En tegneserie fra fortiden!

Vi som var unge Nintendo-fans på tidlig 90-tall husker Nintendo Magasinet. Der var det spesielt tegneseriene jeg la merke til…

zelda-tittel

I et nummer teaset Nintendo Magasinet at de ville slutte med de amerikanskproduserte Valiant-seriene og fokusere på “manga”. Jubelen var stor, ikke fordi jeg mislikte de tidligere seriene, men fordi “manga” var noe nytt og spennende for meg.

Fra første side av Zelda-mangaen, ble jeg slukt av den visuelle stilen som virket både voksen og leken på en gang. Dessverre gikk Nintendo Magasinet under før serien var gitt ut ferdig, og jeg fikk dermed aldri lest slutten…

… iallefall ikke før jeg plutselig så samleboka på Outland for noen dager siden.

Manga?

Den typiske manga-flyten er på plass, sammen med detaljerte bakgrunner og morsomme figurer.
Den typiske manga-flyten er på plass, sammen med detaljerte bakgrunner og morsomme figurer.

Til tross for at forfatter og tegner Shotaro Ishinomori var en legendarisk mangategner, med både Kamen Rider og Cyborg 009 på samvittigheten, ble Zelda-serien hans bestilt på oppdrag fra amerikanske Nintendo Power. Både lydord og leserekkefølge (venstre til høyre) er dermed originalt vestlig.
Men slike ting spilte ingen rolle da jeg var 10 år og lett fascinert av tegningene.
Stilen kjører på med detaljerte bakgrunner, dels veldig karikerte figurer, og en fantastisk fargelegging.
Gjennom hele serien, er atmosfæren til å ta og føle på, og Hyrule føltes allerede da som et virkelig sted, lenge før noen av 3D-spillene kom ut.

Karakterene er veldig karikerte i det man vel på folkemunne kan kalle “typisk manga-stil”, stor munn, store øyne, og figurenes detaljnivå kan variere fra rute til rute, realistiske detaljer i alvorlige snakkesekvenser, hyperkarikert under action og slapstick, som det er ganske mye av. Men flyten og lekenheten gjør at det er lett å akseptere, og lett å like.

Se, han snakker!

Artig å få med seg at dette kanskje er den første tolkningen av Ganondorf, Ganons form før han fikk Triforce. Ting har skjedd siden da.
Artig å få med seg at dette kanskje er den første tolkningen av Ganondorf, Ganons form før han fikk Triforce. Ting har skjedd siden da.
Link mot Roam, en original rival som viser hvordan Link kunne ha blitt.
Link mot Roam, en original rival som viser hvordan Link kunne ha blitt.
Denne sekvensen er et eksempel på hvordan serien har tatt gameplayelementet rundt parallelle verdener og tolket om konseptet litt.
Denne sekvensen er et eksempel på hvordan serien har tatt gameplayelementet rundt parallelle verdener og tolket om konseptet litt.

Plottet følger spillet grovt, men har tatt seg ganske mange friheter, spesielt etter halvveispunktet. Link får hjelpere i form av diverse landsbyboere fra spillet (men også noen nye), samt orinale figurer som feen Epheremelda, og den mystiske Roam. Dette er for å gjøre historien mer interessant enn at Link går i taushet fra tempel til tempel og sanker krystaller, slik han gjør i spillet. Link trenger noen å snakke med for å gi en interessant leseopplevelse. Ja, han snakker.
Før folk roper blasfemi, og river med seg fakler og høygafler, må jeg minne om at det på dette tidspunktet eksisterte kun tre Zelda-spill, hvor bare det nyeste hadde nok tekst til å klare å bære et plott utenfor manualen. At Link ikke snakket var mer et designvalg da de ennå ikke hadde gitt ham en skikkelig karakter i spillene, men mer at han var ment å representere spilleren.
I tegneserien, som er et annet medium en spill, var det viktig å gi ham en karakter for at historien skulle ha noen dramatisk verdi. Her er Link en mer usikker og ufrivillig helt, som i starten kløner seg frem, men som etterhvert blir mer selvsikker og vet hva han driver med. Ikke helt ulikt reisen en faktisk spiller går gjennom når man spiller et spill for første gang.
Links bakgrunn utforskes også i større grad enn noengang. Foreldrene hans dukker opp som spøkelser og understreker viktigheten at Link stammer fra en linje med riddere som har forsvart Hyrule mot ondskap tidligere. Den originale figuren Roam fungerer som Links rival, og utforsker hva som kunne ha skjedd dersom Link hadde falt fra stien som Hyrules helt og gitt etter for korrupsjonen i Dark World.
Om noe, skulle jeg faktisk ønske at forholdet mellom Link, foreldrene og Roam hadde blitt utforsket mer, men den andre halvdelen av serien går veldig raskt frem, og dramatiske øyeblikk som ikke er fra spillet, blir skjøvet vekk.

Nesten for raskt?

Spoiler: det ender godt, men kanskje litt for raskt? Legg også merke til mangelen på bakgrunn på de siste sidene av serien.
Spoiler: det ender godt, men kanskje litt for raskt? Legg også merke til mangelen på bakgrunn på de siste sidene av serien.

Da serien avsluttet i Nintendo Magasinet på kapittel 9, hadde jeg aldri trodd at serien bare var tre kapitler unna avslutningen. Det føltes som et episk eventyr som nesten akkurat hadde begynt, og som hadde en lang vei igjen til mål. Men iløpet av de siste kapitlene, går historien altfor raskt frem, og jeg får litt inntrykk at de prøver å presse inn flest mulig templer fra spillet på færrest mulig sider, uten å ta seg like god tid til å bygge opp historie og stemning som de første kapitlene gjorde. Eller kan det være personlig nostalgi som snakker? Det er faktisk vanskelig for meg å si.
Men det som virker tydelig for meg er at tegningene mot slutten virker mye mer rushet enn tidligere. Dette er spesielt tydelig i det siste kapitlet, der det knapt er bakgrunner igjen.

Ble historien planlagt lengre? Var tegneren under altfor stram deadline?
Jeg kan bare spekulere, men jeg sitter dessverre igjen med følelsen at avslutningen på serien kommer for brått, og kunne vært gjort mye bedre.

Likevel…

Slik ser den ferske utgivelsen fra Viz ut! Løp og kjøp!
Slik ser den ferske utgivelsen fra Viz ut! Løp og kjøp!

Det var godt å lese igjen denne serien. Jeg ble minnet på hvor mye den faktisk betød for meg personlig, da den inspirerte meg til å komme på egne eventyr, samtidig som jeg som ung tegner prøvde å kopiere fortellerstilen.
På sitt beste har vi en svært god tolkning av et relativt ukomplisert Zelda-spill. Universet er utvidet, og selv om ting kræsjer med den nå etablerte tidslinjen, er det gøy å bli minnet på hvordan ting var. Serien beholder mye av mystikken som Zelda-serien er kjent for, samtidig som den er underholdende å lese.

Og om ikke annet, er det en skikkelig nostalgibombe for alle oss som vokste opp med Nintendo Magasinet.

Serien er gitt ut samlet av Viz, og i Norge kan man finne den på Outland.


Posted

in

by

Comments

2 responses to “En tegneserie fra fortiden!”

  1. Robert Engeli Avatar
    Robert Engeli

    Selv et par år siden jeg endelig fikk lest slutten av Link to the Past selv, da jeg tilfeldigvis fant en som hadde det og fikk lastet det ned fra der, husker ikke om Super Mario World tegneserien som gikk ble ordentli avsluttet eller ikke, men syns den var morsom også, og den gikk samtidig med ALttP, da de kom i annenhvert blad

    1. Bård Lilleøien Avatar
      Bård Lilleøien

      SMW-tegneserien var også et høydepunkt. Ble ikke avsluttet den heller (mener den også var 2-3 kapitler unna slutten da NM gikk under). Tør faktisk påstå jeg selv likte den enda bedre enn Zelda-serien. Har også lest den til slutten, men den er ikke utgitt samlet, så da tror jeg at jeg venter jeg med å skrive om den til det eventuelt skjer… kanskje…

      Jeg var også veldig glad i Valiant-seriene. Super Mario Land var herlig absurd med Mario som flyr rundt med bomber han låner fra et hangarskip. SMB2-tegneseriene var faktisk morsomme (vet ikke hvor mye det hadde med gøyal oversettelse å gjøre), og Zelda-seriene var overaskende mørke og reflekterte, med tanke på kildematerialet som eksisterte da… bare gå tilbake og les for eksempel den hvor Link får Triforce of Power og holder på å bli til Ganon selv.

      Heh, kanskje jeg skal gå tilbake og sjekke ut disse mer i dybden igjen snart…

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *