Forrige gang jeg dykket ned i retrospillbassenget kom jeg opp igjen med tre skatter. En av disse skattene var Sierras “Gold Rush!” fra 1988. Med feiende flott 16 fargers grafikk ved hjelp av AGI-motoren og et fengslende soundtrack fra PC-speaker er det gode vilkår for play-through.
Gold Rush! er et beist. Og jeg mener dette på den best mulige måten. Det griper tak i deg med stor kraft, og kaster deg ut i en verden av utforsking, planlegging, utfordrende puzzles, kule historiske referanser og ikke minst gjenspillsglede. Samtidig evner spillet å skape en frustrasjon så sterk at det er like før fem og en kvarttoms-diskettene går i plastreturen. Tilfeldigheter, uforsigbarhet, logiske brister og enorme krav til tålmodighet kan ta luven av selv den stauteste retrogamer. Mer om det senere. La oss for all del spille Gold Rush!.
Spillet finner sted rett før gullrushet i Nord-Amerika på midten av 1800-tallet. Du er Jerrod Wilson. New Yorker, journalist, boligeier og generell nice guy. Dessverre er foreldrene dine døde, og broren din har vært savnet i mange år. Triste greier. Så, hva gjør man som ensom ulv i Brooklyn i 1848? Man går selvsagt fra skjermbilde til skjermbilde og skriver “look house”, “talk to man”, “get flower”, “look girl” og “open door”. Gold Rush! byr på ekte Sierra-følelse helt fra starten, og det beste trikset i starten av et Sierra-spill er å skaffe seg oversikt og finne ut hva som er interaktivt og ikke. I Gold Rush! blir det raskt åpenbart at man kan se på det meste, snakke med de fleste, og at de valgene man tar tidlig muligens vil gi konsekvenser langt senere.
Brooklyn og valgets kval
Brooklyn, New York slik det presenteres i Gold Rush! er en koselig liten by med bank, butikker, postkontor, stall, kirkegård, skipskai og boligområde. Etter å ha utforsket alle områdene grundig blir det ganske åpenbart at det er noe som skal skje, som man egentlig går og venter på. Ved første besøk på postkontoret får man beskjed om at det dessverre ikke er noe post til deg nå heller, og at hele byen føler med deg med tanke på din savnede bror. Hintet ligger tjukt utenpå; Broren din kommer til å sende deg et eller annet snart, det er bare å følge med. I påvente av forsendelsen gjelder det å plukke poeng. Legge ned blomster på foreldrenes grav – check. Finne mynter under gulvplankene i paviljongen i parken – check. Finne familiefotoet i skatollet i huset ditt – check. Sjekke posthuset om det har kommet noe fra bror mellom hver eneste av disse aktivitetene – check og check. Ventetiden synes uendelig, og den nevnte frustrasjonen melder seg. Men så…
Brev fra bror! Fantastisk. Han befinner seg på et hemmelig sted i nærheten av Sacramento i California, og vil ha deg dit snarest. Den nærmest uutholdelige ventingen, den tålmodige poengsankingen og nitide utforskingen av alle Brooklyns kriker og kroker; Alt virker med ett både verdifullt og nødvendig. Følelsen av mestring er stor, og forventningene til veien videre stiger. Nå står gullrushet for tur, og man har fått et solid forsprang på resten av folket, som en konsekvens av at bror tilsynelatende har ramlet over rike gullårer i Vesten. Dermed er det bare å selge huset, si opp jobben, tømme kontoen og gå i gang med innkjøp til den lange reisen. Men hva skal man kjøpe? Mulighetene er mange, og det er umulig å vite hva som venter. Trenger man poteter? Eller er det kanskje smartere å kjøpe myggnett og et utvalg frukt? Og hvilken reisemåte skal man velge? Får man bruk for hakke og tau ombord på et skip? Arg!
Den lengste reisen
Om man har gjort en grundig jobb i utforskingsfasen har man funnet ut at det er tre måter å ta seg fra Brooklyn til Sacramento på. Hest og kjerre til lands er billigst. Skip til Panama, fottur gjennom jungel og så skip til Sacramento er dyrest. Skute rundt Kapp Horn tar lengst tid. What to do, what to do. Og så var det disse pengene da. Etter å ha solgt huset for rundt 800 dollar er det lett å føle seg rik, men det er mye som koster, og når resten av befolkningen får nyss om hva som er i ferd med å skje i Vesten vil prisene på alt skyte i været. Her haster det med å ta en avgjørelse. Spillet byr faktisk på egen timer, som viser deg hvor mange minutter det er til samtlige priser på alt tar helt av.
