Eg hette Uy og e ein 30+ gamer fra Stavanger. I fritiå mi lige eg å henga med venner, se filmer og sjølsagt å game, nye og gamle spel. Eg tehøre den gamle skolen som tror på at spel ska vær tøffe og gi deg ein liden udfordring, og spele som regel på vanskelighetsgrad Hard. Eg drive derfor min egen blogg på http://hardmode.blogg.no/ kor eg skrive om alt og ingenting.
Klarer Ken Levine og gjenta suksessen?
Bioshock Infinite e lagt av Irrational Games med Ken Levine i førersedet. Du merke at det e lagt møysommeligt arbeid inn i å skabe ein heilt ny verden å boltra seg i, og for di som fekk nerdgasm av å dykka ner i Rapture i Bioshock 1, så kan eg lova de same høydene, bokstavelig talt. Heile spelet e lagt te oppe i skyane, Columbia, ein by som flyde på gassballonger og… kvantefysikk? Koss di fekk ein heil by te å sveve e eg ikje sikker på, men stiligt e det. Rapture va jo ein ganske klaustrofobisk by;mørk, ekkel og forlatt. Du kunne nærmest lukta tangen og råten i veggane. Columbia e den rage modsetning kor det e lyst og flott, og det virke nærmest som et Utopia…vel, før ting går te helvete :D
Elizabeth, Bioshocks svar på Lara Croft?
Ikje for å røba for møje av handlingen, men sentralt står jo Elizabeth, ei jente med futt i. Hu har visse krefter som hjelpe deg igjønå spelet, og imodsetning te andre spel kor kvinner e bare med på lasset som et eskorteringsoppdrag, så trenge du aldri å bekymra deg for Elizabeth. Hu klare seg fint sjøl, og hjelpe deg ofte når du e i en knipe. Og knipene komme, tro meg. Eg spelte jo på Hard mode (of course) og eg daua plenty av ganger. Frustrerende å mista penger kver gang du respawne, men di måtte vel straffa deg på et eller aent vis.
Irrational Games har bevisst gått inn for å begrense dine oppgraderingsmuligheder via lommebogå di. Du har ikje råd te oppgradera alle kreftene dine, heller ikje alle våpnene. Det betyr at du må finna det du e god på, og holda deg te an. Enten du e ein CQC-ekspert (Close-quarter-combat), eller lige å bombardera fienden med flammekuler fra distanse, så finne du stilen din. Kan jo vær litt frustrerande te tider å ikje være ein overpowered supermann, men det e vel sånn rollespel egentlig ska vær? Å ta valg og stå ved di te veiens ende?
Irrational Games går M. Night Shyamalan en høy gang…
Handlingen gribe tag i deg og sleppe deg ikje før du svett droppe kontrollen når du ser rolleteksten. Irrational Games har alltid stått for kvalitetsstoryer, ofte med ein liden twist. Di snur dette med speling litt på hodet, og får ein gamer te revurdera ka han egentlig gjør, og ka valg han tar. Eg tar jo å spoile Bioshock 1 kraftig nå! SPOILER BIOSHOCK1!
Men du finne ud at du e e sønnen te Andrew Ryan, byens grunnlegger og din tilsynelatende nemesis, men uden at du kan gjør någe med det, så tvinges du te å slå inn skallen på han med kvert knappetrykk, fordi du har blitt hjernevaska (Would you kindly, hehe?). Det va for meg et av mine sterkaste speløyeblikk någensinne, og fekk meg te å føle meg lamslått, brukt og maktesløs. Nå det kalle eg storytelling!
Det fins jo någen tvister i BI også, så eg ska ikje røba di. Elizabeth e jo hovedoppdraget ditt, men underveis så finne du ud at ting e ikje så enkelt som å redda jentå fra tårnet. Det e langt større ting som står på spel, og det e takka være alle detaljene Irrational Games har laga at du føle at det heile blir personlig. Ein ting e din karakter Booker, ein småshady type som ikje har reint mel i posen, ein aen ting e Elizabeth. Eg må sei at hu e ein fantastisk karakter å spela med. Stemmebrugen, animasjonen, utseende, alt e perfeksjonert sånn at du glemme at hu bare e ein AI, men du bryr deg faktisk om na. Avogte så bare lot eg hu vandra og gjør sin egen ting, for hu har sitt eget sinn og temperemant faktisk. Hu har ein sånn sjarm og uskyldighet øve seg som en føle en bare må beskytta. Det va hvertfall min opplevelse.
Konklusjon
Så te alle dokker som har lest så langt, så e det jo ganske klart at eg anbefale Bioshock Infinite på det varmaste. Du trenge ikje å spelt 1en eller 2en i det heile tatt, men det skade jo ikje om du har vært borti di, for då skjønne du koss det funke med plasmider, våpen, båndopptak etc. Det tar nok någen gode timer å runda, men du sidde igjen med ein fullkommen spelopplevelse, og eg satt oppe lenge for å skjønna slutten og plottet i det heile tatt. Bioshock Infinite e litt som ein goe Christopher Nolan film. Den engasjere, får deg te å tenka, svetta, overraske og gir deg ein på trynet på slutten. Og når det e øve, så seie du: One more please!
Og takk te Oggi-Loggi for generøst lån av spelet. Kunne ikje gjort det uden deg ;)
Leave a Reply