Bård har nylig dratt frem ett av barndommens favorittspill på PC. Men PC-spill fra 90-tallet har lett for å aldres ganske ujevnt. Hvordan gikk det å komme seg gjennom denne eventyrklassikeren idag?
Da jeg fikk min første PC i 1994, var det ikke helt lett å finne frem i spillhyllene. Som konsollspiller, føltes PC-spill ofte veldig kompliserte og vanskelige å komme inn i. Det ble lest spillanmeldelser i diverse spillblader, og ett spill fanget min interesse litt mer enn andre.
Spillet hadde det snodige navnet “Little Big Adventure”, og beskrivelsene fikk meg til å tenke på en slags variant av Zelda. Kunne dette være noe? Jeg ønsket meg spillet til 13-årsdagen min, og ønsket ble oppfyllt. I denne perioden var jeg også mye syk, og måtte holde meg i ro og hjemme fra skolen. Naturlig nok ble LBA dermed et spill jeg spilte veldig mye.
Twinsen på Twinsun
Little Big Adventure har en ganske unik setting. Spillet foregår på planeten Twinsun, som har det navnet fordi den balanserer mellom to soler, en på hver pol. Ekvator består av en iskald fjellkjede, som gjør det svært vanskelig å ta seg mellom planetens to halvkuler.
Dette er noe den onde Dr. Funfrock vet å benytte seg av. Han erklærer den nordlige halvkulen som sin, og departerer hele befolkningen til den sydlige halvkulen, mens han regjerer med en jernhånd.
Som despoter flest i denne typen spill, er han nemlig livredd for “den utvalgte”, som profetien forteller om.
Det er selvsagt her spilleren kommer inn. Twinsen er den utvalgte, og straks spillet starter, befinner han seg i en av Dr. Funfrocks mange fangeleiere.
Humørsyk helt
En av LBA sine unike ideer, og noe man raskt må lære å benytte seg av, er Twinsens fire humørmoduser. Ved å holde CTRL-knappen nede(eller raskt trykke F1-4), kan man sirkle gjennom disse. En modus passer for å bare gå rundt å snakke med folk, en er for å løpe rundt, en for å slåss, og den siste er der om man ønsker å snike seg rundt uten å vekke oppmerksomhet.
Det høres kanskje i overkant komplisert ut, men denne humørløsningen er kanskje spillets genistrek. Man kan nemlig skifte mellom disse modusene på flekken, og kontrolloppsettet forblir veldig lett å lære, uansett hva man prøver seg på.
Spillet er satt i et isometrisk perspektiv, så man har alltid god oversikt over hva som skjer.
Kontrollen kan i dag kanskje gi assosiasjoner til visse spill i Survival Horror-sjangeren, da piltastene brukes til å rotere Twinsen slik at han kan gå i alle mulige retninger. Det er kanskje ikke rart, da utviklerne bak LBA tidligere stod bak spill som Alone in the Dark. Dette kontrolloppsettet føles heldigvis helt naturlig på tastatur.
Etter å ha lekt seg med kontrollen og prøvet og feilet nok ganger, tar man seg endelig ut av fengselet, slik at spillet kan starte på alvor.
Man befinner seg først på Citadel Island, Twinsens hjemsted, men må etterhvert besøke alle øyene på kartet, i en mer eller mindre lineær rekkefølge, mens Twinsen oppfyller profetilista punktvis.
For å få til dette må man snakke med folk, få ledetråder, utføre små oppgaver, mens man holder en lav profil og passer seg for Funfrocks agenter. En slags salig blanding av klassisk klikk-og-pek og Zelda.
Spillet viser noen tegn til aldring…
… men med tanke på at spillet faktisk er 20 år gammelt, er det bare naturlig. Selv er det nærmere 15 år siden sist jeg spilte denne perlen, grunnet at det viste seg veldig vanskelig å installere straks MSDOS forsvant.
Så oppdaget jeg nylig at spillet lå ute til nedlasting på GoG, og jeg kunne ikke dy meg. Da jeg endelig satte meg ned igjen, hadde jeg glemt mesteparten, og det var en god måte å få med seg spillet på igjen.
Til tross for at spillet er noenlunde enkelt å komme inn i, er det vanskelig å nekte for de mer frustrerende bitene. Mye av spillet er prøving og feiling. Selv om perspektivet er isometrisk, hender det at fiender angriper fra så lang avstand, at man ikke ser det komme. Om man derimot vet om fiendeplasseringene på forhånd, er det ikke så ille.
Et annet problem er kampene. Twinsens hovedvåpen gjennom mesteparten av spillet er en ball. Riktignok er det den legendariske ballen som tilhører helten i profetien, så den er absolutt kraftig nok til å drepe fiendene. Problemet er derimot å sikte. Ettersom Twinsen kan snu seg i 360 grader, i et isometrisk perspektiv uten noe dybdefølelse, er det ofte veldig vanskelig å treffe fiendene. Spesielt med tanke på at de fleste fiendene gjerne beveger seg rundt, må man ofte stå og kaste ballen 7-8 ganger før man endelig treffer. Nevnte jeg at ballen også bruker magi, og at magien har innvirkning på hvor effektivt våpenet er? Iblant er man også nødt til å drepe ganske tøffe fiender i rask rekkefølge før de kommer og tar Twinsen av dage, men heldigvis hører dette til sjeldenhetene. Man kan faktisk komme ganske langt som snikmorder eller pasifist.
Det er også noen svært frustrerende rom som fokuserer på løping og plattformhopping, noe som absolutt ikke passer til spillets kontrolloppsett. Det hjelper heller ikke at Twinsen stopper opp og tar skade om han så vidt er nær en vegg når han løper. Spillets definitivt mest frustrerende rom finner man ca 1/3 gjennom reisen, da man besøker spillets eneste Zelda-lignende tempel, og må løpe fra en spikerfelle som kommer rullende. En liten feiltakelse, og man dør på flekken: eller enda verre, man faller, og må gå en lang omvei rundt for å komme tilbake dit man var.
Det er også en solid dose backtracking gjennom spillets andre halvdel. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg måtte krysse fjellkjeden. Riktignok krysset jeg den noen ganger mer enn nødvendig fordi jeg hadde glemt gjenstander jeg trengte her og der, men jeg skulle ønske at spillet bare lot meg trykke inn hvor jeg ville, uten å ta hensyn til geografiske barrierer man allerede har krysset en gang.
Men dette er skjønnhetsfeil…
… og faktisk ting som også frustrerte meg da jeg først spilte spillet. Tingene som ikke fungerer, fungerte heller ikke godt i 1994, og det betyr for min del at resten av spillet faktisk har aldret svært godt.
Man er sjeldent i tvil om hvor man skal gå, da spillet gir deg klar beskjed, og i tillegg viser en(eller flere) stor rød pil på kartet. Utfordringen er ofte å finne ut hvordan man kommer seg dit, men snakker man med nok folk i byene, får man alltid hint eller andre ting som hjelper.
Nevnte jeg at grafikken ikke bare er oversiktelig, men også ganske pen? De lavpolygonerte figurene er små, og ser overaskende detaljerte ut til å være fra 1994. CGI-filmsekvensene er mer datert, men selv disse har en sjarm som passer inn med den helhetlige estetikken. Alt er fargerikt og vakkert.
Spillet kom kun på CD-ROM, og dermed har det også med et nydelig orkestrert soundtrack. For min del var det første gangen jeg hørte noe slikt i et spill, og jeg fikk faktisk helt hakeslepp da jeg skjønte at dette var levende instrumenter noen hadde spilt inn i et studio.
Jeg kan anbefale spillet til alle som er glad i actioneventyr-sjangeren, så lenge man kan leve med et par frustrerende øyeblikk. Spillet er aldri egentlig vanskelig, og drivkraften i historien er nok til at man ønsker å dra videre for å se hva som skjer.
Man finner som nevnt spillet på gog.com og fungerer i alle moderne Windowser og Macintosher(og Linuxer om man ikke har noe imot å sette opp DOSBox selv). Der kan man også kjøpe oppfølgeren, som jeg personlig ikke har spesielt mye erfaring med, annet enn at jeg husker jeg lånte det og spilte gjennom en gang.
På min jakt etter bildemateriale oppdaget jeg også at spillet har blitt portet til Playstation.
Leave a Reply