Zelda med en touch av gimmicks

Da Nintendos nye håndholdtsystem, DS, tok av, skulle det jo bare mangle at det skulle komme et Zelda-spill. Men var spillet litt for basert på DS-gimmicks?

zeldaph-forside

De to Zelda-spillene på DS er for mange en blandet opplevelse. De tradisjonelle og kjente kontrollene er byttet ut med et rent touchbasert system som idag ville fungert naturlig på nettbrett eller mobil.

Var Nintendo forut for sin tid?
Eller ble spillet rett og slett for gimmicky?

Windwaker 2

Stilvalget er med på å vise at dette er en direkte oppfølger til Windwaker. Grafikken er kanskje noe nedskalert fra Gamecube, men stilvalget passer med DSens tekniske begrensninger, og holder seg fortsatt godt.

Den cartoony stilen fra Windwaker er tilbake, da spillet er en direkte oppfølger til Gamecube-klassikeren.
Eventyret starter der Windwaker slutter, da Link blir med Tetra og piratene hennes etter å ha beseiret Ganon. De seiler ut på havet, hvor de kommer over et mystisk spøkelsesskip. Tetra blir tatt til fange og Link skylles i land på en øy i nærheten, hvor han må undersøke den mystiske koblingen mellom det lokale tempelet og spøkelsesskipet. Dette sender ham rundt på en ferd over hele havet, sammen med den selvopptatte skattejegeren Linebeck.

Kanskje ikke det mest originale plottet, men det fungerer. Det er ingen Ganon denne gangen, men de karakterene man møter, har stor sjarm. Det er lett å bli glad i Linebeck, som er både morsom og velskrevet.
Grafikken er det lite å utsette på. DS kan kanskje ikke regnes som en kraftpakke idag, og selv om man merker en nedskalering fra Gamecube-spillet, er den samme tegnefilmaktige sjarmen og tydeligheten på plass.

Klikk og pek!

Man styrer på den nederste skjermen, da det er den som er trykkfølsom. Noe jeg liker veldig godt er at man kan bruke kartet til å notere. Det fungerer ekstremt godt i flere situasjoner.

Nintendo har alltid vært kjent for å eksperimentere og forsøke nye ting. Noen ganger funker det, andre ganger ikke. Med DS, introduserte de touchbasert spilling lenge før nåtidens mobiler og nettbrett. Selv om DS også har knapper som alternativ, valgte de å la Phantom Hourglass kontrolleres kun ved hjelp av berøringsskjerm og stylus.
Jeg legger ikke skjul på at jeg normalt ikke kan fordra denne typen kontrollmekanisme. På nettbrettet mitt er det kun klikk-og-pek-spill på Scummvm jeg har taklet å spille. Actionorienterte spill kjører altfor upresist når man ikke har faktiske knapper å trykke på.
Så det er ganske merkelig jeg falt pladask for kontrolleren i Phantom Hourglass. Den funker faktisk utrolig godt, og dette spillet kom ut i 2007.
Link styres ved å peke stylusen der man vil bevege seg. Klikker man på en fiende, vil Link automatisk angripe den fienden. Man kan også svinge sverdet mer bestemt ved å sveipe sidelengs. For å bruke en gjenstand, holder man ganske enkelt L inne, og tegner opp hva man ønsker at gjenstanden skal gjøre. Dette er ufattelig enkelt å komme inn i, samtidig som det åpner en hel verden av nye originale måter å bruke gjenstander og løse gåter på.

Håndholdt på godt og vondt

Kontrollsystemet åpner for svært mange nyskapende og kreative gåter. Boomerangen man får i første tempel er bare starten!

Nintendo har virkelig tatt fatt på håndholdt-konseptet, og gått for at man også skal oppnå noe selv om man bare spiller korte perioder i strekk, når man for eksempel sitter på bussen i 10 minutter.
For eksempel er alle templene designet slik at man går gjennom en serie med rom i en del av tempelet, for å så låse opp neste del av tempelet. Jakten på kart og kompass er skiftet ut med mer strømlinjeformet gåteløsing, og her funker det.
Hvert tempel er bygget rundt gjenstanden man finner der. Tempelet er opplæringen, og bossen på slutten er eksamensoppgaven hvor man virkelig må ta ibruk alt man har lært. Spillet er aldri særlig vanskelig når det kommer til styrke og raske reflekser, men de små grå får øvd seg godt underveis.
Det jeg kanskje liker aller best, er muligheten til å ta notater ved å skrible ned ting på kartene i spillet. Ved å gjøre dette, får jeg virkelig følelsen av at jeg tegner ned et skattekart og løser ting selv.

Dessverre er Nintendo også Nintendo. Dette betyr at ingen av DSens egenskaper forblir ubrukt, og spillet florerer av så mange rare kontrollgimmicks at det ville fått Hideo Kojima til å rødme.
På et punkt i spillet, blir man bedt om å stemple et kart på den nederste skjermen med et segl som befinner seg på den øverste skjermen. Hvordan gjør man dette? Jo, man lukker igjen DSen og åpner den igjen, og ser at seglet har forflyttet seg.

