Jeg er igjen klar for å komme med en bekjennelse, denne historien utspilte seg meget nylig, god lesning!
Noen ord til å begynne med :
Heisann og velkommen tilbake til den syvende delen av denne serien, det har nå gått endel tid siden del seks ble publisert men det har vært mer enn nok ting å gjøre i henhold til Spillmuseet den siste tiden. Jeg vil takke alle dere som hører på vår forholdsvis ferske Retro Cast, i tillegg vil jeg minne om de andre fabelaktige podcastene vi publiserer her på Spillmuseet, nemlig Tankesmie og NerdCast X. Har dere ikke hørt på noen av disse så anbefales de på det sterkeste. Ikke glem å gå inn på facebook sidene vår og lik oss for å holde deg oppdatert om alt innhold vi publiserer.
Stor takk til Lars Øyvinn og Jørgen som er de to andre faste medlemmene i Spillmuseets Retro Cast, uten dere hadde denne drømmen min aldri blitt en virkelighet, dere legger ned et formidabelt arbeid hver eneste uke for å skape godt innhold for våre lesere og lyttere, masse kudos til dere men også våre faste lesere og lyttere.
Vi har også startet å produsere mye mer videoinnhold enn tidligere og det er ennå mer på vei så dere har masse å se fram til. “Min Retroreise” av Christer er et av disse fantastiske bidragene. Men da får det være nok info så da kan vi like gjerne starte opp del 7.
Tidlig, altfor tidlig…..
Klokken er 04.37 på morningen 18. september 2014, jeg ble da offisielt tjue-fjorten og opplever fortsatt en viss spenning knyttet til dette med å ha bursdag, hva kan min kone ha funnet på av gave og planer mon tro? Jeg er ikke så ekstremt materealistisk av meg men gleder meg like mye hvert eneste år for å finne ut hva min utkårede har kjøpt i gave til meg. Jeg sliter med å sove og for en gang skyld på evigheter står jeg opp før min datter på 2 år og setter meg foran PC skjermen på kontoret. Mens jeg sitter der og drømmer om hva denne dagen skal bringe blir jeg etter en liten stund prikket på skulderen, klokka er nå 05.32. “Du får ha en fin dag sammen med Fiona Zelda og husk at det er planleggingsdag i barnehagen”… Det iskalde stikket denne beskjeden påfører kroppen min er ikke til å skjule men jeg stutrer fram : “Selvfølgelig, vi skal kose oss masse!” Lurer på hvor overbevisst hun ble av den responsen…..
Kona mi tar med hunden vår ned og jeg sitter aldri så lite sjokkskadet tilbake, planleggingsdag??! Teflonhjernen min har klart det igjen og ting jeg egentlig burde være klar over kommer som julekvelden på kjerringa, planen var jo å levere jentungen tidlig i barnehagen og kose meg med å spille. Jeg sleper legemet mitt tilbake i senga og inntar fosterstilling i håp om å få meg noen timer hvile før husets herskerinne sier ifra at hun er klar for dagens dyster. Man skal kanskje ikke klage men etter bare en halvtimes tid hører jeg noen rop fra babycallen : “Mamma”…….”Pappa”, jeg snur meg rundt og later som jeg ikke har hørt det men det tar ikke lang tid før de ømme ordene konverteres til krigsrop fra naborommet og en søvnberøvet herremann drar kroppen ut av senga igjen og tusler inn til Pocahontas på krigstien.
Hvis det først regner, så bøtter det ned i Paulinesvei
Jeg våkner brått da hun har vridd lysbryteren til “flombelysnings” modus og jeg føler jeg stirrer direkte inn i solen, etter å ha gnidd meg litt i øynene vrir jeg på hodet og ser at hun har revet av seg pysjamasen og en søkkvåt bleie ligger et par millimeter fra tærne mine. Min vakre arvtaker er nemlig kommet ditt i livet hvor hun skal klare alt selv og på hennes egen måte, hva jeg eller mor skulle ha av innvendinger ignoreres tvert i dette henseendet. “God Morgen” sier jeg men blir møtt av en litt morragretten mine og ordene “Oppi der”, hun peker bort på godstolen hun har på rommet sitt. Kroppen min lengter etter ethvert sekund med hvile den kan motta så jeg tar imot ordren min og planter bakenden i stresslessen.
“Har du sovet godt?” spør jeg, “JA” svarer hun mens jeg skuer et aldri så lite fossefall forlate kroppen hennes, den lokale syndefloden ser ikke til å ta slutt så i full panikk griper jeg tak i henne og løper inn på badet og setter hun i dusjen. Idet pulsen begynner å nærme seg normal trakter innser jeg nå at jeg står midt på baderomsgulvet med øynene halvveis gjengrodd av trøtthet og har entret skomodellbransjen. Den blytunge tissebleien hun hadde hevet ut av senga var nå godt festet under foten til far og det var ikke annet å gjøre enn å få dusjet oss begge to.
Apple sin touchskjermutrusta barnepike
Etter en slik pangstart på bursdagen min tenkte jeg at nå kan det jo rett og slett bare bli bedre, gullende rene tok vi turen inn i dobbeltsenga. Som alle andre formidable foreldre der ute i vårt langstrakte land fant jeg fram iPADen og “Masha og bjørnen” på youtube. Storfornøyd og som den touch skjerm navigeringsmester hun er fikk jeg roet nervene ytterligere og stålsatt meg på en spennende dag, spilling fikk det bli senere tenkte jeg. Frokost fortært og batteriene ca halvladet spurte jeg hva hun hadde lyst til å gjøre, et oppgitt blikk og ordet “Masha” var det jeg fikk, joda sa jeg, men vi får heller se på mer Masha senere idag, motvillig fikk jeg tilbake eierskapet over iPADen og vi tuslet opp til bussen.
Ut på tur aldri sur
Etter en kort tur med “Lang Bil” som Fiona kaller det var nesa vendt mot “Besta”. Moren min nyter pensjonist tilværelsen og det kunne jo hende det var noen gaver å sanke inn der også =) Noen timer senere bestemte vi oss for å ta turen ned til byen og Besta slo følge, disse byturene er det knyttet visse forventninger til fra den vesle kommandanten, men det som står høyest i kurs er soft-ice, det er klinkende likegyldig hvilken årstid vi befinner oss i, soft-ice skal hun ha. Den fløyelsmyke hvite fristelsen ankommer bordet og Fiona Zelda inntar den som vanlig med hele kroppen, jeg er overbevisst om at 30% av kaloriene blir absobert av porene i huden hennes fremfor den vanlige veien. Så når begeret er tomt og min datter plutselig ser ut som en av eskimoene fra “Ice Climbers” er det bare å ta turen på det offentlige toalettet og igangsette rengjøringsprosessen. Vi har en formidabel dag i byen og er alle utrystet med smil som ville skremt vannet av “Jokeren” i Batman, telefonen ringer og min kjære livsledsager er ferdig på jobb. “Endelig litt pappasan tid tenker jeg, og gave!!”
Tilbake til løvens hule
Hun plukker oss opp og vi drar hjemover, jeg hinter så smått til om det kommer noen gave snart uten no respons, dagen går sin vante gang og det er brått leggetid for den unge
verdensborgeren. Litt småirritert over at hele gavekallaset har uteblitt er det kona som får ta seg av legginga. Når hun kommer ned igjen spør jeg “Har du ikke kjøpt noen gave til meg?” – Joda svarer hun, men du får den ikke før til søndag. Det var nemlig da vi skulle ha bursdagsgjester.
