Tvilling-Zeldaer og trøblete årstider

Det er på tide å igjen dra Gameboyen opp av lomma og se hva Capcom fikk til, da de lånte Zelda-lisensen en liten periode.

Nintendo var lenge tilbakeholdne med å lisensere vekk sine spillserier til andre selskaper. Det ble gjort unntak med Philips en gang, på grunn av en hardwareavtale. Men med tanke på at Nintendo gjør sitt beste for at folk skal glemme det kapitlet i spillhistorien, skulle en jo tro at det var et engangstilfelle?

Så hvorfor finner vi da to Zelda-spill utviklet av Capcom på Gameboy Color, så sent som i 2001? Dette måtte jeg rett og slett undersøke nærmere.

Trillingspill?

Historien rundt Oracle of Seasons og Oracle of Ages, som jeg fra nå av vil referere til som Oracles-spillene, startet hele tre år tidligere. Capcom-eide Flagship hadde lekt med ideen å porte det originale Legend of Zelda til GameBoy. Prosjektet utviklet seg til en ide om å lage tre søskenspill som ville utfylle og overlappe hverandre. Spillene skulle baseres på hver av de tre bitene av Triforce: mot, visdom og makt.
Da dette ble litt vel komplisert. Og med tanke på at grunnideen var at spilleren skulle starte på hvilket som helst av de tre spillene i ønsket rekkefølge, ble det ene av dem droppet, og vi satt igjen med to.

Seasons skal være basert på makt, og hovedsakelig fokusere på fysiske utfordringer og kamper, mens Ages fokuserer på visdom, og inneholder tøffere gåter.

Ettersom jeg ikke var klar over stort av dette…

… startet jeg rett på Oracle of Seasons. Jeg har faktisk aldri rørt noen av spillene før, men jeg nå lastet dem ned på 3DS Virtual Console.

Seasons var tydeligvis øverst på 3DS-lista, så derfor startet jeg der.
Ett sted er så godt som et annet, og spillet fenget meg ganske raskt. Spillet starter med at Triforcen sender Link til landet Holodrum. Link møter Din(oppkalt etter en av de tre gudinnene som skapte Hyrule), som også er kjent som Oracle of Seasons, årstidsorakelet. Møtet blir derimot kortvarig, da den onde ridderen Onox tar henne til fange, og dermed roter til årstidene fullstendig. Det er vinter det ene øyeblikket, og sommer det neste.

For å rette opp skaden, må Link innom de vanlige åtte templene, før han kan stå imot Onox og befri Din, for å rette på skaden. Underveis får man heldigvis en stav som til en viss grad kan kontrollere årstidene. Svært mange av spillets gåter spiller rundt å bytte til rett årstid for å komme seg rundt hindringer.

Spillet føler jeg at jeg har sett før?

… og det er ganske så tydelig. Fra øyeblikket introen er over, og man starter spillet, føles spillet til forveksling likt Link’s Awakening.
Grafikken er lik, musikken er stort sett nøyaktig den samme, og både kontroll og gameplay er identisk. Dette er rett og slett Link’s Awakening, satt i en ny verden.

Men er det egentlig dumt? Majora’s Mask er på overflaten veldig likt Ocarina of Time, og jeg så ingen grunn til å klage over det.
Link’s Awakening fungerer, og når et spill henter ting derfra i såpass stor grad, vet man i det minste at man ikke trenger å lære seg det grunnleggende igjen. Det er bare å hoppe rett inn, og nyte det.

Likevel føler jeg at noe mangler…

… og det er svært vanskelig å sette fingeren på hva. Som med Zelda’s Adventure på CD-i, føles Seasons ofte mer som en ROM-hack, enn et eget fullverdig Zelda-spill, dog et svært godt forsøk.

Den fysiske utfordringen er en ting, og spillet er definitivt tøffere enn tidligere spill. Kanskje til og med på linje med originale Zelda til NES. Jeg endte opp med å dø flere ganger, spesielt på bossene. Det er heller ingen måte å fylle opp liv på, annet enn en flaske med medisin, som er svindyr, og som brukes opp automatisk når man dør en gang.

Utfordringene virker dessverre ikke alltid så nøye planlagt og designet som man er vant til i Zelda-spill, og gameplayet har definitivt noen røffe kanter. det er som om de tok Link’s Awakening, og la på utfordringer som er i overkant av hva det spillet er designet for. Eksempelvis kan jeg nevne at flere av bossene krever at man sjonglerer tre-fire forskjellige gjenstander for å kunne skade dem og unngå å ta altfor mye skade tilbake, noe som er i overkant komplisert når spillet er designet rundt å bruke kun to gjenstander om gangen.

Jeg merket også godt at fiendeplassering og antall fiender ofte var uheldig. Man kan oppleve å møte fiender i svært tøffe og uheldige situasjoner, uten at man kan gjøre stort annet enn å bli en ufrivillig pingpongball. Med tanke på at Link ikke har noen udødlighetstid etter at han har tatt skade, kan man raskt gå fra 10 til 2 hjerter på energimeteret, uten å helt skjønne hva som skjedde.
Spillet er ikke direkte vanskelig, men frustrasjonsnivået er høyt på grunn av de gangene man havner i slike ubehjelpelige situasjoner, og akkurat det er veldig lite typisk Zelda.

Tilfeldigheter er et annet problem…

I et forsøk på å finne negative ting om mitt favorittspill, Link to the Past, nevnte jeg gravespillet som en stor synder, fordi hjertebiten er svært tilfeldig plassert, og kun særdeles erfarne speedrunnere med stor kjennskap til såkalt RNG(random number generator) vet nøyaktig hvor de skal se, på hvilket milisekund av gravingen.
Den hjertebiten i LttP, er ingenting i forhold til et par av hjertebitene og samleobjektene man finner i Oracles-spillene.

Et eksempel, den hjertebiten jeg brukte mest tid på, krever at man planter frø på diverse steder i spillet. Etter at man beseirer 40 fiender, vil frøet ha vokst til et tre, og man kan bokstavlig talt høste frukten av dette. Frukten kan inneholde alt fra penger, feer, medisin, til ting som ringer og… en hjertebit.
Denne hjertebiten hadde jeg ekstrem uflaks på, og jeg var svært nær ved å gi opp etter mange timers leting, før jeg endelig fikk tak i den. Ettersom et av målene mine er å klare hvert eneste Zelda-spill 100%, er slike ting mye mer frustrerende enn de burde være.
Dermed droppet jeg også planen om å samle alle spillets ringer.
Ringer får man i kister, av frukter, fra minispill, og fra diverse andre steder. Ringene tar man med til mannen som ser ut som Luigi med turban, som forteller deg hvilken ring du har funnet, for 20 rupees. Hver ring gir Link en unik liten egenskap, men man kan bare bruke maksimalt tre av dem om gangen. Det er hele 64 forskjellige ringer i spillet, så det er bare å starte jakten, gotta catch’em all!

Til tross for en noe ujevn opplevelse…

… vil jeg ikke nøle med å anbefale spillet. Om man liker Link’s Awakening og vil ha mer av det samme, er dette midt i blinken. Det er samme gameplay, og samme struktur på spillet. 8 templer man må innom, i lineær rekkefølge, og nok av utforsking og gåter å løse mellom hvert tempel.
Tempeldesignet har som vanlig svært høy standard, og denne gangen føler jeg faktisk de er enda bedre enn de i Link’s Awakening. Hvert tempel er, som etterhvert vanlig i Zelda, bygget opp slik at man til enhver tid aldri er langt fra utgangen, dersom man må lagre, og de blir gradvis vanskeligere jo lengre man kommer.
Oppgaveløsningen rundt årstider er også en original vri på oververdenen. Ser man en vegg man ikke kan klatre, hjelper det kanskje å bytte til sommer, og klatre rundt på vegetasjonen. Eller om man må over et vann, vil det kanskje fungere å bytte til vinter, slik at man kan gå over på isen. Mulighetene er mange.
Det er også en slags “underverden” kalt Subrosia. Denne er full av vulkaner og virker skummel, men er faktisk ganske fredelig. Den hinter mye til Dark World fra LttP, men er i praksis lite annet enn et ekstra landområde man kan besøke.
Om man foretrekker fysiske utfordringer, innfrir nok Seasons det ønsket, mens Ages først og fremst fokuserer på gåter.

Det er nemlig slik at Seasons og Ages henger sammen.

Når man fullfører ett av spillene, får man en liten cliffhanger, og hint om et større plott enn bare “slem mann kidnapper orakel som er oppkalt etter en gudinne”. Man får da også et passord, som man kan trykke inn når man starter søsterspillet, for å fortsette der man slapp. Så vidt jeg har skjønt, vil man da beholde progresjon som ringer, og diverse andre bonusgjenstander, i tillegg til å låse opp unikt innhold.

Dette er bare hva jeg har hørt. Når jeg neste gang skriver om mine opplevelser i Oracle of Ages, vil jeg ikke bare skrive om det spillet, men også hvordan begge spillene faktisk fungerer i sammenheng.
Den teksten er nok ikke så langt unna. Jeg beklager ventetiden, denne teksten ble opprinnelig skrevet i sent august/tidlig september, men jeg ønsket å også fullføre Ages før jeg publiserte, slik at jeg kunne balansere inntrykk skikkelig. Dessverre var det liten tid til håndholdtspilling det siste halvåret, så ting gikk ikke unna som jeg planla, men for ordens skyld har jeg nå spilt meg opp et nytt forsprang, så det gjelder å følge med på serien igjen.

Oracles-spillene er i dag lett tilgjengelig for alle som har 3DS, da spillene befinner seg på Virtual Console.

FORRIGE | NESTE