En Retrogamers Bekjennelser – Del 5 – Vinneren avgjøres!!
Heisann og velkommen til “En Retrogamers Bekjennelser – Del 5”. Jeg vil bare beklage at jeg ikke har fått denne ferdig før men det har vært ganske hektisk med Retrospillmessen og Spillmuseet generelt slik at tiden dessverre ikke har strukket til. Idag derimot har jeg både barne og konefri så da bestemte jeg meg for å gripe sjansen og ferdigstille den siste delen som omhandler min deltagelse i krigen mellom Sega og Nintendo.
Aller først vil jeg si litt om Retrospillmessen, dette prosjektet har kostet en mengde med blod, svette og tårer og derfor gleder det meg så enormt mye at det ble en endeløs suksess fra A til Å. Alle dere besøkende har min største takknemmelighet for at dere tok turen og viste at kultur Norge at vår nisjelidenskap fortjener sin egen messe. Stor takk til alle involverte både i front og bakgrunn, å rettferdiggjøre verbalt hvor høyt jeg verdsetter innsatsen deres innehar jeg ikke språkferdighetene til rett og slett. Derfor sier jeg det kort : TUSEN HJERTELIG TAKK til alle som har gitt av sin tid og energi for å få dette prosjektet på banen og realisere en drøm, dere vet alle sammen hvem dere er!
Sist før jeg starter del 5 så ønsker jeg å benytte anledningen til å ønske hele NerdAlert gjengen som har tatt med seg podcastene NerdCast, NerdCast X, Tankesmie og video”casten Nerd View og blitt en del av Spillmuseet-familien. De overnevnte underholdnings mekkaene vil i fremtiden bli eksklusivt publisert på hjemmesiden vår og jeg er veldig takknemmelig for at Kenneth, Thomas, Christer og Tommy har valgt å bygge videre på framtiden sammen med oss. Vælkomen til gards og håper dere vil trives her hos oss.
DEL 5
Dette blir den siste delen som omhandler Nintendo og Sega rivaleriet mellom meg og Nemesis, denne spesifikke epoken fra barndommen min vil jeg derfor ikke skrive om fremover. Vinneren skal kåres og champagnen sprettes, men frykt ikke da jeg har en mengde med gamingrelaterte historier å dele fra oppveksten min.
La du merke til han?
Av årsaker knyttet til Nemesis sitt yrke kan jeg ikke gå ut med navn (etter hans eget ønske), det jeg kan si er at han har lest igjennom og satt sin godkjenning på denne siste delen i tillegg til de andre historiene som som involverer han. Han var også tilstede på Retrospillmessen 2014, med en t-skjorte hvor det var skrevet “Nemesis” på hans venstre arm. Er det noen av dere lesere som så han? Uansett, tid for å starte det siste kapitlet av Bits-krigen som foregikk i Sandefjord med meg som Nintendo general og Nemesis som admiral for Sega. God fonøyelse.
Starten på slutten begynner
Som seg hør og bør startet det siste oppgjøret på Ranvik ungdomsskole. Inne i klasserommet var det to nerder som plutselig ble meget høylytte og en pult ble utsatt for ett jedi-mind triks og flagret inn i veggen. Ansikt til ansikt og knoke mot knoke sto vi der, begge klare for å lage pikselert kaffe-gruff av hverandre. Du spør kanskje deg selv hva som har fått blodpumpene våre til å arbeide såpass på overtid, joda, ikke no mer enn det vanlige. Den samme diskusjonen som vi alltid endte opp i, hvem er best av Mario og Sonic. Nemesis i klokkeren tro på at Mario aldri kom til å overleve 16-bits æraen og jeg som mente at det blå pinnsvinet hadde utspilt sin rolle som segamaskot. Jeg kan vel igrunn nå hovent si : “Hva var det jeg sa” da jeg har blitt bevist rett med tanke på alt rælet Sonic har vært igjennom i de senere generasjoner, hvor det ene spillet er ti ganger så dårlig som det forrige. Uansett så får det være nok digresjon og vi returnerer til manesjen.
I kampens hete prøvde Nemesis seg på en uppercut tatt direkte fra Mike Tyson`s Punch-Out! og sendte meg ut av balanse, tung i bakpartiet som jeg var (og fortsatt er) fant jeg fort balansen igjen og skjøt fart mot mageregionen til Nemesis. Løftet han lett opp og deiset han inn i veggen, noe omtåket begge to kom en lærer inn og ropte “Hva i herrens navn er det som pågår her inne?” (Ikke overraskende var dette en lærer jeg hadde i kristendom :p) Vi snudde begge hodene våre og sto skolerette foran en nesten 2 meter høy akademisk mur i menneskeform. Lette whip-lash skader etter den hurtige vridningen og i total mangel på ord til å forsvare det som hadde skjedd var det rett inn på rektor sitt kontor. Mens vi satt og ventet på vår dommedag virket minuttene evig lange og kontordama skjøt brått inn : “Nå er jeg møkka lei av å se dere to her oppe”. I neste sekund sto en brysk og myndig rektor i døren, “dere får komme inn her og fortelle hva som skjedde”. Det å overbevise en ungdomsskoles øverst kommanderende at å krige for Nintendo eller Sega er viktig og æresfylt var en tilnærmet umulig oppgave, og vi lyktes heller ikke. Rektor lekset oss opp og ned om hvordan vi skulle statuere gode eksempler og oppføre oss fornuftig og aldri ty til fysisk vold. Dette falt jo selvfølgelig på relativt døve ører helt til rektor sa de magiske ordene “Jeg blir nødt til å kontakte foreldrene deres og fortelle om det her”. Den akademiske fuhreren hadde utvilsomt aktivert det ultimate våpenet i denne krigen, min mor er som nevnt tidligere en ganske viljesterk og myndig dame og det å involvere henne var som å aktivere atomvåpen. Uten å gå i dype detaljer kan jeg jo si at jeg endte med å møte moren min på vei hjem fra skolen, rettere sagt sto hun i utkanten av skolegården og ventet på meg. Mangelen på smil eller gjensynsglede oversatte seg straks til at jeg måtte gå i forsvarsmodus, og det beste forsvar er ofte angrep….. Ikke i dette tilfellet, for når jeg prøvde å legge all skylden på Nemesis var det totalt nytteløst, det ble kjapt kontret med “Tror du ikke jeg kjenner min egen sønn?!?!”. Joda sier jeg, men jeg er helt uskyldig i dette og det var han som slo først. Hva fikk jeg høre da? “Det spiller overhodet ingen rolle hvem som slo først, du skal ikke oppføre deg sånn, dermed basta!!!” Jeg innså at slaget var tapt og kapitulerte, satt meg bak i bilen og ble fraktet til soning, det var ihvertfall slik det føltes.
Tilbake i fangevokterens klør
Stemningen ved middagsbordet var meget anspent, hadde ikke elektrisitet allerede vært funnet opp kunne en hvilken som helst apekatt stukket fingeren i været og påropt seg oppdagelsen. Med en stor klump i halsen takket jeg for maten, og ble sendt tilbake til cella i form av barndomsrommet mitt. Nintendoen og TV`en hadde selvfølgelig blitt fjernet, samme med det ultra-hemmelige stasjet jeg hadde med “Aktuell Rapport”. Kvelden ble tilbrakt alene kun avbrutt av en overblid og cocky lillebror som stadig stakk hodet innom og fortalte om hva han spilte og hvor moro han hadde det, det var jo stor stas og ikke måtte dele Super Nintendoen med storebror. Jeg la meg tilbake i sengen og i min infernalske forbannethet klekte jeg ut en plan som skulle sikre seieren i krigen mellom Nintendo og Sega en gang for alle, himmelen skulle bli overfylt av røde skyer og Nemesis skulle virkelig få føle smerten og torturen jeg hadde blitt utsatt for. Sandefjord skulle bli sentrum for den pikselerte armageddon. Rørleggeren skulle lage skinnfell av det blå pinnsvinet, det var kun plass til 1 på toppen og jeg skulle gjøre alt i min makt for at Nintendo skulle stige triumferende opp av asken.
I love the smell of napalm in the morning……
Jeg våknet tidlig den lørdagen, det lå en eim av brent elektronikk i luften. I lysets hastighet spratt jeg opp og hev på meg klærne, var en kjapp tur innom kjøkkenet for å få energi på tanken. Sykkelen ble dratt ut av garasjen og kursen var satt til Nemesis sitt hovedkvarter. Etter å ha ankommet målet i en GPS fri tid ringte jeg på. Det var faren som svarte og lurte på hva jeg i granskauen gjorde der, jeg fortalte at jeg ville snakke med Nemesis om at jeg hadde en plan om å få avgjort denne feiden en gang for alle. Noe suspekt ropte han ned erkerivalen min, vi sto igjen ansikt til ansikt og jeg fortalte om planen min. At vi skulle ha en dødball match, hvor han kunne plukke ut 6 personer og jeg det samme. Catchen var at disse under kampen skulle representere sine respektive Nintendo og Sega karakterer. Vinnerne av kampen ville få alle skryteprivilegier og vi selv måtte bøye hodet for vinneren og ytre de bitre ordene : “Nintendo er best” fra Nemesis sine lepper eller “Sega er best” fra mine. Vi tok hverandre i hånden og avtalte kampen til kl 14 samme dag på Brydeslottet.
Sykleturen min var såvidt begynt, jeg måtte innhente 6 allerede utvalgte venner, de skulle kalles inn til strid og arenaen for pikselkrigen var hagen på Brydeslottet. Nintendo sin lineup for den store matchen var : Megaman, Kid Icarus (vi visste ikke den gang at navnet hans var Pit), Bowser, Link, Kirby, Zelda og tilslutt Mario (meg selv). Nemesis møtte opp som Sonic og dro med seg : Wonderboy, Tails, Alex Kidd, Shinobi, Strider og Dynamite Dux. Oppgjørets time var kommet og vinneren skulle endelig avgjøres. Alle de som deltok denne skjebnesvangre dagen vet hvem dere er og kan evt poste deres ekte navn i kommentarfeltet under. Reglene var enkle, ett poeng for hver som løp inn på en annen sitt slag, to poeng for en full runde på sitt eget slag (homerun). For å bytte måtte det utenstående laget enten få alle motspillerne døde, eller ta to “taballer med begge hender” eller en “taball med en hånd”. Vi skulle spille en time og det var ett myntkast som avgjorde hvilket lag som startet inne og ute. En fetter av meg var dommer og holdt styringen på poeng og tiden.
Ready, Set and Fight
Myntkastet bestemte at det var Sega sitt lag som startet først inne. Vi hadde både runde og flate balltre tilgjengelig og det var opp til hver enkelt spiller hva de ville slå med. Sega sin første spiller var Wonderboy, det var lite fantastisk å spore over det slaget og han ble sporendreks henvist til den første posten. Han ble raskt etterfulgt av Shinobi,Strider og Sonic. Alex Kidd hadde en knalltreff og Bowser hev seg etter ballen og kastet den opp til Mario som sto “inne”. Vi fikk lite uttelling og bare Wonderboy ble sendt til idrettens gravplass. Dynamite Dux traff bra med fjøla men her ble det en to-hånds “taball” av Kirby og Alex Kidd joinet Wonderboy på kirkegården. Etter dette var det flere fulltreffere fra Sega og poengene tikket inn helt til Zelda endelig fikk tatt en ny to-hånds “taball”. Det var klart for sidebytte og stillingen var 7-0 til Sega.
Bowser smelte til ballen og samtlige Sega spillere løp etter ballen og så ut som levende pikselfeil på banen, vår innetid startet altså med en homerun og stillingen var straks 7-2. Zelda loffet til ballen og kom til andre post. Kirby bommet så det sang og svevde slukøret til første post. Megaman skulle virkelig møtt en robot som het “Bat Man” da det var duket for en ny homerun og Capcoms store helt sikret 4 poeng til. Og stillingen var da for den våkne leseren 7-6. For å ikke ydmyke meg selv altfor mye er ikke min kropp akkurat bygd for fart så jeg endte fort som Dampe fra Ocarina of Time og fulgte ivrig med på mine Nintendo soldaters kamp fra den andre siden.
Mange “taballer” og poeng senere var stillingen 24 til Sega og 22 til Nintendo, vi hadde den siste tiden inne og Bowser gjentok bedriften fra starten av kampen med ett homerun og vi sto plutselig likt med Zelda, Link og Kid Icarus ute på banen, tradisjonen tro fulgte jeg spenningen fra en kirketjeners ståsted. Kirby var sistemann inne og hadde dermed 3 slag, alt skulle avgjøres nå, det var Kirby mot ett hissig og klart Sega team. Første slaget var en total bom, andre slaget fikk Link og Kid Icarus nærmere “målområdet” mens Zelda joinet meg i dødsriket. Kirby inhalerte all luften han kunne, rettet den fluffy kroppen opp og kastet ballen opp. KABOOOOM, en fulltreff og alle Nintendo spillerne startet ferden mot målområdet for å sikre seieren i den hittil endeløse krigen. Ballen ble kastet fra Sonic til Wonderboy som sendte den videre til Dynamite Dux som var “inne”spilleren deres. DØD! skrek DD og Link og Kirby endte sin tid traskende mot de evige jaktmarkers felt, men Kid Icarus hadde brukt det han var utstyrt med og seilet inn til seier på englevingene sine. Ville av jubel og begeistring hoppet vi rundt og skrek “NINTENDO” høyt, alle de miserable ansiktene til Sega var som bensin på bålet vårt og en av mine beste barndomsminner var i ferd med å skje. Med blikket rettet ned mot bakken sa Nemesis
forsiktig “Nintendo er best”, “Hørte ikke svarte jeg” og han sa med en kraftigere og gråtkvalt stemme “Nintendo er BEST!!”. Så denne gangen kom bekjennelsen fra Nemesis sine lepper.
Krigen var endelig over og de fargerike krigerne fra Kyoto i Japan gikk seirende ut av det, takk til alle dere som var med den lørdagen. Jeg vil også påpeke at Nemesis og jeg er gode venner den dag idag og har delt mange gode lattere når vi har reist sammen tilbake til barndommen og han har ingen problemer med å si at Nintendo er det selskapet som har klart seg best i ettertid. Det er mulig jeg kommer til å skrive om andre historier hvor Nemesis er en av hovedpersonene, men det vil ikke være det samme fokuset på bits-krigen som var mellom Sega og Nintendo.
Leave a Reply