Zelda-moro for fire?

Helt siden starten, har Zelda vært eventyrspill ment for en enslig spiller. Hva skjer når Link deler seg i fire og går multiplayer?

Da Link to the Past ble portet til Game Boy Advance i 2002, fant Capcom (som portet spillet) ut at det kunne være gøy å ta med en flerspillermodus. Ved å koble sammen flere GBA-systemer med link-kabler, kunne opp til fire spillere hver styre sin Link, for å ta seg gjennom en rekke labyrinter hvor samarbeid er i fokus.

Dessverre krever det at hver spiller ikke bare har sin egen Gameboy Advance, men også en link-kabel, noe jeg ikke kjente særlig mange som hadde. Spesielt idag kan det være svært vanskelig å finne nok systemer og kabler, om man ikke raider ebay litt i forkant, og selv da, må man samle nok personer som er interessert I å spille.

Dette virker i overkant komplisert for å teste et enkelt spill, men heldigvis hadde Nintendo løsningen for meg; i 2011, ble spillet nemlig portet til DSi, og man har fått blant annet muligheten til å spille det alene. Det er det jeg har gjort, nå som jeg endelig har fått spilt dette spillet.

Plott? Jada!

Selv i et flerspiller-eventyr, må vi ha plott. Når spillet starter opp, blir man presentert for en kort historiesekvens. Link og Zelda befinner seg i et tempel hvor det beryktede firersverdet hviler, og hvor den onde vindmagikeren Vaati er forseglet vekk. Dessverre viser det seg at seglet blir brutt, Vaati dukker opp, kommer med en rask presentasjon om hvor ond han er, før han stikker av med Zelda.
Links eneste løsning er å plukke opp firersverdet, som deler ham opp i fire identiske kloner.

Med andre ord ikke et bidrag til nobelprisen i litteratur, men det duger for å sette igang eventyret.

Og tross alt er vel gameplay i fokus…

… håper jeg?

Straks kartet dukket opp, fikk jeg bange anelser. Det eneste stedet jeg kunne gå, var tutorial-området, og alle vet hvor gøy det er å måtte sitte gjennom lange forklaringer om hvordan man skal spille et spill, fremfor å la spillet lære opp spilleren gjennom en naturlig progresjon i gameplayet. De første 20 mintutene gikk ut på å pløye seg gjennom tutorial etter tutorial for å lære seg de egentlig ganske enkle kontrollene, før jeg endelig fikk kommet meg tilbake på kartet og faktisk valgt brett.
Disse utrolig kjedelige opplæringsbrettene satte fullstendig tonen for eventyret mitt, og istedenfor å være giret på å sette igang, kjedet jeg meg så mye at jeg la fra meg systemet og bare måtte ta meg en lang pause. Ingen god start.

Da jeg endelig plukket opp 3DSen min igjen, og spilte videre, var jeg innstilt på å måtte ta ibruk alt jeg hadde lært, kanskje løse noen morsomme puzzles eller lignende, men også her ble jeg skuffet. Man kan til å begynne med velge mellom å starte på tre forskjellige områder: skogen, ishulen eller vulkanfjellet. Hvert område består av to tilfeldig valgte baner, der så godt som ingen gjør særlig motstand, før man møter en boss.
Det virker som målet med hvert område, fremfor å løse puzzles, er å sanke mest mulig rupees, for å så komme i mål raskest mulig. De få tingene jeg fant som kunne minne om “puzzles”, gikk ut på å hugge ned alle buskene, før man fant en kiste med en nøkkel. Ingen tenking, ingen utfordring, bare en hjernedød og kjedelig grind.

Hvert av de tre områdene inneholdt som sagt også en boss. For meg ble disse høydepunktet, for selv om ingen av bossene var spesielt vanskelige, var det først her man måtte stoppe opp litt og planlegge, som i et tradisjonelt Zelda-spill. Man var nødt til å tenke litt, og ta ibruk spillets unike gimmick: man er ikke alene!

Åja, det er jo flere enn en Link?

For selv om man spiller alene, slik jeg gjorde, har man alltid med seg en annen Link. Denne kan man velge og styre om man trykker på R eller L, og hver Link kan også ha med seg en (og kun en) gjenstand.

Løsningen på “puzzles” handler oftest om å ha med seg rett gjenstand, slik at man kan bombe hull i vegger dersom det trengs, og lignende.
Veldig hjernedødt, men nå må man også huske at dette spillet ikke ble designet for å spille alene.
Det var kun en mulighet som ble slengt på da spillet ble portet til DSi/3DS, men da dessverre uten mye tanke om hvordan det ville fungere i praksis.

Spørsmålet er rett og slett om spillet ville ha fungert bedre om det fortsatt hadde vært eksklusivt flerspiller?

Vel, det var noe jeg likte…

Straks man tar det siste området, og beseirer Vaati, som jeg må innrømme, var en ganske god boss, har man faktisk gjort unna alt som var med i det originale GBA-spillet. Klart, man kan ta banene flere ganger, grinde flere penger, og på sikt låse opp en ekstra form av sistebossen, men alene er det ekstremt kjedelig å gjøre.

Det som derimot er nytt i denne versjonen, er noen nye områder som dukker opp straks man har rundet spillet.
Disse områdene er basert på Link to the Past, Link’s Awakening, og det originale Legend of Zelda, og er tydelig langt mer inspirerte enn resten av spillet, og fungerer faktisk utmerket for solo-spillere.
Jeg tør faktisk påstå jeg koste meg på disse banene. Gameplayet var likt, men vanskelighetsgraden var justert opp til å gi litt mer motstand, og det var til og med spor av interessante puzzles, så godt som det begrensede gameplayet støttet dem.
Jeg var imponert, men varte det?

Nei, jeg møtte veggen!

Når man har fullført disse områdene, dukker enda et område opp, kalt Hero’s Trial. Og det var her jeg gikk fra å synes spillet var sjarmerende kjedelig til virkelig brutalt og frustrerende. Det var først her jeg virkelig lærte å kjenne på begrensningene i gameplayet og hvordan solo-spilling overhodet ikke fungerer.
Kort fortalt, er rupees veldig viktig. Dersom man dør (noe jeg ikke hadde opplevd før nå), mister man et visst antall av rupeene man har samlet opp. Man mister mer og mer for hver gang man biter i gresset, og om man går helt tom, er det Game Over. For å fullføre et område, må man ta seg gjennom tre labyrinter på strak arm, uten pause eller mulighet for å lagre imellom, noe som kan ta tid, og da sier det seg selv at det er svært frustrerende om man skulle få en Game Over på den siste, etter å kanskje ha spilt i 40-50 minutter.
Før Hero’s Trial var ikke dette et problem, men her tar spillet virkelig et skritt i en frustrerende retning. Jeg klaget tidligere over at Oracle of Seasons smurte på tykt med fiendeplassering, da man ofte føler man møter flere fiender om gangen enn spillet er designet for. Hero’s Trial er akkurat det, ganger tusen. Link har absolutt ingen recovery-tid når han tar skade, og med tanke på hvordan svært mange av fiendene har veldig merkelige hitboxer og immuniteter, kan man på milisekunder bli trengt opp i et hjørne og bli rundprylt av en hel gruppe med fiender man ikke har sjans å stå imot.
Fiendene vil alltid gå mot den aktive Link-figuren, så det hjelper sjeldent å bytte figur i kamp, og i tillegg, er det ofte stup, vind, is, eller andre farer som lurer på alle kanter.
Dersom man er uforsiktig, har uflaks, eller rett og slett står på feil sted til feil tid, kan man bare iløpet av sekunder miste tusenvis av rupees og få en Game Over, før man skjønner hva det var som skjedde.

Jeg kjenner Zelda 2 som min egen bukselomme. Jeg kom meg gjennom alle tre CDi-Zeldaspillene uten å klage. Jeg vil likevel si at frustrasjonsnivået i Four Swords overgår alt jeg noensinne tidligere har sett i noen Zelda-spill, og etter fire-fem forsøk på den andre delen av Hero’s Trial, valgte jeg å kaste inn håndkleet før 3DSen eventuelt kom til å gå hardt i veggen.

Jeg gir aldri opp spill…

… og jeg liker utfordringer. I fjor høst satt jeg en hel uke og lærte meg Ninja Gaiden 3 på NES, fra starten av, og helt til jeg perfeksjonerte spillet på en eneste continue. Jeg tar Castlevania uten å miste et eneste liv. Jeg klarer Turbo-tunnelen i Battletoads. I Mega Man tar jeg Yellow Devil med armkanonen uten å ta skade. Jeg har rundet Teenage Mutant Hero Turtles etter 20 år med å stange huet i veggen. Jeg har fløyet gjennom begge rundene i Ghosts’n Goblins.

Men et enkelt Zelda-spill, Four Swords Anniversary Edition, har beseiret meg.
Og jeg er ekstremt bitter, ettersom jeg føler spillet er mer urettferdig enn noe annet.

Men det er kanskje min feil? Spillet er jo tross alt ment for flere spillere, og etter hva jeg har sett, vil jeg tro at fire spillere som setter seg ned, kommuniserer godt, vil klare seg langt bedre i Hero’s Trial enn jeg gjorde. Man vil da for eksempel langt lettere kunne angripe fiender bakfra, noe som er en gigantisk fordel.
Den kjedelige biten av spillet, bygger også en god del på kommunikasjon, og det er et innebygget konkurranse-element, hvor rupee-samling blir mer gøy enn ren grinding.

Men dessverre er DSi sitt online-system parkert for godt, så eneste mulighet man vil ha for å oppleve Four Swords skikkelig, er om man samler tre venner og linker lokalt og trådløst. Om det er verdt det, vet jeg ikke, men jeg kan si med sikkerhet at solo-versjonen er noe man trygt kan stå over.
Den gjorde meg bare bitter og frustrert.

Nå lengter jeg etter et tradisjonelt og fargerikt Zelda-spill som kan gjøre meg lykkelig igjen…

FORRIGE | NESTE