En ny artikkelserie, der Bård går tilbake og gjenopplever spill han ikke har rørt på en evighet. Først ute er et av de store spillene som formet strategi-sjangeren: Warcraft 2
Warcraft-universet er noe mange gamere har kjennskap til. Enten det er gjennom de tidligere strategispillene, eller det svært populære onlinerollespillet World of Warcraft.
Først ute var Warcraft: Orcs and Humans i 1994, men ettersom jeg aldri spilte dette noe særlig(og gav opp av frustrasjon da jeg prøvde det igjen for noen år siden), valgte jeg isteden å fokusere på Warcraft 2, som var mitt eget første møte med Azeroth.
Jeg har alltid elsket å bygge ting.
Jeg vet ikke hva det er, men jeg blir glad når jeg ser noe starte lite og uskyldig, for å så vokse og utvikle seg til noe stort og truende. Da jeg fikk min første PC, en 486 33mhz fra Olivetti, brukte jeg veldig mye tid på spill som Sim City 2000 og Transport Tycoon Deluxe, og bygget henholdsvis byer og transportnettverk.
Disse i seg selv var svært gode byggespill, og spesielt Transport Tycoon Deluxe spiller jeg fortsatt fra tid til annen gjennom Open Source-varianten OpenTTD. Men det var jo ikke noe mer ved dem enn å bare bygge?
Så kom jeg over Dune 2, som kan sies å være stamfaren til hele RTS-sjangeren. Jeg hørte aldri om eneren, men universet, tatt fra de populære bøkene til Frank Herbert, virket svært interessant. Og filmen husker jeg tilbake til som en eksentrisk Star Wars-kopi der de red på store meitemarker.
Spillet tok for seg det å strategisk bygge opp en rombase, utforske omgivelsene, sanke ressursene, bygge forsvar, og til slutt bygge opp en hær for å knuse motspilleren, som samtidig som deg, bygget opp sin base. Så enkelt, og så genialt.
Jeg husker fortsatt en gang jeg og bestevennen min satt og lekte med middelalder-Lego, da han plutselig begynte å snakke om at han hadde spilt en “middelalderversjon” av Dune 2. Jeg visste ikke hva slags spill han snakket om, og han hadde glemt navnet, men minnet satt i meg, og jeg prøvde å finne spillet, noe som var lettere sagt enn gjort uten internett.
Men et år eller to senere, skjønte jeg hva han hadde snakket om, da jeg fikk prøvd Warcraft 2 hos en venn.
Det var kjærlighet ved første blikk.
Orcer og mennesker
Det første Warcraft-spillet, Orcs and Humans, satte opp universet, ved å fortelle en ganske enkel historie. Den gale trollmannen Medivh åpnet en portal til orcenes verden, noe som førte til at denne barbariske rasen strømmet inn i landet Azeroth og truet med å ta menneskenes hovedstad Stormwind. Historien ble fortalt gjennom to synsvinkler, orcenes eller menneskenes, avhengig av hvilken man valgte å spille som. Ulikt senere spill, overlappet ikke disse historiene særlig godt. Og da tiden var inne for oppfølgeren, valgte Blizzard å spille historien videre på hva som skjedde etter at orcene tok over Stormwind og drev menneskene vekk.
Warcraft 2 sin introduksjonssekvens forklarer raskt hva man trenger å vite. Denne prerenderte 3D-grafikken var helt utrolig i 1995.
I Warcraft 2 er det landet Lordaeron i nord, som står for tur. Menneskenes kampanje handler om hvordan de samler de siste nasjonene i en allianse, for å stå imot orcenes fremmarsj, mens orcenes kampanje går ut på å ta seg over havområdene i Khaz Modan, for å så splitte opp alliansens nasjoner. Kampanjene overlapper mye bedre, dog ikke helt perfekt. Når Warcraft 2 slutter, klarer menneskene tilsynelatende å forsegle portalen til orcenes hjemland, Draenor.
Og det er på dette punktet jeg føler noe skjer. Når plottet plukkes opp igjen i tilleggspakken Beyond The Dark Portal, får vi for første gang se orcenes hjemland. Historien som fortelles, fra begge sider, vitner om hvordan de forskjellige orcestammene splittes, og vi får for første gang et inntrykk av at orcene ikke bare er blodtørstige barbariske beist. For første gang, er menneskene nødt til å invadere Draenor, for å stoppe orceshamanen Ner’Zhul, som spår dommedag for begge verdener. Samtidig følger vi de siste orcene som er igjen i Azeroth, før Draenor ødelegges og portalen stenges igjen for godt.