Murringen hadde nå godt over til eksplosjonsartet irritasjon og jeg gjentok flere ganger “Men det er jo idag jeg har bursdag”, “Du har glemt å kjøpe noe til meg du” var meldinger jeg kom med. Småforbanna og uten å ha fått klokket inn så mye som et millisekund med en gamepad i hånda inntok jeg horisontalen, kona kom å la seg litt senere. Sliten etter en lang dag uten å ha fått gjort noe av det jeg hadde håpet tenkte jeg bare “Jeg får spille mens Fiona er i barnehagen imorra isteden”, trøsten jeg fant ved den tanken ble fort ødelagt da fruentimmeret ser ømt på meg og sier “Du husker det er planleggingsdag imorgen også? – FY FA………
Bursdagsfesten
Arvingen og jeg hadde en fabelaktig fredag og lørdag likeså, så var det duket for gjester på søndag. Jeg hadde bestilt ferske rundstykker og pålegg, type koldtbord da jeg ikke er så ekstremt glad i kaker, det fikk holde med vafler mente jeg. En ting jeg absolutt insiterte på var at jeg ville ha egg og bacon som pålegg til rundstykkene og jeg befant meg plutselig på kjøkkenet som multikunstner, jeg stekte vafler, passet på rundstykker samtidig som baconet godgjorde seg i stekepannen. Så det at menn ikke kan gjøre mer enn en ting av gangen er no forbanna sprøyt, den påstanden motbeviste jeg helt på egenhånd den formiddagen.
Gjestene ankom kalaset og samtlige spiste seg gode og mette, sprekkferdige inntok vi hvilestillinger og snakket om løst og fast. Min svoger og svigerinne hadde med seg en flott flaske med brunt gudevann jeg har lært å sette god pris på, jeg elsker virkelig å ha et lite glass cognac stående lett tilgjengelig mens jeg spiller, spesielt retrospill. Da jeg sjeldent får besøk av “Spiritus” også kjent som ånden i flasken skal det veldig lite til før far i huset er på en aldri så liten snurr. Det er egentlig deilig å ha blitt såpass billig i drift men tilbake til selskapet. Madamen kommer plutselig med en svær pakke og setter den foran meg og vesla bistår selvsagt i oppakningen, det som kommer fram blant alt papiret gjorde meg målløs.
Åpenbaringen
Lenge har jeg fantasert om denne saken men pga pris aldri klart å rettferdiggjøre et kjøp. Dødsstjernen fra Star Wars i all sin Lego prakt åpenbarer seg og jeg sitter stum tilbake. Dette er
en ting jeg har snakket om i flere år om at jeg har en guttedrøm å bygge, min kone hadde faktisk tatt notis av hva jeg hadde sagt og gjort denne drømmen til virkelighet. Over meg av begeistring drar jeg esken opp og beskuer den, samleren i meg entrer hjernen og tanker som “hva om jeg aldri åpner den og beholder den forseglet?” banker på. Disse tankene blir fort skjøvet til side og kroppen min overtas av Jan anno 1990.
For dette er noe jeg virkelig har savnet, det å stå opp tidlig å bygge lego var i tillegg til gaming noe jeg likte svært godt som en ung herremann. Min kjære kone hadde fått med seg flere i et spleiselag da dette lego klenodiet er ekstremt dyrt og dermed åpnet en dør tilbake til barndommen for meg. Jeg brukte totalt 16.5 timer på å bygge den. Selv med verkende rygg og målrettet fokus med et snev av autistiske trekk sto den ferdig påfølgende onsdag. Hele prosessen er dokumentert igjennom bilder som kan dere kan se under her.
Bekjennelsen
Min bekjennelse denne gangen er ikke annet enn at mitt livs kjærlighet fikk meg til å måte spise ethvert surt oppgulp jeg hadde kommet med på selve bursdagen min. Hun viste virkelig at hun hadde fulgt med på det jeg har sagt og fant den perfekte gaven til den nostalgijunkien jeg er. Tusen hjertelig takk til alle som var med i spleiselaget og dermed spanderte en tur tilbake til barndommen på meg, jeg storkoste meg igjennom hele byggeprosessen!
Denne gangen handlet ikke historien direkte om et spill, men om noe jeg regner mange av dere som leser har et forhold til, nemlig Lego. Hva er deres favorittminne fra disse herlige pikselblokkene i plast? Alle kommentarer og tilbakemeldinger verdsettes. Jeg er ca halvveis med neste del av “En Retrogamers Bekjennelser” og den handler om et spesifikk spill utgitt på Super Nintendo. Dette spillet ligger tett opptil “Zelda – A Link to the Past” kvalitetsmessig i mine øyne og er også ett action RPG spill med sjel. Klarer dere å gjette hvilket spill jeg snakker om?
Leave a Reply