Døra er endelig åpnet, men tro ikke det var enkelt å surkle subtilt på mikrofonen til lysene ble blåst vekk.

Spillet er stappfullt av slike småting. Noen, som eksempelet jeg nevnte over, er ganske artige, men når spillet ber meg blåse ut lys eller rope på karakterer ved å brøle inn i konsollens mikrofon, synes jeg ting går litt langt. Jeg pleier jo faktisk å sitte og spille slike spill på buss eller tog.
I det minste er dette holdt til et minimum denne gangen. Hadde hatet det om at man manuelt måtte blåse inn i mikrofonen for å spille panfløyte eller noe lignende.

Temple of the #%@ Ocean King

De fleste gåtene i spillet er smarte, og de aller fleste templene er helt fantastiske.
Men dessverre er det et sted i spillet som irriterte meg gruelig, og det er Temple of the Ocean King, som er et tempel man returnerer til totalt seks ganger gjennom hele spillet.

Misunner nesten stakkaren som strøk med allerede ved inngangen til Temple of Ocean King. Han er spart for å oppleve resten av dette hølet.

Til å begynne med virker det ikke så ille. Det går på tid, men man har tilsynelatende ganske greit med tid til å komme gjennom de tre etasjene, samtidig som man passer seg for vaktene.
Men når man kommer tilbake for andre gang, begynner man å merke problemet; hver gang man kommer tilbake, må man ta tre nye etasjer, i tillegg til de etasjene man har vært gjennom før.
Mer tid legges til på klokka hver gang, og man har nye hjelpemidler med seg, men likevel føles det både veldig frustrerende og stressende å være tvunget til å snike seg gjennom en haug med vakter samtidig som klokka tikker ned. Vaktene kan ikke drepes før helt på slutten av spillet, og dersom Link tar skade fra dem, mister man 30 svært dyrebare sekunder.
Snike-elementer fungerer svært sjeldent utenfor snikespillsjangeren, og i Phantom Hourglass er det veldig lett å se hvorfor.

Til tross for dette….

… vil jeg påstå at Phantom Hourglass er et godt spill. Det er forholdsvis kort til å være Zelda. Selv om man går for å samle alle hjertene, tar ikke spillet veldig mange timer.
Det er lett å bli arg om man slipper opp for tid på ellevte etasje i Temple of the Ocean King, men ser man bort fra dette ene skjæret i sjøen, er spillet en ganske jevn og god opplevelse som jeg vil anbefale alle Zelda-fans å undersøke nærmere. Spillet er kun gitt ut på DS, men burde være ganske lett å oppdrive til en billig penge i diverse brukthyller.

zeldaph-variert

Phantom Hourglass ble også populært nok til å få enda en oppfølger på DS, men det er ikke det spillet jeg skal spille neste gang…

FORRIGE | NESTE


Posted

in

, ,

by

Comments

4 responses to “Zelda med en touch av gimmicks”

  1. Zanreo Avatar
    Zanreo

    Husker jeg slet lenge med det ene puzzlet der du skulle legge sammen DS-en.

    Prøvde alt mulig, bruke alt jeg fant, så la jeg DSen sammen og bort i frustrasjon, og da jeg tok den opp igjen litt senere var det visst dette som var løsninga. (Og nå lurer jeg på hvordan dette gjøres på en 2DS?)

    Og ja, Temple of the Oceam King var veldig irriterende, hatet å måtte løse ALT på nytt hver gang…

    1. Bård Lilleøien Avatar
      Bård Lilleøien

      Likte faktisk puzzlen hvor man legger sammen DSen. Veldig “utenfor boksen”, er noe Kojima kunne funnet på. Jeg har ingen 2DS selv, men tror det skal være en måte å få den til å “sove” på? Rett meg om jeg tar feil. Det er iallefall systemets “sovefunksjon” som trigger at man stempler, så vidt jeg skjønner det rett. Men kan være greit med en oppklaring, om noen har en.

      1. Olaf Moriarty Solstrand Avatar
        Olaf Moriarty Solstrand

        Har forstått det slik at det er Sleep-knappen på 2DS som løyser puzzlen, ja. Gjenspeler Phantom Hourglass sjølv no etter å ha lasta det ned til Wii U, og på Wii U er det Home-knappen som må trykkast på for å løyse gåta (eg mistenker at ZR òg gir same effekt, men det har eg ikkje testa sjølv). Noko som diverre (akkurat som på 2DS) er svært obskurt, og har du mot formodning aldri sett ein DS har du absolutt ingen hint om korleis du løyser denne – for å kome vidare i spelet er ein nøydt til å forstå at “press them together” betyr “Sett konsollen i pausemodus”.

        1. Bård Lilleøien Avatar
          Bård Lilleøien

          Takk for oppklaringen. Lurte på det med WiiU også, da jeg ikke orker laste ned spillene der selv (har de jo på DS).

Leave a Reply to Zanreo Cancel reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *