Wii ble en enorm suksess for Nintendo, takket være den fantastiske markedsføringen av Wii Sports. Så hvorfor ikke gi Zelda samme behandlingen? Ja, hvorfor ikke?
Man kan si mye rart om Wii. Alt fra at den revolusjonerte spillindustrien, til at den bestod av to Gamecuber noen teipet sammen og kun hadde spill for barnehagebarn og pensjonister.
Sannheten er kanskje sånn midt mellom. Nintendos maskin var svak i forhold til konkurrentene, men endte opp med å dominere konsollmarkedet den generasjonen. Wii endte dermed også opp med ekstreme mengder billige drittspill, men også noen få praktjuveler i alt grumset.
Er Link’s Crossbow Training en slik juvel? Jeg hoppet over spillet da det kom ut,. Var det smart gjort? La oss finne ut…
Overpriset plastdings
Spillet kom opprinnelig bundlet med Wii Zapper, en plastikkdings man putter Wiimote og nunchuck inn I, slik at de skal ligne mer på et gevær. Jeg antar ideen var at det var noe som var ment for å lokke skytespillfans over på konsollen, men ideen feilet. Ettersom jeg ikke har denne dingsen selv, var jeg nødt til å spille uten, noe som kanskje ikke gav meg like stødig sikte, men jeg hadde egentlig ingen problemer med å spille spillet. Alt man bruker er siktet, B-knappen, og iblant stikken og Z-knappen på nunchucken.
Zelda-skytespill?
Spillet starter rett opp uten noen form for historie eller introduksjon. Man har valget mellom enspiller, flerspiller eller øvelse.
Øvelse lar deg bare velge ut enkeltbaner av de man allerede har låst opp, og flerspilleren går ut på å sende kontrolleren på rundgang, så det eneste interessante her er egentlig enspilleren.
Man får opp en liste over ni forskjellige baner, hver bestående av tre kortere nivåer.
Ideen er å kjøre gjennom disse, skyte på målene, og få poeng og rankering. 20000 poeng kreves for bronsemedalje og kvalifisering for neste bane på lista, og dette er heldigvis ikke altfor vanskelig å oppnå.
Hvert nivå går på tid, alt mellom 40 og 80 sekunder, og her gjelder det mest å skyte på alle målene som dukker opp. Det er enten små blinker, fiender, eller etterhvert også et par bosser. Kontrollen er enkel, man bare peker og trykker, og jo flere mål man får på rad uten å bomme, jo mer multipliseres poengene man får.
Spillet er faktisk ikke så ille å spille.
Gøy så lenge det varer…
“Zelda-skytespill” er ikke nær toppen av min egen liste av glupe ideer, men jeg føler likevel spillet er inne på noe. Banene er såpass korte at terskelen for å spille dem igjen for flere poeng er lav. Det er en del memorisering for hvor enkelte av blinkene og skjule bonuser er gjemt.
Iblant har man også en bane hvor man faktisk styrer Link med kontrollstikken, og må rydde unna alle fiendene i et område innen visst antall sekunder. Det er også et par bosser, og her føler jeg spillet er inne på å gjøre noe virkelig kult.
Dessverre får jeg samtidig følelsen at dette var noe Nintendo kastet sammen i full fart for å selge en plastikkdings under Zelda-navnet. Det betyr at et spill som kanskje kunne vært så unikt som et fullblods actionskytespill i Zelda-universet minner mer om en avansert Duck Hunt-klone.
Det er ingenting galt med akkurat det, men for min del føltes spillet altfor kort og enkelt.
Jeg vet man kan bruke utallige timer på å få platina-trofeet på alle de ni banene, men jeg kjenner meg selv nok til å vite at jeg ville blitt mektig lei før det.
De drøye to timene det tok å fullføre alle banene var artige, og spillet holdt seg akkurat friskt nok til at jeg ikke klarte å bli lei.
Det ville vært gøy å sett denne ideen utvikles videre, kanskje til et fullblods actionspill, men slik Link’s Crossbow Training er nå, vil jeg nok bare anbefale det til samlere, eller dersom man finner det billig nok til å rettferdiggjøre to timers spilling før man legger det vekk for godt.
Neste gang er jeg tilbake på DS igjen! Gjett om jeg gleder meg…
Leave a Reply