Husker du: Norsk is på 80- og 90-tallet

Isen fra 80-tallet er ikke som isen i dag

I Norge er is kultur, basta. Vi Nordmenn elsker norsk is, spiller ingen rolle om det er Hennig Olsen eller Diplom is så lenge den er norsk. Det fikk det svenske selskapet GB Glass erfare på midten av 90-tallet, da Nordmenn kollektivt sa nei til is fra utlandet på samme måte som USA forkastet det metriske systemet 20 år tidligere.

Iskrem er drømmen om sommer, de to månedene vi får oppleve Norge på sitt vakreste, før alt snur og og det går mot vinter igjen. Ispinnen representerer ren idyll, og det er derfor iskremen er så viktig for den norske folkesjelen.

Opp gjennom årene har Norske isprodusenter skapte all slags snedige iskombinasjoner, fra solbær til lakris. Her en en liten listen over noen av istypene som ikke finnes lenger, men som vi husker godt. Kanskje har du minner fra de samme ispinnene som oss, eller husker helt andre. Fortell oss om dine isminner i kommentarfeltet. Hvem vet, kanskje dette kan inspirere norske isprodusenter til en aldri så liten relansering?

Pommac-isen (1980-1984)

Pommac-isen var basert på en Svensk brus kalt, du gjettet det, Pommac. Brusen sies å inneholde 25 forskjellige fruktsorter, noe som visstnok skulle være representert i den norske Pommac isen også.

I Norge tenkte vi mest på smaken som en slags champagne-brus-smak. Vi likte den fordi den var oransje, og oransje var kult. Pris: 3, 50kr.

Drillo-isen (1994)

Året var 1994, det var sommer og Norge var i VM! For første gang på nesten 60 år. Mannen som hadde ledet Norge dit het Drillo, og selvfølgelig fikk han sin egen is. Isen solgte svimlende 8 millioner enheter på en sommer, og er faktisk den største is-suksessen i Norges historie. Selve isen bestod av vanilje med “Drillo-kuler”, dyppet i sjokolade og peanøtter. Høres ganske kvalmende ut, når man tenker tilbake på det. Pris: 10 kr.

Plattfot-isen (1990-1992)

På starten av 90-tallet var Plattfot-isen den kuleste isen i frysedisken. Tenk å spise en fot? Hvilken tå skal man spise først? Eller skal man kanskje begynne med den rare helen laget av merkelig gul og rosa vaniljeis.

Frem til nå, hadde omtrent all is sett ut som  en vanlig ispinne, iskrone eller isbeger. Det nærmeste man hadde kommet var en rød is som minnet om en pekende finger. Plattfot-isen var derfor utrolig nok et friskt pus, selv om det var en svær fot.
Pris: 6 kr.

Fakkel-isen (1994-1995)

Kan man ikke spise is midt på vinteren sier du? Det stoppet ikke Diplom-is fra å lansere en is som skulle se ut som OL-fakkelen fra nettopp OL på Lillehammer i 1994.

Denne isen var den største og mest bad-ass isen i hele frysedisken da den ble lansert, og kostet sågar flere kroner mer enn den daværende største isen, med det beskrivende navnet Gigant. Og mens OL ga seg etter 15 dager, holdt fakkel-isen ut i hele to sommer-sesonger. Pris: 15 kr.

Clip & Clap (1992-1994)

Clip & Clap var en ganske merkelig is. Den var dekket av et hard lag med noe gult og uforståelig, som forøvrig smakte himmelsk. Dette var nok mye av grunnen til at Clip & Clap ble favorittisen til mange barn tidlig på 90-tallet. I tillegg var Clip & Clap den eneste isen utenom Kræsj-Pink som hadde tyggis som pinne. En tyggis som det forøvrig var helt umulig å komme til uten å bli grundig klissete på fingrene. Pris: 8 kr.