Denne uken har vi forvillet oss helt bort til Bergen!
Ukens samler foretrekker spill som har reist over et par kontinenter før de havner i på spillrommet hans, følg med dere!
Navn: Tore Ramstad Urke
Alder: 33 år
Sted: Bergen
Hvor lenge har du samlet?
– Jeg har alltid hatt noen spill ut og inn siden NES-tiden tidlig på 1990-tallet, men sånn noenlunde seriøs samling begynte jeg ikke med før for 3-4 år siden.
Hva samler du på?
– I likhet med mange andre samlere så er jeg på jakt etter barndommen, den følelsen man hadde som ung da en etter en lang tid med nitidig sparing endelig kunne kjøpe seg et nytt Nintendo-spill, studere bruksanvisningen fra perm til perm (og tilbake) og la seg fordype i noen rare piksler til tomlene blødde. Vet ikke om det gjelder alle, men for meg blir jo samlingen en nostalgi-tripp, det å kunne spille spillene som en enten hadde selv eller kun leste om i spillblader.
I de engelske spillbladene jeg kjøpte på den tiden stod det ofte om importspill, hvor mye tidligere spillene kom ut i USA og Japan enn i Europa samt at våre spill var “tregere” på grunn av forskjellen mellom TV-formatene NTSC og PAL. Jeg visste det fantes adaptere slik at man kunne spill NTSC-spill på min Super Nintendo, men Nintendo Magasinet skrev at slike adaptere kunne ødelegge maskinen og siden det bladet var tilnærmet en bibel på den tiden så ble det med tanken. Det var ikke før med Gamecube i 2001, samt at netthandel begynte å blomstre, at jeg importerte noe og siden den gang har jeg for det meste holdt meg til spill fra Japan eller USA i jakten på “de gode, gamle dager”.
Jeg har ingen spesielle serier jeg samler på, men en forkjærlighet for Mario-serien er vanskelig å unngå. Utenom det så går det nok i de mest kjente titlene til Super Famicom, Nintendo 64 og Gamecube, en forholdsvis lett blanding uten de altfor store kuriositetene. I tillegg må spillene mine være komplette. Manualen og boksen var og er jo halve opplevelsen med retro-spill, de er en del av “kunstverket” for å si det litt snobbete.
Når jeg sjekker Finn og diverse forum så virker det også som NTSC-spill er mye billigere å samle på enn PAL, spesielt da kanskje SCN som de fleste norske samlere går etter. Det finnes såklart dyre samlerobjekter i begge leire, men jeg har inntrykk av at prisene på SCN-spill ligger på et allerede jevnt høyt nivå om en bare vil ha selve spillkassetten og da faller jeg fort ut som vil ha “hele” opplevelsen. Nå skal det sies at jeg skjønner de som samler SCN, det var jo tross alt det man vokste opp med og skal det være autentisk, så skal det være det. Spillsamling er en maraton med høy investering, både emosjonelt og økonomisk, og ikke en 100m spurt.
Du er utrolig nærme å fullføre et samlermål du har, kan du fortelle oss om dette?
– Ja, ved siden av den “vanlige” samlingen min, så holder jeg på å skaffe meg en komplett samling av Gamecube-spill utgitt i Japan. Gamecube var den første konsollen jeg importerte og det er et eller annet med det japanske designet og boksene til Gamecube-spillene som jeg virkelig liker. Jeg synes de små diskene passer mye bedre inne i de små japanske boksene enn de DVD-store coverene vi fikk her til lands. Bare den lille detaljen i seg selv er unik og gir samlingen det lille ekstra.
Et par andre fordeler ved å gå for en komplett samling, er at det ikke kom ut så mange spill til Gamecube i Japan, bare rundt 277 spill. Jeg er litt usikker på det nøyaktige tallet, fordi jeg har ikke funnet en lik liste på nettet så jeg måtte sammenligne Wikipedia, Gamefaqs og et par andre sider om hverandre for å komme frem til det tallet. Nå mangler jeg bare 5 spill før jeg “tror” jeg har en ferdig samling.
Hva er målet videre når du er ferdig med dette?
– I hodet mitt så er det kanskje bare et fåtalls “old hits” jeg føler at jeg mangler, men er det noe jeg har lært så dukker det alltids opp noe nytt av noe gammelt som en bare “må ha”. Som samler blir man egentlig aldri ferdig, hva skal en gjøre etterpå da?
Hvor er samlingen om fem år?
– Den er forhåpentligvis ikke så stor at jeg spør meg selv: “Hva i svarte er det egentlig jeg driver med?”, men med et såpass innhold at jeg kan si at jeg er fornøyd med det jeg har, selv om jeg kanskje kjøper litt i ny og ne for moro skyld.
Hva er favorittspillet ditt?
– Jeg tror jeg må si “Super Mario World” selv om Mario i seg selv er kanskje et kjedelig og oppbrukt svar. Det assosieres selvfølgelig med de minnene jeg har fra det spillet tilbake i 1992 og at jeg spiller det den dag i dag, senest for under en uke siden klarte jeg 96 exits i spillet.
Hva liker du best, å spille eller og samle?
– Begge deler, men jeg må nok innrømme at i det siste har det blitt mest samling. Delvis på grunn av andre forpliktelser, men også litt fordi antallet spill blir litt overveldende så en ikke helt riktig vet hvor en skal begynne i jungelen mellom Game Boy og Playstation 4. Og jeg har ikke så stor samling i forhold til andre dere har intervjuet tidligere så gudene må vite hvordan de klarer seg, hehe.
Hva er du mest stolt over i samlingen?
– Jeg har ikke noe super-dyrt i samlingen, men liker selv at jeg har komplett og forseglet Super Star Wars-trilogi til Super Nintendo fra USA, en komplett Mario Advance-kvadrilogi til Game Boy Advance fra Japan, og et par modifiserte Panasonic Q som er en Gamecube/DVD-hybrid kun utgitt i Japan.
Jeg ser at du har har et par Club Nintendo ekslusive ting, hvordan har du fått hendene dine i disse?
– Det blir nok et forholdsvis lett svar der: eBay. eBay og jeg har vært gode venner siden 2000 ;)
Du har mye japanske spill, hva er grunnen til dette? Kan du noe japansk og spiller du spillene?
– Jeg kan ikke en døyt japansk utenom de klassiske “hallo”, “ha det” og “takk”, men heldigvis var ikke retrospillene så tunge på tekst om en ser bort fra rollespillene. Super Mario-serien trenger man nok ingen språkferdigheter for å klare og mange andre retrospill går forholdsvis greit med litt prøving og feiling. Men som sagt, de fleste spillene jeg samler på har jeg enten spilt før eller kan en del om, så språket er ikke noe hinder.
Grunnen til at jeg samler japansk er fordi det jeg føler det er videospillets opprinnelse, selv om det ikke er historisk riktig. Det er der Nintendo og spillene jeg vokste opp med, stammer fra og for meg gir det spillene en litt mer autensitet, uten at det nødvendigvis hører helt logisk ut, hehe. I tillegg er jeg veldig glad i designet på boksene og de fargerike manualene fra Japan, enten det gjelder Game Boy, Famicom, Super Famicom, Nintendo 64, you name it – det er et eller annet eksotisk der som forsvinner i overgangen til vesten.
Er det noen skjulte skatter fra de japanske spillene dine som fortjener litt rampelys?
– De beste spillene ble nok lansert i vesten også, men et spill som ikke kom seg ut av Japan var “Nintendo Puzzle Collection” med 3 spill i ett: Dr Mario, Yoshi’s Cookie og Panel de Pon. Ved å bruke GBA-kabel kan en også laste ned spillene til sin GBA og spille de der. En liten gem, selv om man kanskje ikke trenger å felle noen tårer fordi det ikke kom til Norge.
Hvordan ville ditt perfekte spillrom og samling sett ut?
– En sofa med plass til fire personer foran flere skjermer, det hele omkranset av spillrelaterte ting fra golvlist til taklist. Men kanskje med litt orden og smak for finessens skyld.
Hvis du har venner på besøk og dere skal spille, hvilket spill velger dere?
– Det siste vi spilte var Mario Kart: Double Dash og den spillserien er jo en garantist for både hyggelig samvær og fremkalling av kanskje mindre hyggelige ord og uttrykk i kampens hete, men slikt hører med. Kriteriet bør være at spillet skal være lett å plukke opp og kanskje ikke for langt, da får man fort sjansen for revansj og skadefryden kan skifte raskt beite slik at alle får utforske hele følelsesspekteret sitt i løpet av kvelden.
Tusen takk for at du stilte opp med samlingen din denne uken Tore! Utrolig interessant og morsom lesing!
Vil du se mer til Tore? Da kan du kanskje følge ham på Twitter!
Leave a Reply