antall ganger før man en gang kommer seg gjennom første nivå. På dette tidspunktet vil mange spillere få en kompulsiv trang til å rive kassetten ut av konsollen, tråkke den i stykker, for så å sette fyr på den mens man ler manisk (psykologen min forsikret meg om at det er helt normalt).
For de stakkars sjeler som rett og slett ikke klarer å gi opp, derimot, så er det faktisk mulig å slå denne vanskelighetsgraden også. Det vil kanskje kreve en skummel cocktail av energidrikk og beroligende piller, men det er mulig. Det som driver de fleste er at siden spillet er såpass ondsinnet at det får dem til å spille gjennom alt sammen to ganger, så må jo det bety at den ekte slutten er ekstra episk. Dessverre er slutten kun episk i en tragisk forstand. Alt man får er en gratulasjonstekst som ser ut til å ha blitt kjørt gjennom Google Translate litt for mange ganger.
Man skulle tro at det å investere i en translatør til å oversette de i underkant av femten setningene som dette spillet inneholdt ikke akkurat ville sprenge budsjettet, men jeg antar at utviklerne var for opptatt med å plotte et av verdens mest panikkinduserende spill til å tenke på slike ubetydelige detaljer som grammatikk og staveleif. Hånet mot din suksess ender dog ikke der; før du får Game Over skjermen slengt i fleisen så foreslås det – ikke så lite dristig – at du spiller spillet nok en gang!
Jeg er ikke kresen når det kommer til retrospillslutter, og etter et utall terapitimer har jeg forsonet meg med det faktum at jeg faktisk likte Ghosts ‘n Goblins. Det er utvilsomt et bra spill. Men det at det slutter såpass brått etter slik en umenneskelig innsats – uten en gang litt foreslått halvnaken horisontal fetishtango i kirkegården – vil for alltid i mine øyne være endeløst frustrerende.
Denne artikkelen var kun den første i serien over spillslutter som har tært på tålmodigheten. Jeg tar gjerne imot forslag på andre spilltitler jeg kan prøve/brenne meg på.
Leave a Reply