Windwakers grafiske stil skuffet mange. Det virket lenge som at drømmen om et mer episk og mørkt eventyr var over. Men så kom E3 2004…
Jeg husker det godt. E3 2004 var det første E3-showet jeg klarte å se live, takket være at strømming av film var mer tilgjengelig enn før. Den nye amerikanske Nintendo-sjefen, Reggie, kom med det ene sleivsparket til Sony og Microsoft etter det andre, og det var dermed et morsomt show å se på.
… og så, rett før alt var over, lovet Reggie oss et siste episk eventyr for Gamecube. Det fantastiske soundtracket fra “Conan” brølte, og ridende på Epona ut av solnedgangen, kom Link!
Nintendo-fanboyen i meg hylte, og jeg får fortsatt gåsehud bare jeg gløtter på denne traileren. Men hvordan ble spillet?
Gamecubens svanesang og Wiiens begynnelse
Det var ment at dette skulle bli det siste store spillet til Gamecube. Men forsinkelser oppstod, og Wii var klar for lansering samtidig med spillet. Nintendo valgte dermed å slippe det nye Zelda-spillet til begge plattformene. En lanseringstittel til Wii, hvor bevegelseskontroll var støttet, og til Gamecube, som lovet. Bortsett fra kontrollen, er versjonene identiske, med den lille detaljen at Wii-versjonen er speilvendt i forhold til Gamecube-originalen. Antakeligvis for å gjøre Link høyrehendt, da det passer bedre med hvordan folk flest velger å holde Wiimoten, men samtidig gjør det at hver versjon føles friskere, dersom man ender opp med å spille begge.
Jeg valgte å spille Wii-versjonen, ettersom det er den jeg selv har tilgjengelig (Gamecube-versjonen er blitt ganske så kostbar).
Jeg kommer ikke til å kritisere spillet for bevegelseskontrollen. Det vanlige inntrykket virker å være at folk mener det er vel mye vifting med Wiimoten for å slå med sverdet, uten at det er like irriterende som det høres ut, da bevegelsen som kreves er liten. Jeg er enig.
Det er også deilig å sikte rett på skjermen om man vil bruke buen, da det går veldig raskt å sikte presist på den måten, men samtidig kan man savne den ekstra kamerakontrollen som kommer med Gamecube-versjonen. Altså mye smak og behag, men ingen gamebreakere uansett hvilken versjon man går for.
Grafikken er identisk.
Tydelig oppskrift
Er det en ting Twilight Princess gjør svært godt, er det å følge formulaen som har vært satt for 3D-Zeldaer, og her har vi kanskje noe av spillets problemer. Det er en god formel å følge, men det fører også til at det ikke er så veldig mange overaskelser. I tillegg har Zelda-spillene gått fra å være svært åpne med mye frihet, til å nå være ganske lukket, med mer en slags illusjon om frihet. I Windwaker kunne man ikke utforske kartet skikkelig før etter å ha tatt de første to templene. I Twilight Princess åpner man kun en liten bit av kartet for hvert tempel man tar, og veien mellom de iallefall første tre templene, er veldig, veldig lineær.
Faktisk er det så ille at jeg denne gangen kjedet meg til rundt andre tempel. Jeg følte rett og slett jeg var låst i en korridor, hvor selv om det så ut som jeg kunne ta en og annen avstikker, gjorde nøyaktig det samme som tidligere ganger jeg har spilt spillet.
Jeg begynte nå virkelig å savne åpenheten som har vært i tidligere spill i serien, men selv om det kan være et problem, er resten av spillet såpass bra at det denne gangen er noe jeg kan tilgi.
Man kan diskutere hvorvidt Twilight Princess bare er en glorifisert Ocarina of Time-kopi, men når det kommer til å kopiere ting som fungerte i OoT, er det egentlig ikke så dumt, og etter min mening er det også mye Twilight Princess gjør bedre enn noengang.
Det gjelder spesielt templene.
Hvert tempel har en historie!
For meg er templene i Zelda alltid et høydepunkt. Det er her man må ta alt man har lært, og bruke det for å løse gåter og avdekke mysterier. Iblant må man også tenke godt utenom boksen og ta ibruk verktøy på en helt ny måte, og det er her Twilight Princess virkelig skinner.
Avhengig hvordan man regner dem, har Twilight Princess åtte eller ni ganske store templer, som er mye for et 3D-Zelda, og jeg mener denne gangen at samtlige av dem er veldig gode.
Ikke bare er de store og krevende, men de er også svært forskjellige fra hverandre. Man føler også at hvert eneste tempel har en historie å fortelle, og disse historiene fortelles oftest kun ved hjelp av visuelle virkemidler.
For eksempel har vi første tempelet, i skogen, hvor man må redde en flokk apekatter, som i sin tur hjelper Link videre. Halvveis gjennom tempelet, møter vi apekattsjefen, som har fått på seg en parasittskapning som gjør ham svært gretten. Etter at man beseirer ham i en duell, løsner parasitten, som igjen fører til at apekattsjefen kommer og hjelper Link med å beseire bossen i tempelet, som også er kilden til parasittene.
Andre tilsvarende ting skjer i nesten hvert eneste annet tempel i spillet. Resultatet er gåter som er mer kreative enn i tidligere spill. Samtidig føler jeg templene har sitt eget liv, de er et mysterie som venter på å bli avdekket eller en historie som venter på å bli fortalt.
I tillegg må jeg nevne at Links nye hjelpemidler ofte er veldig morsomme å bruke, spesielt de man får senere i spillet. Kan nevne spinnedisken man kan surfe på, en gigantisk jernball som knuser alt som kommer i veien, og min personlige favoritt: DOBBEL-hookshot!
Paint by numbers
Plottet kommer igjen inn på parallelle dimensjoner, og denne gangen er det Twilight-dimensjonen som er i fare. Link blir tidlig i spillet kontaktet av Midna, fra Twilight, som hjelper ham med å møte Zelda, som igjen kan fortelle ham hvordan Hyrule er i ferd med å havne under Zant, den onde herskeren av Twilight.
Midna følger med Link som en hjelper, og kan blant annet hjelpe ham med å forvandle seg til en ulv eller teleportere seg selv eller andre ting rundt om i Hyrule.
Av alle hjelperne Link har hatt, vil jeg si Midna er den absolutt mest sjarmerende. Hun maser kanskje litt mye, men ulikt Navi, føler jeg ikke for å ta frem insektsprayen. Hun er også flettet inn i hovedhistorien på en veldig god måte jeg ikke ønsker å røpe for de som ennå ikke har spilt spillet.
Ellers går spillet som nevnt veldig etter oppskriften, man tar et tempel, låser opp en ny del av Hyrule, gjør et par obligatoriske sideoppdrag og går til neste tempel.
Liker man sideoppdrag, er det dessverre ikke veldig mye å gjøre. Det er et par minispill her og der, og ganske mye man kan samle. Hjerter er denne gangen delt i hele fem hjertebiter, en ting jeg selv likte ganske godt, da det å jakte hjertebiter er noe jeg liker. Å samle insekter derimot, synes jeg ble litt mye. De er små, vanskelige å få øye på, og enda vanskligere å få tak i, uten at man har noen måter å spore dem opp på annet enn å ha flaks og få øye på dem.
Personlig foretrekker jeg vanligvis hovedspillet over sideoppdragene, så for meg fungerte Twilight Princess på den måten ganske godt. Men for folk som liker Majora’s Mask best, kan jeg se hvorfor mangelen på sidehistorier gjør at spillet kanskje ikke faller i smak.
Et godt spill, men…
For meg personlig har Twilight Princess lenge vært min favoritt av 3D-Zeldaene, men det går på personlig smak og følelser. Det er et spill som har en god del svakheter, og hvor det lineære begynner å ta overhånd.
Men samtidig er spillet så mettet på både atmosfære og sjarm, i tillegg til å ha de beste templene i hele serien, at jeg ikke kan annet enn å nyte spillet maksimalt, til tross for at jeg kjedet meg gjennom de første fem timene.
Det er ikke et perfekt Zelda-spill, dessverre, men avhengig av hva man liker ved Zelda, vil jeg anbefale folk å gi det et ærlig forsøk. Hva spillet gjør rett, gjør det veldig rett, og oppskriften som følges gir fortsatt et godt sluttresultat, selv om man har smakt på det meste her før.
Neste gang blir det nok et håndholdt-eventyr, et som jeg ikke vet om jeg tør å glede meg til.
Leave a Reply