Plottet blir mer komplekst jo lengre man kommer, men samtidig vanskeligere å henge med, ettersom plottet som presenteres er i ferd med å bli litt for komplekst for formatet det presenteres i. Alt man får servert er noen mellomscener mellom hvert brett. Når det er snakk om to separate kampanjer som overlapper, er det litt lite. Heldigvis har vi wikier, for verdenen Blizzard har skapt, er faktisk såpass unik og fascinerende, at det er verdt å henge med i svingene.
Gameplayet holder seg ganske godt
For min egen del, var Warcraft 2 et landemerke i strategispill. Det var kompliserte techtrær for å bygge det jeg ville. Det var mer enn en type ressurs, fire om vi regner med olje(kun til båter), og matproduksjon.
Ikke minst gikk det an å velge opp til ni forskjellige figurer om gangen, og få troppene sine til å operere i grupper. Å micromanage kampene var lettere enn noensinne før.
Warcraft 2 introduserte også elementet “Fog of War”, der man faktisk ikke ser utenfor troppenes synsrekkevidde, selv om man har utforsket kartet. Dette gjør at det er viktig å alltid ha speidere ute, og er også et element man kan utnytte for å overaske fienden.
Dessverre er det ting i spillet som føles litt gammeldags i dag, da senere spill og oppfølgere har bygget videre samme fundament, men forbedret en hel del.
Det er for eksempel ganske klønete å måtte velge hver eneste paladin i en gruppe på ni, da helbredelsesmagi kun kastes enkeltvis, og ikke automatisk. Har man grupper med forskjellige magikastere, kan man ikke raskt velge mellom disse, så man er nødt til å klikke ganske mye rundt.
I tilleggspakken Beyond the Dark Portal, ble dette så tøft for meg at jeg var nødt til å skru ned spillhastigheten ganske mye for å i det hele tatt klare å henge med på de vanskeligere brettene.
Jeg er riktignok ingen gud når det kommer til multitasking, da jeg knapt klarer å steke burger og varme burgerbrød samtidig, så jeg hadde det kanskje ekstra tøft.
Uansett var dette spillet en god øvelse sånn sett.
Bygging er også en stor del av kampanjene. Nesten hvert eneste brett krever at man må bygge en base fra scratch, og selv om jeg kan skjønne noen synes dette er ensformig, klager jeg ikke selv, da jeg synes basebygging er den beste biten, og noe jeg faktisk savnet fra oppfølgerne.
I Warcraft 2, og spesielt I tilleggspakkene, spiller det ofte en enorm rolle både hvor og når man velger å bygge basen sin. Flere brett lar deg også raskt ta ut en av motstandernes baser, før man starter å bygge noe som helst.
Det er snakk om mye prøving og feiling, og veie risiko mot fortjeneste. Samt mye restarting, om ting ikke går som det skal. Ganske utfordrende, men det gav meg en herlig følelse av makt hver gang jeg klarte å rulle over en av fiendene mine 2 minutter etter oppstart, for å så vite at jeg var i en bedre posisjon for forsvar, og i tillegg ha tilgang til enda en urørt gullgruve.
Er man nysgjerrig på Warcraft-universet…
…vil jeg faktisk si at Warcraft 2 er et meget godt sted å starte. Det krever at man liker tøffe strategispill(Beyond the Dark Portal er blant de vanskeligste jeg har spilt), og har en viss tålmodighet for gjentakelse, og for noe utydelig plott.
Jeg bør også nevne at spillet i seg selv ikke er lett å finne, uten å ty til eBay eller andre bruktsjapper. Jeg oppdaget at jeg kun eide den originale versjonen, som ikke fungerer godt i moderne operativsystemer. Jeg prøvde å finne Windows-versjonen(kalt Battle.net Edition), som både kjører bra på alt av moderne Windowser og Macer(og Linuxer om man bruker Wine), men denne viste seg å hverken være på hverken Steam eller gog.com. Selv ikke Blizzard har spillet tilgjengelig på sin egen Battle.net-side, hvor andre klassiske spill er lett tilgjengelig.
Jeg er iallefall veldig glad jeg endelig har spilt gjennom Warcraft 2 uten å skrive juksekoden “it is a good day to die” på hvert eneste brett, som jeg gjorde da jeg først spilte, i 1996. Det var et tøft gjensyn, men også et veldig solid, ærlig og tøft strategispill, den gang som nå.
Leave a Reply