Etter to spill om Vaati og det fordømte firer-sverdet, var jeg endelig klar for noe nytt. Men neida, de følger etter meg!
Minish Cap ble det siste av en rekke Zelda-spill som Capcom utviklet for Nintendos håndholdte. Selv likte jeg Oracles-spillene ganske godt, mens jeg ble mindre imponert over Four Swords-serien.
Jeg hadde ingen tidligere erfaring med Minish Cap, men jeg har hørt av flere at jeg endelig skulle kunne vente meg et godt spill igjen.
Derfor reagerte jeg med sjokk og vantro straks fire sverd dukket opp på tittelmenyen og Vaati ble kalt ved navn under åpningen.
Blir jeg aldri kvitt deg, Vaati?
Hyrule feirer Picori-festivalen, der de hyller Picori, en myteomspunnet rase mikroskopiske skapninger. Under feiringen dukker magikeren Vaati opp, ødelegger Picori-sverdet og gjør Prinsesse Zelda til stein.
Heldigvis er Link til stede, og siden han er et barn, og dermed kan se og kommunisere med Picori, blir han sendt ut for å ta seg av saken.
I skogen snubler Link over Ezlo, en merkelig grønn fugleaktig skapning, som blir hans hjelper gjennom spillet. Ezlo blir faktisk hatten hans.
Spillet følger så Link og Ezlo mens de finner igjen de fire elementene som skal gjenskape Picori-sverdet til firersverdet.
I tidslinjen var Minish Cap regnet å være det første spillet i serien, iallefall før Skyward Sword kom ut I 2011. Spillet viser Vaati i sin tidlige form, før han blir det onde skymonsteret vi kjenner ham fra Four Swords-spillene. Vi får også vite om skapelsen av firersverdet, og vi får vite hvordan Link får sin tradisjonelle grønne hatt… vel, iallefall slik det var før Skyward Sword kom ut.
Men viktigst av alt… Minish Cap er faktisk et godt spill!
Og akkurat nå, var det et godt og tradisjonelt Zelda-spill jeg trengte.
Til å begynne med virker spillet ganske tregt. Det er veldig mye snakking og mellomscener før noe i det hele tatt skjer.
Men straks man snubler over Ezlo i skogen, og spillet starter, blir det tydelig at vi har å gjøre med Zelda slik vi kjenner det.
De fleste Zelda-spill er bygget rundt en eller annen form for gimmick, hvor Link enten kan reise i tid eller skifte mellom dimensjoner. Gimmicken denne gangen er at Link, med Ezlo på hodet, kan krympe seg til Picori-størrelse. Dermed kan han lett komme seg inn i trange åpninger, snakke med dyr og Picorier, men samtidig vil selv små steiner være uoverkommelige fjell for ham.
Dette gjør at spilleren veldig raskt læres til å oppfatte spillverdenen på to forskjellige nivåer, og spillet er raust med gåter som er bygget rundt dette.
Det er kanskje en anelse forutsigbart på dette punktet, men samtidig er det også såpass godt designet at man ofte kan stoppe opp og klø seg i hodet fordi man ser en hjertebit man ikke kan få tak i ennå… og straks man kan, blir det åpenbart hvordan.
Som med de andre håndholdte Zelda-spillene er spillet bygget opp slik at man tar et tempel, låser opp nye områder og oppdrag, før man går og tar neste. Noe lineært, men det er samtidig ganske mye som åpnes opp for hver nye gjenstand man får tak i.
Det er alltid nye gåter å løse, nye minispill å spille, og nye kinstones å bytte.
… Kinstones?
Og nå er vi på den delen av teksten hvor jeg grynter og bærer meg over hvor fæle Zelda-designerne I Capcom er for å legge inn en ekstra erkedum gimmick på toppen av den forrige, for å gi spillet en kunstig forlengelse ved å bytte ut faktiske gåter med å fly rundt og prakke små fargede steiner på folk, gjerne to ganger mellom hvert tempel.
Glem samlemanier som klinkekuler eller jojoer, for i Hyrule er det kinstones som gjelder. Det finnes ni forskjellige typer normale steiner, og alle er delt i to. Straks man har en del av en type, er målet å finne dusten som har den andre delen, slik at samlingen blir komplett. Og for hver kinstone man fullfører og bytter, vil en ting skje i Hyrule. Enten vil det dukke opp en kiste, landskapet vil forandre seg eller en dør vil åpnes, bare for å ta noen eksempler.
Ettersom Minish Cap i seg selv er et ganske kort spill, er det Kinstone-bytting som vil ta mesteparten av tiden. For hver gang man fullfører et tempel, vil nye Kinstone-byttere dukke opp, og gamle vil forsvinne. Det er faktisk mulig å gå glipp av enkelte ting i spillet fordi gamle Kinstone-byttehandler ikke virker etter et visst punkt (og en av tingene man kan gå glipp av er en flaske, og det beste skjoldet i spillet, så det er ikke bare snakk om småtterier),
I starten vil det virke ganske artig å gå rundt og bytte kinstones og se hvordan ting dukker opp på kartet, men jeg kan selv garantere, etter noen timer blir det bare et mas, spesielt om man er så dum som jeg var, og prøver å fullføre alt.
Nothing to see here! Move on!
Dette er nemlig med hånden på hjertet, det Zelda-spillet til nå som har vært mest tidkrevende å måtte fullføre 100%
Ikke bare må man bytte hver eneste Kinstone i spillet (det er hundrevis), men man må også gå til en gjøk som lager plastikkfigurer av alle karakterene i spillet, bestikke ham med skjell, og dermed ha en viss prosentsjanse (avhengig av hvor mange skjell man gir ham) til å få en figur. Det er totalt 130 figurer, og det er ikke få timer man er nødt til å bruke for å grinde opp nok skjell til å ha en ok sjanse for å endelig få alle 130.
Og hva er belønningen? En enslig Heartpiece, selvsagt!
Derfor er ikke Minish Cap et spill jeg anbefaler noen å fullføre fullstendig.
Best i små mengder.
Som nevnt er Minish Cap et ganske kort spill, og det er slik det gjør seg best.
På sitt beste er spillet helt fantastisk. Mulig også tidvis det beste håndholdt-Zeldaet til nå (husk, jeg har ikke kommet til Link Between Worlds ennå).
Templene er noen av de beste 2D-templene Zelda har å by på, og gåtene er ofte veldig kreative.
Noe jeg likte veldig godt er også at spillet tør ha med flere nye gjenstander, og ikke kun spille på de samme gamle. Gåtene reflekterer ofte dette, og en ting Zelda gjerne gjør veldig godt, og som kommer til sin fulle rett her, er å la spilleren “glemme” en gjenstand noen timer, før den plutselig blir nødvendig for å fullføre en gåte, ofte ved å bruke gjenstanden på en helt ny måte.
Men med tanke på at utviklerne følte for å fylle igjen resten av tomrommet med svake minispill og bytteoppdrag man veldig fort går lei, vil jeg egentlig bare anbefale de fleste å spille spillet, men spille slik man føler for. Å bruke 100 timer på å gjøre hver eneste byttehandel er ikke noe jeg anbefaler noen, men samtidig er spillet absolutt verdt å spilles.
Heldigvis er det såpass lett at man kan komme seg gjennom uten å ha 20 hjerter.
Spillet ble gitt ut på Gameboy Advance, men er også å finne på Virtual Console på både 3DS og WiiU.
Det neste spillet på lista er et spill jeg ser frem til å spille igjen av personlige årsaker.
Leave a Reply