Episode 33 – Dritvanskelige NES-spill

Dette får du høre om i dagens episode

Jan, Lars, Trond og Jørgen mimrer rundt de mer frustrerende spillene fra barndommen. Vi tar for oss hva som gjør spillene vanskelige og om de er mulig å mestre den dag idag.  Dere som ser eller hører burde uten tvil utfordre dere selv til å spille rundt flere av titlene vi snakker om i denne episoden.

Hva ble konklusjonen på Jans frisørklage? Hva er en Silver surfer? Hvorfor ble Mike Tyson etterhvert fjernet fra Punch Out!? Klarte noen av oss å “runde” disse spillene? Er spillene gameplay-messig vanskelig eller skyldes det latterlig dårlig programmering? Dette og mange andre spørsmål blir besvart av Retrotimens panel i denne episoden.

Til lytterne/seerne : Hva er det vanskeligste spillet du har spilt på NES noen gang?

Sjekk ut episoden på youtube over og soundcloud under!

 

Følg oss på:
facebook ikonyoutube ikonrss ikonsoundcloud-png

PS: Gi oss gjerne feedback i kommentarfeltet, vi tar også i mot forslag til fremtidige tema.

FORRIGE EPISODE (Husker du Ace Ventura?)

Comments

One response to “Episode 33 – Dritvanskelige NES-spill”

  1. Bård Lilleøien Avatar
    Bård Lilleøien

    Svømmebanen i TMHT er ikke så ille. Straks man vet hvor alle bombene er, går det glatt. Husker vi satt fast der noen uker, men straks en i vennegjengen fikk det til, fulgte resten med en gang. Men jeg går med på at resten av spillet er vanskelig, mye grunnet dårlig design. Teknodromen på femte brett, for eksempel, gjemmer seg på 1 av 3 steder, og hvor den er, er helt tilfeldig. Velger man feil tunnel (husk, 1 av 3), har man sansynligvis ikke nok liv til å komme ut igjen med alle skilpaddene i live. Og hver gang man velger en continue, resettes det hvor Teknodromen gjemmer seg. Så det er faktisk mulig å være dritgod i TMHT (som jeg er) og ikke klare spillet fordi spillet hater deg.
    Mega Man har aldri vært særlig vanskelig, selv ikke eneren. Faktisk synes jeg 2 er verre, iallefall har 2 den jævla veggbossen hvor man setter seg helt fast om man dør en gang. Enern har litt rustne kanter og mangler passord, men er i seg selv ikke særlig vanskeligere enn resten av serien.

    Synes også Ghosts’n Goblins er noe overvurdert med vanskelighetsgrad. Er tøft å runde det uten å dø, men man har jo evig med forsøk og korte checkpoints, så skrur man på spillet er det jo bare å sitte der til man har kommet seg gjennom to ganger i strekk. Jeg har gjort det og jeg kommer på mange spill som har vært mye mer utfordrende. GnG har ingen random elementer som feks TMHT eller Castlevania har (Castlevania er heller ikke særlig vanskelig)

    Jeg vet mye om tegneserier, men er helt blank på superhelter, så jeg skal ikke kommentere radbrekkingen av Marvel-universet, da dere sansynligvis vet mer enn meg.
    Men Dr. Manhattan fra Watchmen var aldri slem. Han ble utsatt for en laboratorieulykke og ble gud, så har han litt problemer med å tilpasse seg de fire dimensjonene som andre folk, men han er aldri slem og i filmen gir de ham skylden for alt som skjer, men det er del av Ozymandias plott om å oppnå verdensfred ved å samle menneskeheten mot en felles fiende, som i originalverket er en gigantisk blekksprut istedenfor. Phew, lang setning, beklager.

    Silver Surfer har jeg aldri vært god i, men jeg er ekstremt dårlig i 2D-skytere av den sorten… jeg klarer ikke engang Gradius.

    Aah, Battletoads, gode gamle. Opptil for et par år siden, klarte jeg aldri Turbo Tunnel, men nå går den ganske greit, om jeg spiller på NES vel og merke… på emulator får jeg akkurat nok input lag til at jeg ikke klarer den. Fjerde brett er relativt lett, bare ren pugging, men mye kan også tas på reaksjon. Femte brett har jeg ikke klart, men det er mer fordi jeg ikke har hatt nok trening, da jeg knapt har kommet dit.
    Resten av spillet kan jeg kun på teori: Karnath’s Lair (slangene), Volkmire’s Inferno (2D skyting uten skyting), Intruder Excluder (klatreplattform), Terra Tubes (rør med tannhjul og badeender), Rat Race (løp mot rotta), Clinger Winger (race mot en ball), The Revolution (klatrebrett som visstnok er forholdsvis lett).
    Så ganske demotiverende å vite at folk flest gir opp etter bare ca 1/6 av spillet, før det i det hele tatt starter, men samtidig er det ganske gøyalt med et skikkelig vanskelig spill som er designet vanskelig (og ikke vanskelig bare fordi det er dårlig designet, som feks TMHT er).
    Anbefaler forøvrig dette racet til ProtonJon og vennene hans: https://www.youtube.com/playlist?list=PL201F1C36731623D0

    Ja, de bruker juksekode for evig med ekstraliv, men det er for å gjøre videoene mer underholdende og sørge for at det er 6 episoder og ikke 600.

    Probotector? Aldri sett på det som særlig ille. Spill gjennom et par ganger med koden, så kan man spillet godt nok til å fint klare det uten. Det er veldig trivielt med koden. Straks jeg lærte den som liten, gikk det unna på første forsøk, samme da jeg tok det frem igjen for et par år siden uten å ha spilt det på mange år. Brukte en fortsettelse, tror jeg.

    Men Punch Out, her snakker vi vanskelig. Jeg tror jeg er på Soda Popinski… eller han etter, jeg tror jeg har banket Soda et par ganger, jeg husker lite, men det er helt jævlig. Hatten av til alle som bare har kommet til Mr. Dream.

    Andre vanskelige spill: Dragon’s Lair. Ikke vanskelig fordi det er så godt designet, men fordi det er laget av spilldesignere som hater barn. 1-hit deahts, jævlig kontroll. Nytter ikke ta noe på reaksjon, man må pugge hele spillet.
    Må også innom Takeshi’s Challenge, det er riktignok Famicom, men verdt å nevne da det er utviklet av en sinna japansk komiker som hater tv-spill. Det er unikt på mange andre måter også enn at det bare er vanskelig: https://www.youtube.com/watch?v=m6MIlJYiJUs

Leave a Reply to Bård Lilleøien Cancel reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *