Fortjener denne saken sitt dårlige rykte eller er den et must for alle retrofrelste?
Hva handler denne artikkelserien om :
Det vil være en kort introduksjon av alt som kan krype og gå av maskinvare. Denne serien vil komme ukentlig hver søndag. Er det noen av dere som kjenner igjen noen av maskinene eller har spilt på de? Skriv gjerne en kommentar og del din erfaring. Dette vil ikke være dybdeartikler men er tenkt for å kunne vise mangfoldet av hva som finnes der ute i vår herlige retroverden.
Litt historie :
Denne merkelige konstruksjonen ble sluppet 21. juli 1995 i Japan, men allerede 22. desember samme år ble maskinen kansellert i solnedgangens land. I
USA ble den publisert 14. august 1995 og møtte der også en brå slutt 2. mars 1996. Den ble aldri lansert i Europa. Dette er uten tvil Nintendo sin største flopp og sørget for at legenden Gunpei Yokoi (mannen bak D-paden, Gameboy++) avsluttet sin karriere i Nintendo. Dette er en femte generasjons spillkonsoll.
Dette skulle være fortsettelsen på Nintendo sin suksess etter SNES, ting kunne med andre ikke gått mer galt, med kun 22 spill lansert totalt, 19 forskjellige spill i Japan og 14 i USA. Mario Tennis fikk sin start på denne snodige 3D saken, andre kjente titler er Mario Clash, Wario Land, Jack Bros. og Teleroboxer. Mye av problemet var fargevalget, det går i sort og rødt og den ble reklamert for som en bærbar maskin. Noe som kun kan anses som villedelse fra Nintendo da den overhodet ikke var konstruert for gaming mens du reiser. Det fulgte med ett par ben du satte under selve basen og krum nakke er ett must for å få klokket inn noe nevneverdig med spilletid. Under er det en reklamefilm for konsollen.
Totalt solgte den ett sted mellom 770.000 til 900.000 enheter iløpet av sin korte levetid. En av de sterkeste sidene var at den lovte en fullverdig 3D spillopplevelse som du kunne ta med deg og spille hvor du ville, på bussen, i bilen etc. Mye av dette stemte ikke særlig godt og gamerne gjennomskuet fort Nintendo sin bøyning av sannheten.
Kontrolleren har 2 D-pads og fungerer som av/på bryteren til konsollen, kontrolleren er god å holde og er i mine øyne en skikkelig opptur når man tenker på alt annet Virtual Boy byr på. Den responderer bra og knappene føles naturlig, dette gir grobunnen for en god spillopplevelse. Derfor er det ganske synd at resten av konseptet med denne snodigheten ikke holder mål.
Personlig erfaring :
Jeg har spilt en god del på min japanske Virtual Boy, men klarer aldri lenger enn 10-15 minutter med gaming før nakken verker og hodepinen står og banker meg i bakhodet. Det er uten tvil en snodig sak som burde oppleves selv men ingen av spillene eller opplevelsen rettferdiggjør prisen det koster å importere dette krumspringet i konsollutviklingen til eget bruk.
Mine favoritt spill er “Mario Tennis” og “Wario Land” , jeg har testet mange flere men dette er de som har pekt seg ut som noenlunde underholdende ihvertfall.
Leave a Reply