Barnebøker og TV-spill, fungerte denne sammensmeltingen av underholdningsmedier?
Hva handler denne artikkelserien om? :
Det vil være en kort introduksjon av alt som kan krype og gå av maskinvare. Denne serien vil komme ukentlig hver søndag. Er det noen av dere som kjenner igjen noen av maskinene eller har spilt på de? Skriv gjerne en kommentar og del din erfaring. Dette vil ikke være dybdeartikler men er tenkt for å kunne vise mangfoldet av hva som finnes der ute i vår herlige retroverden.
Litt Historie :
Sega lanserte denne maskinen på det japanske markedet i 1993, den ble utgitt i USA og Europa i 1994. Konsollen har samme Motorola 68000 prosessor som Mega Drive og derfor forholdsvis god grafikk til å være en “barneleke”. Dette var faktisk en ganske stor suksess i Japan men det tok ikke av på samme måten i verken USA eller Europa. Sega støttet maskinen helt fram til 2005 på det japanske markedet mens de avsluttet all produksjon av hardware og spill allerede i 1997 i den vestlige verden. Det ble solgt ca 3.4 millioner enheter av konsollen og hele 11 millioner spill.
Hvordan fungerte den?
Spillene var en kombinasjon av en barnebok og spill, i bunnen av boken var selve cartridgen, dette kalte sega for “storyware” istedenfor software. Spillet koblet man i toppdelen av Pico`n og konsollen ble koblet til TV via kompositt da det ikke var støtte for RF (antenne) i det hele tatt. Noe av det kule er “touchskjermen” du har i bunndelen og pennen du bruker til å “spille”. Sega Pico gjenkjenner hvilken side du befinner deg på og skjermbildene endres etterhvert som du blar i din “storyware” , på TV skjermen vises det samme som i boken bare at på TV`en er det mer animasjon og bevegelse. Du kan klikke på forskjellige karakterer etc for ytterligere interaksjon med spillet. Som i Mario Paint er det også muligheter for å tegne og skrive fritt i tillegg til at du “leser” storywaren interaktivt. I motsetning til Mega Drive så er det veldig mye stemmer i disse spillene og lydchippen fungerer overraskende godt til dette. I tillegg til pennen finnes det en stor rund knapp og 4 fargede mindre knapper på bunndelen som hadde forskjellige funksjoner i diverse spill.
Her er en reklamefilm for Sega Pico :
Spillene :
Som ovennevnt ble spillene referert til som “storyware” fordi de var en kombinasjon av barnebok og interaktiv underholdning, Pico var en kjempesuksess i Japan og det ble totalt lansert 296 spill der. I USA ble det kun utgitt 20 titler mens ett sted mellom 15 og 18 spill kom ut i Europa. En ganske artig funfact er at dette var den første Sega maskinen det ble lansert Nintendo lisensierte produkter til, for å være mer eksakt ble det lansert en Pikachu versjon av konsollen med tilhørende storyware.
Personlig erfaring :
Da jeg aldri hadde Sega Pico i min barndom er disse erfaringene kun basert på inntrykk fra voksen alder. Jeg blir utrolig fascinert av hvor god grafikk og lyd (les: stemmene) er på denne konsollen. Samtidig som jeg merker at jeg blir ganske imponert over at Picoen gjenkjenner hvilken side du er på i historien og for å ikke snakke om nøyaktigheten til pennen. Etter litt testing av “Lion King” , “Pocahontas” og ett Sonic spill blir jeg ganske satt ut av nøyaktigheten og generelt av hvor godt alt fungerer. Min eneste tanke under testingen er : “Jeg skulle virkelig ønske jeg hadde denne når jeg vokste opp!!” . Sjarmen med barnebøker fra Disney er en ting men faktisk å kunne hatt muligheten til å påvirke boken hadde vært AWESOME.
Å anbefale ett kjøp blir noe vanskelig da samtlige av spillene jeg testet er laget for barn, men har du interessen for litt merkelig hardware er det absolutt noe å vurdere, jeg kommer uten tvil å introdusere min datter for Sega Pico da jeg syns det er en fortryllende forening mellom interaktiv underholdning og barnebøker.
Leave a Reply