Den erfarne Sierra-spiller vil forstå at det er en sammenheng mellom hva man trenger å kjøpe av varer i butikkene i Brooklyn og den reiseruten man velger. Det frustrerende er at det er vanskelig å vite hva man har bruk for, hva som bare er bortkastede penger, og hva man absolutt må ha for å i det hele tatt komme seg videre. Valgene man tar før avreise fra Brooklyn er helt avgjørende for om man kommer helskinnet fram til Sacramento. Faktisk risikerer man å komme nesten helt fram, for så å mangle noe fra en butikk i Brooklyn, og dermed måtte starte reisen sin helt på nytt.
Forutsatt at man har savet før innkjøpene selvsagt. Ved siste gjennomspilling klarte undertegnede å ryke rett i n00b-felle nummer en, nemlig å skrive over savegamet fra rett før innkjøpsrunden, glemme myggnettet, og så prøve en fottur gjennom sump og jungel mellom Panama og Sacramento. Big mistake – big consequences. Det er surt å spille hele Brooklyn-sekvensen om igjen, men der har man for å på arrogant vis tenke at “dette kan jeg baklengs”. Overmotet er Sierra-spillerens verste fiende. Rett i fella der, altså.
Kjerreveien til California
Gold Rush! tilbyr altså tre mulige ruter fra Brooklyn til Sacramento. Jeg vurderte frem og tilbake om jeg skulle skrive om alle tre i denne play-throughen, men landet til slutt på at jeg måtte velge en av dem. Årsaken er rett og slett at om jeg skulle skrevet om alle tre ville teksten blitt altfor lang. Det betyr at det er noen “høydepunkter” som prioriteres bort (malaria, krokodilleangrep og skjørbuk er blant toppene), men samtidig er det flust av moro på den stolte dilligencen gjennom den nord-Amerikanske villmarka.
Etter å ha kjøpt en billett til dilligencen i Brooklyn går veien mot en leir på prærien. Du skal slå følge med et gruveselskap vestover, og du blir selvsagt en helt sentral person på ferden. Første oppdrag er å ta en prat med sjefen for gruveselskapet. Han kan informere om at slettene som skal krysses dessverre er gjørmete og fæle, og på ingen måte egnet for kjerrehjul av 1848-modell. Dermed gir han deg oppgaven med å følge med, og gi beskjed når slettelandskapet er tilstrekkelig tørt. Javel. Så hvordan vet man når det er, da? Gold Rush! byr her på et av sine unike “stå på ett skjermbilde og vent”-puzzles.
Trikset er å gå nordover til man kommer til et utsiktspunkt. Her skriver man “look plains”, og får beskjed om at landskapet man beskuer nok fortsatt bærer preg av vann og gjørme. Om man så smører seg med tålmodighet og blir stående i noen minutter begynner ting å skje. Landskapet endrer farge, og grønt erstatter brunt som dominerende tone. Sakte men sikkert kommer godfølelsen krypende, og opplevelsen av progresjon er stor.
Skriver man “look plains” igjen kommer den herlige beskjeden om at sommeren har kommet, og at prærien nå vil være perfekt for ferd med hest og kjerre. Frustrasjonen over utformingen av puzzlet erstattes av glad mestringsfølelse, og nok en gang føles det smått frustrerende gameplayet både nødvendig og riktig. Man må bare elske Sierras spilldesign fra denne tiden! Dette er kanskje noe av det jeg savner mest med moderne spill; Kravet om tålmodighet og nitid prøving og feiling som fører fram til slutt.
Farer, Sierra-skills og tilfeldighetenes tyrrani
Reisen videre fra gruveselskapsleiren er delt inn i segmenter. Segmentene er skilt av animasjoner som viser ferden din gjennom ødemarken, akkompagnert av maleriske skildringer av opplevelse og landskap. Denne delen av spillet er svært vellykket. Det første segmentet er Green River. Her må både trekkdyr og mennesker få seg litt å drikke. Dette er selvsagt ikke bare-bare.
Om man glemmer å låse hjulene på vognen her bærer det utfor et stup med mann og mus, og din eneste redning er siste savegame. Neste segment er den lunefulle Nevada-ørkenen. Her begynner det å bli dårlig med vann og mat. Solen steker og gribbene truer. Heldigvis finnes det råd. En ødelagt kjerre ligger ved siden av veien, og i kjerra finnes det både vann og matrasjoner. Flaks! Apropos flaks, eller egentlig uflaks: Jeg skrev at denne reisedelen av Gold Rush! er svært vellykket, og det står jeg for.
Men det er ett aldeles håravfallinduserende og raserifremkallende unntak. Når som helst i løpet av ferden fra østkyst til vestkyst kan man rammes av sykdom og dø. Jeg trodde først at det var måter å unngå dette på, og kjøpte diverse sammensetninger av varer og mat i Brooklyn, og prøvde igjen. Og igjen. Og igjen. Men nei, det viser seg at det faktisk ikke er mulig å gardere seg mot dette. Du kan være nesten fremme, for så å rammes av kolera og dø. Og nok en gang er din eneste redning et tidligere savegame. Et forsøk på å gi spillet realisme, den ser jeg. Men like fullt ekstremt provoserende når det ikke går an å vite om man kan forhindre katastrofen eller ikke.
Å komme seg fra Brooklyn til den første trygge havnen i vest, Sutter’s Fort, krever en blanding av flaks, Sierre-skills (som jeg bare delvis besitter, på tross av mange, mange timer med Sierra-spilling) og tålmodighet. Men man føler hele tiden at man belønnes, og at progresjonen er rett rundt hjørnet. Selv etter å ha rotet rundt i butikkene i Brooklyn i timevis.
Mysterier, hårtap og endgame
Ankomsten til California gir blandede følelser. Man møtes av nybyggerkomplekset Sutter’s Fort, som virker både stort og uoversiktlig. Igjen er det på med utforskerhatten, og bli kjent med omgivelsene, karakterene og mulighetene. Hele tiden prøver man å pusle sammen biter av informasjon som kan lede frem til din brors skjulested og hemmelige gullårer. Sutter’s Fort byr på mange butikker egnet for gullgravere. Man kjøper seg panne til gullvasking, spade og lykt, og forhører seg med alle man møter om navnet Wilson og ting som kan minne om bror.
Jeg skal være ærlig: Sutter’s Fort-delen av Gold Rush! har i seg noen av de aller vanskeligste Sierra-spillsekvensene. Noen av puzzlene er så vanskelige at det tok meg og mine entusiastvenner mye tid å finne ut av det de første gangene vi spilte gjennom. Men ingenting er urettferdig her. Det er bare vanskelig. Og vanskelig er jo helt ok, om man har tålmodigheten. Blant annet er det et puzzle hvor man må bruke en bibel man får av en reisekamerat, lese en salme, se sammenhengen mellom salmenummeret og en grav utenfor Sutter’s Fort, og så bruke brevet fra bror (som man får i Brooklyn tidlig i spillet) og legge over teksten på gravsteinen. Da får man opp en kodet beskjed som man er avhengig av for å komme videre. Kjøp av riktig utstyr, riktig branding av muldyr og booking av rett hotellrom (på bakgrunn av den kodede beskjeden fra gravsteinen) står også på listen over ting som sprenger vanskelighetsgradsskalaen i Gold Rush!. Samtidig er jo tilfredsstillelsen desto større første gangen man løser oppgavene og kommer videre i spillet.
Etter at Sutter’s Fort er tilbakelagt sitter man med nok informasjon til å finne brors hytte ute i skogen. Med følge av et trofast muldyr går ferden langs elver og gjennom kratt, helt til man plutselig står foran en liten hytte, med utedo, som ser ut til å være helt forlatt. Inne i hytta er det ingen, og selv om man finner en lem i gulvet er det ingen måte å åpne den på. Utedoen vekker selvsagt interesse, og etter en frustrerende navigasjon gjennom et buskekratt befinner man seg inne i den lille bygningen. Den lite appellerende kommandoen “enter hole” tastes inn, og etter å ha bekreftet at man faktisk ønsker å krype ned i utedoen er man oppslukt av mørke. Heldigvis ble det kjøpt en lykt på Sutter’s Fort. Ikke sant?
Forutsatt at lykten er innkjøpt fortsetter ferden gjennom et hulesystem, men ikke før man selvsagt har vært gjennom et siste ultravrient puzzle. Uten å gi det bort; Hvem skulle tro at å åpne en dør i et Sierra-spill (standard: “open door”) kunne være så vrient. Totalt er det hele fem kommandoer i riktig rekkefølge som skal til. Ikke verst! En kul ting med Gold Rush! er at det gir deg muligheten til å gjøre en hel masse ting som ikke er nødvendige for å runde det. For eksempel kan du vaske gull i elvene rundt Sutter’s Fort, eller kjøpe med deg frukt og grønt fra diverse steder, men du må ikke. Dette gjelder også i hulesystemet under utedoen. Hugg så mye gull du vil. (Men ikke bli grådig. Det er begrenset med olje i lampen, og du må rekke det å finne broren din før det går tomt.)
Det er en ganske formidabel porsjon selvtilfredshet som skyller over den som runder Gold Rush! Spillet er vanskelig og tidkrevende, men det er virkelig en skatt av en eventyrspill. Utviklerne har gjort maksimalt ut av den enkle AGI-motoren, og puzzlene underveis er vanskelige men rettferdige (med et par unntak). Som Sierra-entusiast skal jeg innrømme at Gold Rush! var en slow starter for meg, men da jeg virkelig fikk øynene opp for spillet så jeg meg ikke tilbake. Gold Rush! er absolutt et topp tre Sierra-spill i min bok, og i tillegg en skikkelig underdog som har fått altfor lite oppmerksomhet. What’s not to love? Last ned DosBox, og løp og spill umiddelbart!
Leave a Reply