Nok en RPG-klassiker!
Da er vi atter en gang tilbake i manesjen med mer spillmusikk vi kan gå litt nærmere i sømmene. Det er absolutt ikke meningen at dette skal bli en spalte hvor vi kun skal snakke om RPG-spill, men det er ikke til å komme utenom at vi nok en gang har å gjøre med en solid klassiker. Og nok en gang er det godeste Squaresoft som står bak herligheten.
Secret of Mana, eller Seiken Densetsu 2 som det heter i Japan, ble utgitt til Super Nintendo i herrens år 1993 (1994 her til lands). Som den japanske tittelen tilsier var dette det andre spillet i den såkalte Mana-serien, mens Mystic Quest var tittelen på det første Seiken Densetsu her hjemme.
Musikken i Mystic Quest, eller Final Fantasy Adventure som det av totalt uforståelige årsaker het i USA, ble komponert av Kenji Ito, og slo godt an som noe av det bedre man kunne by på innenfor Gameboy-sjangeren. Ito skulle nok en gang flekse komponistmusklene sine i oppfølgeren til SNES, men endte opp med å snekre sammen lyd til Romancing SaGa istedet. Dermed ble Hiroki Kikuta ble valgt ut som komponist til Secret of Mana.
Den gale professoren
Kikuta ble ansatt som komponist i Squaresoft i 1991. Det var et hundretalls søkere på jobben, men Nobuo Uematsu mente at deres felles interesse for progressiv rock var tungen på vektskålen. Hiroki hadde blant annet stor sans for både ELP, Pink Floyd og Mike Oldfield og man skal ikke se bort i fra at dette har preget verkene hans i stor grad.
I dag ville det nok ha vært totalt uhørt å lage musikk og ulyd før spillet i det hele tatt har kommet i gang på designfronten. På tidlig 90-tall var dette en helt annen historie. Kikuta fikk ingen direktiver og total frihet til å lage det han måtte ønske. Som alle andre på den tiden herjet han med MIDI-lyd, men som vi alle vet låter musikken i Secret of Mana latterlig mye bedre enn det meste annet. Dette kom av at han i stedet for å benytte seg av standardlydene som alle andre, lagde han sine helt egne instrumentsamples tilpasset Super Nintendoens kapasitet. Slik kunne han hele tiden vite nøyaktig hvordan det ville låte gjennom TV-ens høytalere.
Og det skal sies at dette var en genistrek. Hvem har vel ikke tenkt hvor fantastisk den akustiske gitarlyden låter i flere av de første områdene i spillet? “Into the Thick of it” har sannsynligvis den mest naturtro gitaremuleringen jeg noen gang har hørt. Musikken sitter stort sett som en kule hele veien. Det er egentlig helt vanvittig hvordan man har klart å skru disse låtene sammen til å passe med områdene i spillet. Dette, sammen med de fabelaktige komposisjonene gjør at Secret of Mana har fått den posisjonen den fremdeles innehar sett fra et musikalsk perspektiv.
For spillet i seg selv er ikke noe mesterverk. Det er et helt greit action-RPG med litt klønete kampoppsett, historie og kontroll. Samtidig var det noe helt nytt på RPG-fronten, og det har helt sikkert inspirert en rekke andre spill i svært positiv forstand, uten at jeg har noen sikre kilder på det. Men fra en musikkentusiast sitt ståsted er dette spillet en gigant. Det er ingen åpenbar tematikk i de forskjellige sporene, sett bort fra at flere av de benytter seg av svært hurtige rytmer og et stort utvalg perkusjonsinstrumenter.
Prog og trekkspill
Her har man virkelig fått litt av hvert servert på en spillkassett. Det er drøssevis av skeive takter, polyrytmikk, taktskifter, kreativitet og trommer fra en annen verden spredd utover i spillet. Alt fra smått psykopatisk zombiemusikk (“Ceremony“), den fredfulle og nostalgifremmende “Distant Thunder” til den helt ville sistebossmusikken (“The Oracle“). Samtidig får man høre mye av påvirkningen fra progrocken – Snølandskapene med musikk som gir kraftige Yes-vibber (“A Wish“) og den totalt ukontrollerbare “Steel and Snare“ som høres ut som noe Rush kunne ha laget. Felles for alt som finnes trykket inn i dette spillet er at det er svært godt arbeid.
Det hederlige unntaket er den latterlige trekkspilltrallen som dukker opp i dverglandsbyen (“It Happened Late One Evening” – klikk på eget ansvar!”) – her er det sannelig ikke godt å vite hva som gikk gjennom hodet til Kikuta. Ikke bare er melodien slitsom, men instrumentene låter forferdelig også. Det hele stiller seg som en sterk kontrast til alle de gode melodiene som befinner seg i alle de andre områdene i spillet.
Secret of Mana endte opp med 44 spor, og majoriteten av disse befinner seg i ypperste klasse. Hiroki Kikuta lagde alt sammen på egen hånd, og jobbet på kontoret sitt tilsynelatende døgnet rundt. Musikken ble selvsagt, i klassisk Squaresoft-ånd, utgitt på CD og kan oppdrives for en relativt rimelig penge på det store internettet.
Etter denne suksessen, kunne man igjen finne Kikuta bak spakene i Secret of Mana 2 (Seiken Densetsu 3) som ble utgitt i 1995 (kun i Japan). Også her hører man mye av det samme lydbildet som finnes i forgjengeren, men personlig synes jeg ikke at det på langt nær innehar samme kvalitet som det forrige. I løpet av de sju årene han var ansatt i Squaresoft komponerte han bare tre soundtracks (det siste var Soukaigi). Deretter jobbet han med en rekke spill som kun ble utgitt i Japan, samt Soul Calibur V.
Det er vel også på sin plass å nevne at Hiroki har gitt ut en rekke CD-er med forskjellig innhold. For de av oss som liker musikken i Secret of Mana, finnes det veldig mye snadder som man burde låne bort et øre eller to til. Mye av dette er ubrukt materiale som ble skrevet til flere av disse japanske spilllene som vi her i vesten aldri fikk høre om.
Hele Secret of Mana-katalogen er solide saker, men skal jeg kun plukke ut et par spor, ville jeg kanskje gått for den episke “The Dark Star”, tidligere nevnte “Into the Thick of it “ og den humpebassende “Leave Time for Love“.
Har du ikke allerede spilt Secret of Mana har du mange timer foran deg med klassisk action-RPG og knakende bra musikk. Foruten Super Nintendo-kassetten, kan spillet enkelt skaffes via Virtual Console. Gjør det i dag!
Leave a Reply