90-tallet var selve gullalderen for LAN-fester, men nå føles det som en svunnen tid
Det er fredag kl. 14:00, 4. september, 1999. Skoleklokka ringer, og du rusher hjem fra skolen, kobler løs din 15” ViewMaster tv-skjerm på ørten tonn, ditt miditower-pc-kabinett, og mus og tastatur.
Du pakker ned forsterkern din og de overdimensjonerte høyttalerne, kjøpt for konfirmasjonspenger skal vite, sammen med allskens høyttalerkabler og minijackplugger.
Du skal på LAN.
En naturlig del av helgen
På 90-tallet ble LAN en naturlig del av helgen for mange nerdekids, meg inkludert. Vi lossa pcene våre inn i bilene til foreldra våre, eller et trillebår, og dro til nærmeste kjellerstue for en helg med intensiv gaming, kopiering og kameratskap.
Først skulle alt utstyret kobles opp. Vi sjaua som besatt, flytta rundt på møbler og dro kabler på kryss og tvers for nettverk. Kjellerstua så etter hvert ut som brannvesenets værste mareritt, men for oss var det himmelen.
Etter sjauingen skulle den obligatoriske butikk-turen gjennomføres. Det skulle labbes til nærmeste supermarked for å kjøpe inn
alt en 14-åring trengte for å overleve et par netter med intensiv stirring på glødende CRT-skjermer. Vi tøysa som værst på turen til butikken, tok bilder av oss selv mens vi skar grimaser til et digitalkamera med maksoppløsning på 640×480 piksler, og lekte på lekeapparater langs veien som var bygd for femåringer.
På butikken kjøpt man alltid Urge, ostepop, hold-it / mikropizza, grandis, og fyrstekake av en eller annen uforståelig grunn.
Aktivitetene fra turen til butikken gjentok seg på turen hjem, vi lo og fnisa av det sprøe vi fant på, mens vi slurpa i oss brus fra halvlitersflaske vi holdt mellom to fingre, nesten som en sigarett. Det var stilen.
Let the gaming begin, eller?
Da vi endelig fikk stablet oss hjem fra butikken var vi klare for en kveld fylt med latter, dødskamper og kopiering av ymse lydfiler, videosnutter og programvare. Dessuten skulles det brennes cd-er, byttes bakgrunn i windows, og alle musepeker-ikoner skulle endres minst en gang.
Det er et knippe ting som alltid skjer på LAN. Eller, det skjedde i hvert fall konstant på 90-tallet.
For det første måtte spillene distribueres til alle på nettverket. Gud visste at ingen av oss hadde kjøpt et eneste av spillene, og alt berodde seg på ymse cracks, patcher, NO-CD-løsninger og serialer.
Dernest kom erkjennelsen om at noen måtte installere Windows 98 på nytt, som gjerne sakket ned spillstart med 1-2 timer. PS, er det noen som har en diskett så jeg kan lage en Windows 98 Boot-diskett?
Jeg får ikke kobla til Quake-deathmatchen, var et relativt vanlig utsagn på LAN, eller Datapartyer som vi kalte det.
Husk at på denne tiden var det ingen internett i kjellerstua. Vi var kun koblet sammen via lokalnettet, og måtte sette ip-adresse manuelt for i det hele tatt å finne hverandre. Du har feil subnet, og vi har samme ip-adresse, det blir konflikt, var normalt å høre. Skal vi spille via IPX eller IP? 802.3 eller 802.2?
vi har samme ip-adresse, det blir konflikt – Tilfeldig LAN-deltaker 1999
Det var ikke måte på den tekniske forståelsen en stakkars 14-åring skulle inneha for å få spilt en ussel runde Duke Nukem 3d.
Endelig, litt spilling
Etter at alle problemene var løst, Windowser var reinstallert og nettverk konfigurert fikk man endelig startet rundene. Vi spilte Quake så basselementene dirra flere centimeter ut fra høyttalerne, DM6 var favoritten. Får du til Rocket-jump da?, spurte Ole Petter, mens han flittig demonstrerte hvordan man pekte rakettkasteren i bakken samtidig som man hoppet for å oppnå Supermann-kraft.
Turen gikk videre til Duke Nukem 3D og Shadow Warrior. Vi sveipet innom Command & Conquer – Tiberium Sun, Red Alert, Warcraft 2 og DOOM 2. Kanskje tok vi en runde Heroes 2, Carmageddon, Age of Empires eller Unreal.
Der spillene ikke strakk til fant vi opp nye regler, andre spillemåter eller dro på utforsking sammen. Vi så på spilleren vår fra andres maskiner og latet som det var en filmscene, eller tastet inn juksekoder for å gå gjennom vegger.
LANets forfall
Ungdomskolen var over og den videregående skolen entret livene våre. Vi oppdaget jenter, fester og alkohol og la LAN-spillingen på hylla. Samtidig kom internett for fullt og endret hele spillbransjen. Plutselig hadde alle bredbånd hjemme, og alle multiplayer-spill krevde internett-tilgang. Man skulle bygge opp karakterer, unlocke items online og delta på online ranking lister. Det dukket opp guilds, klaner og allslags andre lag. Til slutt forsvant LAN-støtte totalt fra spill, og i den nåværende generasjon konsoll- og pc-spill er det vel nærmest absurd om det er implementert noen form for LAN-støtte.
Så er det vel slik det har blitt, internett har gjort det så praktisk å spille hjemmefra at man velger å gjøre nettopp det.
Men av og til savner jeg fortsatt kjellerstua med ostepop og Urge.
Leave a Reply