Det første Link-spillet: Link og de onde ansiktene!

En spesiell ting med Zelda-spillene, er at de fra starten av aldri har vært oppkalt etter den faktiske hovedpersonen, Link. Det ønsket søsterspillet til Wand of Gamelon å gjøre noe med!

Som nevnt I Wand of Gamelon-teksten min, hadde det spillet et tvillingspill. Dette spillet kom ut på samme dag, og de er ment å kunne spilles parallelt. Hvert av spillene har et plott som skal utfylle det andre, iallefall I teorien.

Jeg ble svært positivt overasket over å spille Wand of Gamelon. Ryktene om at det spillet skulle være blant de verste som noensinne er laget, viste seg å være usanne. Men hvem vet, kanskje alle ryktene snakket om Link – The Faces of Evil?

Spillet starter veldig likt.

De samme morsomme mellomscenene er på plass. Denne gangen handler de om hvordan Link må bli med en trollmann til det mystiske landet Koridai. Den onde Ganon styrer landet, og legenden snakker om hvordan Link er helten, og hvordan skjebnen hans er å beseire Ganon og bringe freden tilbake. “Geat! I’ll grab my stuff!”, svarer Link, og kaster seg på trollmannens flygende teppe. Trollmannen forklarer Link hvordan han må beseire de onde ansiktene for å kunne ta knekken på Ganon.

Vel fremme i Koridai, er det lett å skjønne hva han mente. Kartet består av en massiv fjellkjede, med enorme steinansikter på alle kanter. Hvert av disse steinansiktene skjuler en av Ganons medhjelpere, og man må naturligvis beseire alle, før man kan stå imot Ganon.

Koridai føles på flere måter mer fiendtlig enn Gamelon. Kartskjermen gjør sitt, med alle de stygge steinansiktene, men ulikt Gamelon, finner man ingen byer, bondegårder eller slott. Bare fjell, vulkaner, tundra og lava.

Heldigvis er det bare på overflaten. Selve spillet er i bunn og grunn akkurat det samme. Siden jeg allerede hadde fullført Wand of Gamelon, føltes dette mye mindre overveldende i starten, og kanskje til og med lettere. Men hadde jeg spilt dette først, ville jeg nok ha støtt på den samme læringskurven.

Spillet i seg selv er nemlig ganske likt.

Så i seg selv er heller ikke dette et dårlig spill. Klart, man kan klage over kontrollen til kuene kommer hjem, og dårlig spillkontroll er en veldig negativ ting. Men selve spillet, hvordan brettene henger sammen, og hvordan spilleren blir ledet videre gjennom minimale, men effektive mellomscener, fungerer faktisk veldig godt. Spillet er ikke spesielt langt, men jeg satt faktisk klistret både gjennom dette og Wand of Gamelon, for å spille videre og finne ut hva som kom til å skje. Kontrollen gjorde meg gal, men jeg måtte videre.

Det er derimot ting som gjør at Faces of Evil er et noe svakere spill enn Wand of Gamelon.
Søsterspillet med Zelda i hovedrollen, fokuserte ganske mye på bruk av diverse gjenstander, som usynlighetskappen. Gjenstander som koster rubies ved bruk, men som man kan bruke igjen og igjen så mange ganger man vil.
Faces of Evil har færre slike kreative gjenstander, noe som gjør at vinnerstrategien oftest bare er å sanke masse bomber og kaste dem overalt. Det blir dermed mange turer frem og tilbake til Goronu for å kjøpe bomber.

Verst av alt er det nye systemet med snøballer og ildkuler, to nye typer våpen Link kan plukke opp og bruke. Noen av fiendene i spillet kan kun beseires med snøballer, og noen må drepes med ildkuler. Fiender med en svakhet gir deg gjerne et våpen av tilsvarende type når de beseires, men man er likevel nødt til å passe veldig på og alltid ha med nok. Noe av det første jeg gjorde i spillet, var å grinde opp til 99 snøballer fra de lette fiendene i det første området, og senere grinde meg til ca 50 ildkuler. Det dekket omtrent behovet gjennom hele spillet, og tok heldigvis ikke så lang tid som jeg først trodde.. Men det føltes veldig unødvendig og mer som en kunstig forlengelse av spillet.

Tipsene for å spille Wand of Gamelon gjelder fortsatt. Jeg vil likevel legge til noen.

• Som nevnt, grind opp masse snøballer og ildkuler. Man vet aldri når man vil trenge dem. Noen av bossene er også svake mot ildkuler.
• Bomber er dyrt, men veldig nyttige, spesielt i senere områder av spillet. De dreper mange fiender om gangen om man treffer godt, og gjør ellers veldig tøffe rom ganske lette. Spesielt et rom i den siste hulen som jeg neppe ville klart meg gjennom ellers. Heldigvis er disse senere fiendene også veldig rause med penger.
• Utforsk Koradai systematisk. Når et nytt område dukker opp, er det sjeldent meningen man skal dit med en gang.
• Lytt til folk, få med hva de ønsker eller hvilke ledetråder de gir. Noen vil fortelle deg hvor man vil finne gjenstander man trenger for å klare spillet. Andre vil hinte til hvordan man beseirer diverse bosser.
• Bli vant til kontrollen. Straks man lærer hvordan kontrollen fungerer, vil ting bli langt lettere. Man kan planlegge fremgangsmåtene rundt kontrollens svakheter, og spillet vil med en gang føles mye mer taktisk. Ikke minst vil det senke nivået med frustrasjon betraktelig.

Både Faces of Evil og Wand of Gamelon er bedre enn sitt rykte.

Og selv om begge spillene var langt fra perfekte, er de heller ikke de verste spillene jeg har hatt “gleden” av å spille. Langt derifra. Ikke engang topp 10, kanskje ikke engang topp 100. Såklart, satt imot dagens standarder, krever dem en viss innsats fra spilleren, men det samme kan også sies om Zelda-spillene på NES.
Man vinner ikke om man ikke setter seg litt inn i hvordan spillene fungerer, og med førsteinntrykket både kontrolleren og mellomsekvensene gir fra seg, er det kanskje ikke rart mange rynker på nesen og snur i døra.
Kontrollen er, som jeg brukte et avsnitt på å forklare da jeg skrev om Wand of Gamelon, ikke spesielt god. Spillene fungerer langt bedre med en skikkelig håndkontroller(over CD-iens standard fjernkontroll), noe som ikke er overaskende, men en skikkelig kontroller koster dessverre ekstra. Da jeg startet å spille Gamelon, bød jeg på flere CD-i-kontrollere på Ebay, men jeg tapte dessverre alle auksjonene.

Begge spill har flotte håndtegnede bakgrunnsbilder, som var en av tingene CD-ROM-teknologi gjorde mer tilgjengelig(da slapp utviklerne å tenke på plass). Ulempen er som jeg så vidt nevnte forrige gang at det ofte er veldig vondt å vite hva som fungerer som plattformer og vegger, og hvor man bare faller rett gjennom.
Dette er en klar svakhet med spillet, men ikke alene nok til å ødelegge. Musikken i begge spill er veldig god med catchy melodier. Man vil ikke høre noe klassisk Zelda-musikk noen steder, men trenger man egentlig det?

Så jeg velger å avslutte med noen av de deilige mellomsekvensene spillet har å by på. Tar ikke ansvar for eventuelle sammenbrudd.

Neste gang blir det Zelda’s Adventure, det sjeldneste av de tre CD-i-spillene. Et spill jeg aldri har spilt før, og som jeg vet svært lite om. Jeg vet ikke om jeg tør glede meg, men jeg velger å være optimistisk, da spillet ser ut til å gå for mer tradisjonelt Zelda-gameplay.

FORRIGE | NESTE