For første gang på en evighet: Lord of the Rings

For noen uker siden kom spillet Shadow of Mordor. Bård ønsket seg dette, men oppdaget at PCen ikke var rask nok til å kjøre spillet optimalt. Hva gjør man da? Drar frem et Tolkien-spill man kan spille, naturligvis! Vi tester Ringenes Herre fra 1990!

lotr-cover

Jeg har vært fan av Ringenes Herre så lenge jeg kan huske. Da jeg var liten, hadde vi Ralph Bakshi-tegnefilmen på VHS, og selv fra før jeg kunne lese undertekstene, var jeg veldig fascinert av Tolkiens eventyrverden. Denne filmen sluttet dessverre ganske nøyaktig midt i historien, så jeg hoppet etterhvert over på bøkene, slik at jeg fikk vite slutten.

Da jeg fikk min første PC I 1994, oppdaget jeg at det utrolig nok fantes et dataspill basert på dette universet. Interplays Lord of the Rings, opprinnelig utgitt på diskett i 1990, men versjonen jeg fikk, var den utvidete CD-ROM-versjonen fra 1993. Og det er også denne jeg nå endelig har spilt på nytt.

Var ingen enkel sak å få spillet til å fungere. CDen min måtte rippes fordi den bråket sånn, og DOS-kunnskapene måtte graves opp igjen. Heldigvis har vi en vidunderlig ting som heter DOSBox
Var ingen enkel sak å få spillet til å fungere. CDen min måtte rippes fordi den bråket sånn, og DOS-kunnskapene måtte graves opp igjen. Heldigvis har vi en vidunderlig ting som heter DOSBox

Diskett eller CD?

Filmsekvensene, såkalt "full motion video" er hentet rett fra Ralph Bakshis tegnefilm.
Filmsekvensene, såkalt “full motion video” er hentet rett fra Ralph Bakshis tegnefilm.

Som nevnt, finnes det to utgaver av spillet, gitt ut med tre års mellomrom. Selv om jeg aldri har spilt diskett-versjonen selv, har jeg lest meg opp nok til å være klar over alle forskjellene.
Versjonen som er på CD-ROM er en nyere versjon av spillet, hvor en hel del med feil er rettet opp. Dessverre er spillet fortsatt langt fra feilfritt, og en rekke nye feil ble lagt til i CD-ROM-versjonen, så uansett hvilken versjon man spiller, vil man oppleve at enkelte oppdrag ikke lar seg fullføre helt – hvilke oppdrag avhenger bare av versjonen man spiller.

CD-ROM-versjonen har også benyttet seg av økt lagringsplass, og kommer med et helt fantastisk nydelig orkestrert soundtrack. De som er uheldige nok til å ha spilt SNES-spillet (som er et totalt annerledes, og mye, mye, svakere spill) vil dra kjensel på musikken, som her høres bedre ut enn noensinne. På CDen finner man også cutscenes hentet rett fra tegnefilmen til Ralph Bakshi. Disse kommer med jevne mellomrom istedenfor stillbildene man finner i diskett-versjonen, men forteller stort sett det samme.

Hvilken versjon man går for, er opp til den enkelte, men igjen er mine erfaringer basert utelukkende på CD-versjonen.

Vent litt, rollespill?

I 1994 hadde jeg aldri spilt et rollespill før. Jeg hadde lest kosehistorier om Final Fantasy-spillene i Nintendo-blader, men det var alt jeg visste om sjangeren. Dermed ble dette mitt første rollespill, noensinne.

Følget på vei ut av Rivendell. "You shall be the Congo Line of the Ring!"
Følget på vei ut av Rivendell. “You shall be the Congo Line of the Ring!”

Og for et sted å starte! Lord of the Rings er nemlig et ekstremt utypisk RPG. Faktisk har jeg på flere områder ikke sett lignende hverken før eller siden.
Spillet har en status-skjerm, som kan sies å være selve definisjonen på rollespill. Man ser rekker med små tall som viser hvor mange poeng hver karakter har i ting som styrke eller smidighet. Det som skiller seg ut her, er derimot at man hverken får experience av å banke fiender, eller nivåer. Isteden vil de små tallene gå opp dersom man gjør bestemte ting i spillet. Dette kan være alt fra å utforske små kriker og kroker, lese en bok, til å fullføre små eller store oppdrag. Tallene vil heller ikke øke voldsomt iløpet av spillets gang.

Valgene man gjør har faktisk konsekvenser, og ikke på en nymotens god/ond-skala. Om man ikke gir nøkkelen til Lobelia, som anbefalt (og som skjer i bøkene), kan man bli arrestert senere.
Valgene man gjør har faktisk konsekvenser, og ikke på en nymotens god/ond-skala. Om man ikke gir nøkkelen til Lobelia, som anbefalt (og som skjer i bøkene), kan man bli arrestert senere.

Det betyr med andre ord at Lord of the Rings er noe så unikt som et spill som belønner spilleren for å følge med i timen, for å utforske verdenen, for å selv leve seg mest mulig inn i rollen som små hobbiter på flukt fra onde makter. Hadde dette vært et “rollespill” fra nyere tider, ville fokuset utvilsomt vært på å banke flest mulig fiender for å reise disse tallene mest mulig slik at man kan banke Sauron, gjerne mano a mano, på slutten.
Men ikke her. Selv om spillet er ganske så ulineært bygget opp, iallefall i forhold til det svært lineære kildematerialet (bøker om folk som går fra A til B), fungerer gameplayet som en forlengelse av plottet. Man føles liten og maktesløs mens Nazgûler og orcer farter rundt på alle kanter. Og iallefall gjennom store deler av spillet, gjør man sitt beste for å unngå kamp, uten at spillet blir kjedelig av den grunn.

Ringen er altså din! Hva ville du gjort?

Spillet starter straks Frodo skal forlate hjemmet sitt, Bag End. Det første man gjør er å rekrutere Sam og Pippin... eller man kan la være! Spillet har stor grad av frihet.
Spillet starter straks Frodo skal forlate hjemmet sitt, Bag End. Det første man gjør er å rekrutere Sam og Pippin… eller man kan la være! Spillet har stor grad av frihet.

Jeg går ut fra at alle som leser dette har kjennskap til plottet i Ringenes Herre, mye takket være Peter Jackson-filmene, så dermed blir det veldig unødvendig for meg å prøve å gjenfortelle handlingen.
Det som spillet klarer svært bra, er å fortelle denne kjente historien på en svært ulineær måte.
Plottet tar for seg den første boka i serien, altså Fellowship of the Ring, og spillområdet strekker seg helt fra Shire i vest og bort til Mirkwood i øst, altså et temmelig stort område.
Når man starter, består gruppa av Frodo, Sam og Pippin, og man har ingen klare retningslinjer annet enn at man må reise mot Bree for å møte Gandalf.

... man kan til og med rekrutere flere hobbiter, om man føler for det. "Hey Fatty! Let's go to Mordor!"
… man kan til og med rekrutere flere hobbiter, om man føler for det. Alt er nemlig opp til spilleren, originalplottet er bare en retningslinje. “Hey Fatty! Let’s go to Mordor!”

Man hører også rykter om at de sorte rytterne rir rundt i nabolaget, og at man dermed må være forsiktig og holde seg anonym. Med den informasjonen, står man veldig fritt til å gjøre hva man vil. Dersom man har kjennskap til bøkene – eller filmene, vil disse gi retningslinjer om hvor det kan være smart å gå, og dersom man prøver å følge bøkene, vil man bli belønnet deretter, men dette er på ingen måte den eneste løsningen.
Eksempelvis kan man utforske og finne trylleformelen !Elbereth, som har egenskapen å få en sort rytter – en Nazgûl, til å flykte. Denne fungerer kun en gang per karakter som har den, men det er altså nok til at man bare kan ta korteste vei ut av Shire og spare en lang omvei.

Man kan egentlig bare traske bort til Dol Guldur og kjøre en øks i magen på sjefsnazgulen. Funker!
Man kan egentlig bare traske bort til Dol Guldur og kjøre en øks i magen på sjefsnazgulen. Funker!

Man har faktisk mulighet til å fullføre spillet ved å bare traske bort til Dol Guldur i Mirkwood og beseire sistebossen der. Man er svakere, men det er fullt mulig. Ettersom fokuset ikke er på slåssing, kan faktisk de aller fleste tøffe kampene unngås fullstendig om man spiller smart, leser hint, og bruker ferdighetene taktisk og riktig.

Man trenger til og med ikke ta med de samme karakterene man finner i boka. Man trenger Gandalf for å komme helskinnet gjennom Moria, men utover det, kommer man langt med en hær av hobbiter som kan rekruteres allerede i starten.

Men tro ikke spillet er lett av den grunn!

Sånn skjer raskt om man uheldigvis klikker seg ut i lavaen. Du husket vel å lagre nylig? Dette spillet har ingen Phoenix Downs!
Sånn skjer raskt om man uheldigvis klikker seg ut i lavaen. Du husket vel å lagre nylig? Dette spillet har ingen Phoenix Downs!

Dette er på en måte et genialt lite spill som kan sies å være voldsomt forrut for sin tid, men samtidig er det også et kryptisk PC-spill fra 1990. Ting er altså ikke alltid rett frem, og alderen viser sine tydelige tegn.
I starten kan man vandre rundt og lure på hva alle egenskapene man har egentlig er for noe. Selv om det første området er designet rundt å bruke flest mulig av egenskapene, også de som sjeldent er gode for noe (for eksempel Charisma), forklarer ikke spillet hva noen av disse gjør. Man er pent nødt til å finne ut av det selv, eller lese manualen.
Kontrollen kan også virke veldig gammeldags og knotete. Bare det å rydde opp i gjenstandene man har er tungvint, da man har begrenset med lagringsplass (bortsett fra på ponnien, den ser ut til å kunne bære alt), det er ingen beskrivelser av hva ting er, og bare det bytte ting fra karakter til karakter er tungvint.

Kampsystemet er enkelt og selvforklarende. Straks en kamp starter, vil helter og fiender angripe etter tur. Når man har sin tur, kan man flytte figurene rundt slik man ønsker, eller velge handling gjennom en liste med kommandoer. Raskt og enkelt, nesten for enkelt, men kampsystemet gjør nytten sin i et spill hvor fokuset ikke er på kamper i utgangspunktet.
Kampsystemet er enkelt og selvforklarende. Straks en kamp starter, vil helter og fiender angripe etter tur. Når man har sin tur, kan man flytte figurene rundt slik man ønsker, eller velge handling gjennom en liste med kommandoer. Raskt og enkelt, nesten for enkelt, men kampsystemet gjør nytten sin i et spill hvor fokuset ikke er på kamper i utgangspunktet.

Nevnte jeg at spillet har mange feil og bugs?

Det er, så vidt jeg vet, umulig å sette seg fast på grunn av feilprogrammering, men det er enkelte oppdrag hvor deler ikke fungerer som de skal.

Fryd dere, Bombadil-fans! Han er her!
Fryd dere, Bombadil-fans! Han er her!

Eksempelvis blir man ved Tom Bombadils hus (fryd dere, han er med!) sendt for å hente en magisk stein som brukes til å gjenopplive noen visne blomster. For å få vite hvor denne steinen er, og ikke bli risikere å bli angrepet av et tre i nærheten, må man finne kongler fra et rødt tre. Det er bare ett problem: disse konglene er umulig å plukke opp i CD-versjonen av spillet. Jeg husker jeg fullførte oppdraget da jeg var liten, ved å prøve ut mange muligheter, men jeg stusset alltid over hvorfor ting som dette ikke virket.
Og da jeg nå spilte spillet på nytt, oppdaget jeg en potensiell gamebreaker: spillet har kun en “point of no return”, når man krysser elven Anduin nær slutten. Her er det meningen man skal få to trylleord. Disse har jeg alltid fått når jeg har spilt spillet tidligere, men av en eller annen grunn, fikk jeg dem ikke nå, noe jeg ikke oppdaget før jeg hadde savet. Heldigvis har de aller fleste av hindringene i spillet mer enn en løsning, så jeg klarte meg, men det var veldig irriterende.

Det siste området har også en annen potensielt problem jeg akkurat oppdaget: dersom man på en eller annen måte har glemt å få trylleordet !Thorondor (eller mangler en annen obskur gjenstand som er veldig lett å gå glipp av), vil man ikke ha noen mulighet for å beseire Witch King of Agmar og vinne spillet.

Så hvordan temmer man spillet fra 1990?

"You shall not pass!" Neida, spillet er faktisk ikke så ille som jeg fryktet, man må bare ta noen forholdsregler:
“You shall not pass!” Neida, spillet er faktisk ikke så ille som jeg fryktet, man må bare ta noen forholdsregler:
Det meste man gjør, har en logikk, men det er lett å gå surr i gjenstander og ting, da det ikke er noen beskrivelser. Les manualen og bruk huet!
Det meste man gjør, har en logikk, men det er lett å gå surr i gjenstander og ting, da det ikke er noen beskrivelser. Les manualen og bruk huet!
Spillet tegner kart for deg, men det kan være veldig lurt å notere hint, ellers aner du ikke hvilken etasje i Moria du er på.
Spillet tegner kart for deg, men det kan være veldig lurt å notere hint, ellers aner du ikke hvilken etasje i Moria du er på.
  • Les manualen! Selv med den, har spillet en noe krevende terskel man må over, men det hjelper!
  • Noter! Spillet kommer med et innebygget kartsystem, så man slipper stort sett å tegne kart, men det kan være veldig lurt å notere stikkord og hint underveis. Dette gjelder spesielt i Moria! Det er 14 etasjer å utforske, og spillet forteller deg aldri nøyaktig hvor man er. Men har man gjort leksene sine skikkelig, går man seg ikke bort.
  • Ikke oppsøk trøbbel! Dette er ikke et spill om å banke flest mulig monstere. Husk, ringbærerens oppdrag er å unngå fiendens oppmerksomhet, ikke løpe rundt og veive dolken hele tiden. Og når den hyggelige mannen i Bree spør, heter du Underhill!
  • Se filmene, eller enda bedre, les bøkene! Ikke bare fordi de er gode filmer og bøker, men å vite ting om universet spillet foregår i, gir mange verdifulle hint. Spillet kan klares uten å følge bøkene, men det hjelper for eksempel veldig å vite hvilke karakterer som man skal ta med seg fra Rivendell (disse ender opp med å bli de sterkeste karakterene man kan rekrutere).
  • Gjør sideoppdrag. Ikke bare får man verdifull økning i stats, men oppdragene leder både til at man nøster opp plott-tråder (hvem ER egentlig denne Sharkey?), og at man kan få tak i de beste våpnene i spillet: Anduril og Durin’s Axe.
  • Skaff rustning og skjold til alle karakterene. De gir ikke synlig økning i noe på status-skjermen, men de øker forsvaret betydelig. Det finnes en god smed i Bree, fortell ham at Gandalf sendte deg.
  • Ha med ponnien, men ikke la den bli involvert i kamper. Ponnien er uvurdelig lagringsplass, men kan dø av ett treff fra et sultent troll. Nevnte jeg at spillet har permadeath? Når en karakter dør, forsvinner vedkommende for godt.
  • Save ofte, og roter savefilene! Spillet gir deg to savefiler, og det kan være lurt å rotere på begge, slik a man uheldigvis ikke roter til noe om man forsøker noe nytt.
  • Ikke bli sjokkert når spillet først tar en uventet vending, Ringbæreren kidnappes av Witch King of Agmar for å gjøre slutten av spillet mer klimatisk. Purister vil måpe, men finalen er verdt det.
... og dersom man gjør ting rett, ender man opp med de kraftigste våpnene i spillet!
… og dersom man gjør ting rett, ender man opp med de kraftigste våpnene i spillet!

Så vil jeg anbefale dette?

Spillet tar som nevnt en del friheter med plottet fra bøkene, spesielt på slutten. For eksempel kan man få med seg Radagast før man går inn i Dol Guldur. Og det er anbefalt! Han kan nemlig heale...
Spillet tar som nevnt en del friheter med plottet fra bøkene, spesielt på slutten. For eksempel kan man få med seg Radagast før man går inn i Dol Guldur. Og det er anbefalt! Han kan nemlig heale…

Vel, både og. Spillet har utvilsomt ikke aldret bra, og er et virrvarr av bugs og ting som ikke fungerer som det skal, men samtidig tør jeg påstå det er spillet som har kommet nærmest i å gi Tolkiens univers den behandlingen det fortjener.
Er man åpen for å prøve eldre PC-spill, åpen for en utfordring og ikke lar seg stoppe av gammeldags gameplay, vil jeg derimot anbefale at man i det minste prøver spillet, iallefall om man liker Tolkien og rollespill.

For meg personlig, er spillet ganske nostalgisk, og det tok faktisk ikke lang tid før jeg var fullstendig hektet og oppslukt igjen.
Dessverre ble det ingenting av Interplays planer om å gi ut hele serien. Det neste spillet, Two Towers, ble så vidt jeg har forstått, fullført, men ikke gitt ut. Man finner en demo av det på CDen, men jeg har ikke funnet stort mer info om spillets eksistens. Det tredje spillet, Return of the King, startet som et strategiprosjekt, men men ble stoppet halvveis i utviklingen.

Om ikke annet, er dette et svært interessant spill, med fantastisk musikk, som prøvde å gjøre datarollespill til et faktisk rollespill, og som iallefall delvis lykkes.

... og dersom man ikke liker spillet, følger det med masse Interplay-demoer på CDen!
… og dersom man ikke liker spillet, følger det med masse Interplay-demoer på CDen!

Posted

in

by

Comments

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *