Ånei! Mer multiplayer-Zelda!

Det forrige Four Swords-spillet gav meg langt verre traumer og feberdrømmer enn CDi-spillene. Overlever jeg fortsettelsen på Gamecube?

4swords-adventure-forside

Ettersom et multiplayerspill i Zelda-universet er en god ide, og det skapes ekstremt mange interessante situasjoner når Link deler seg i fire, fant Nintendo ut at de skulle fortsette Four Swords-serien. Denne gangen på konsoll. Og ettersom Nintendo alltid har likt å innovere, kom flerspilleren med sin egen gimmick.

En flerspiller hvor ingen av spillerne kan se hverandres skjermer, høres jo ut som en utrolig kul ide, iallefall på papiret? Dessverre kom denne gimmicken med sin pris: hver spiller må eie ikke bare en egen Gameboy Advance, men også en egen link-kabel. Nintendo er glad i pengene dine.

Som dere sikkert har skjønt…

Se på alt Nintendo prakker på oss bare for å kunne spille multiplayer-Zelda! We're in the money!
Se på alt Nintendo prakker på oss bare for å kunne spille multiplayer-Zelda! We’re in the money!

… er jeg ikke overbegeistret over å måtte gå tilbake til Four Swords-universet.
Ikke bare mislikte jeg det første spillet i serien sterkt, men selv før jeg spilte det, var ikke Four Swords Adventures et spill jeg oppsøkte frivillig. Jeg eide Gamecube da spillet kom ut, men følte mye dette først og fremst var et multiplayerspill, og jeg misforstod også konseptet med Gameboy Advance, da jeg trodde jeg måtte eie en for å spille, selv enspilleren.
Da jeg for noen få år siden oppdaget spillet i billighyllene på Gamestop, skaffet jeg det for samlingens grunn, men det forble fortsatt uspilt, frem til nå.

Og det er litt synd, for dette spillet er ikke like ille som jeg ventet, på noen måter. Førsteinntrykket var iallefall veldig godt.
Allerede fra startskjermen av, blir man møtt av gode gamle Zelda-låter, som velges tilfeldig hver gang man starter spillet. Grafikken i spillet er god gammel 2D, som definitivt var uvanlig på konsoll på det tidspunktet spillet kom ut. Grafikken fra Link to the Past er oppgradert med da moderne lyseffekter og andre grafiske effekter, noen hentet rett fra Windwaker. Resultatet er nydelig, og om vi ser bort fra den lave oppløsningen, er dette faktisk nærmest noe som kunne kommet fra indiemarkedet idag.

Mystiske fantestreker…

Skygge-Link med nye fantestreker. Her lurer han Link til å befri Vaati ved å trekke Firersverdet.
Skygge-Link med nye fantestreker. Her lurer han Link til å befri Vaati ved å trekke Firersverdet.

Links onde dobbeltgjenger, Skygge-Link har dukket opp, og befrir Vaati fra fangenskap. For å forsegle ham igjen, må Link igjen dele seg i fire og redde de vanlige syv jomfruene i nød. Igjen er det ganske tydelig at plottet ikke var noe man tenkte stort over, og fungerer mest som en unnskyldning for å få spillet igang.
Heldigvis, til forskjell fra sist, skjer det mer underveis, og det viser seg at det kanskje ikke bare er Vaati som står for Hyrules fall denne gangen, og man sporer twister og plottutvikling gjennom hvert eneste brett.

Ja, brett!

Spillet er mer strukturert som et klassisk Mario-spill enn et typisk Zelda-eventyr. Link må ta seg gjennom åtte verdener, hver verden delt inn i tre brett. Et brett kan ta alt fra 10 til 60 minutter å klare, alt etter hvordan man går frem og hvor mye man utforsker.
Målet på hvert brett er å samle 2000 poeng, i form av små triangler. Når man har nok av disse, kan man bryte et segl som oftest befinner seg bak en miniboss, og gå videre til neste brett.
Brettene varierer ganske godt med innhold, selv om de fleste går ut på å ta seg fra A til B mens man løser gåter.

Ikke alle utfordringene er gåter, mange er faktisk basert på å navigere fire Linker gjennom forskjellige hindere. Å navigere ildkulene er en grei utfordring, både om man spiller alene eller med flere.
Ikke alle utfordringene er gåter, mange er faktisk basert på å navigere fire Linker gjennom forskjellige hindere. Å navigere ildkulene er en grei utfordring, både om man spiller alene eller med flere.

Gåteløsningen er heldigvis bedre enn i det første spillet, selv om det sjeldent er kraftige IQ-tester man har med å gjøre. Det meste går ut på å enten bruke rett gjenstand på rett sted, eller å finne den skjulte knappen å trykke på. Ingenting som er altfor omfattende, men spillet gjør en grei jobb med å variere oppgavene.

Dersom man spiller alene, slik jeg gjorde, vil man også styre alle fire Linkene samtidig. Dette er langt lettere enn det høres ut, da Gamecube-kontrollen har nok av knapper for å gjøre dette lettvint. Blant annet kan man med C-stikken sette opp gruppa i fire ulike formasjoner, avhengig av hva slags kamp eller oppgave man er igang med.
Kontrollen satt slik den skulle allerede etter første brett, uten å kreve at spilleren snorker seg gjennom femten gørrkjedelige opplæringsbrett slik originalen gjorde.

Men er spillet egentlig bra?

Etter å ha spilt noen brett, merket jeg at jeg slet med å fortsette. Ikke fordi spillet var vanskelig eller noe slikt, men rett og slett fordi jeg kjedet meg.
Jeg vil ikke påstå spillet på noen måte er dårlig, men det er rett og slett en rekke ting som trekker ned opplevelsen, iallefall når en spiller alene.

Bilde fra flerspilleren. Hver spiller ser et unikt bilde på sin GBA-skjerm. Legg også merke til at hver spiller har hver sin gjenstand. Hadde bare enspilleren vært like godt designet...
Bilde fra flerspilleren. Hver spiller ser et unikt bilde på sin GBA-skjerm. Legg også merke til at hver spiller har hver sin gjenstand. Hadde bare enspilleren vært like godt designet…

Det første jeg vil nevne er hvordan man kun kan bære en gjenstand om gangen. Til tross for at man styrer fire Linker, vil man kun ha med seg en gjenstand, for eksempel en boomerang eller en bombe. Ofte kan man velge hva man skal ha, og selv om man ikke risikerer å miste noe, er det surt å måtte gå kanskje tilbake til starten av brettet bare fordi man valgte å ha med en boomerang til en oppgave som krever at man bruker en bombe. Dette tilføyer ikke spillet noe annet enn å hale ut tiden unødvendig. Gåtene er ikke vanskeligere å finne ut av, de tar bare lengre tid.

Jeg forstår at noe av appellen med flerspilleren er at hver spiller kan ha med seg hver sin unike gjenstand og på den måten alltid stå klar. Det er vel og bra, men forsvarer ikke hvorfor det fortsatt er slik når man spiller alene. Om man ser på for eksempel Goof Troop på SNES, et spill som faktisk minner veldig (men som jeg vil påstå er morsommere å spille), har man der muligheten til å ha med seg to gjenstander istedenfor en, om man spiller alene.

En annen ting som dempet opplevelsen veldig for min del, var det fortsatt evige fokuset på å samle poeng. Som nevnt må man ha 2000 poeng for å klare hvert brett, og dersom man når målstreken uten 2000 poeng, blir man sendt tilbake for å grinde.
Dette irriterte meg veldig, ikke fordi jeg ble sendt tilbake ofte (det skjedde to ganger iløpet av hele spillet), men fordi jeg ikke lengre følte jeg kunne spille på min måte. En ting er å belønne spilleren for å utforske, men å sanke poeng på denne måten blir etterhvert svært ensformig og dikterer altfor mye hvordan man spiller.

Slik ser enspilleren ut når man går innendørs. Stilkræsj og iblant litt uoversiktelig.
Slik ser enspilleren ut når man går innendørs. Stilkræsj og iblant litt uoversiktelig.

En siste ting, som jeg var inne på tidligere er hele GBA-linkingen. Gimmicken er der for at opptil fire spillere skal ha hver sin unike skjerm, noe som sikkert fungerer godt om man har utstyret. Men ettersom de færreste har fire GBAer pluss link-kabler liggende, skulle jeg virkelig ønske det fantes en flerspillermodus som fungerer også med vanlige Gamecube-kontrollere.

Denne gimmicken infiltrerer dessverre også enspilleren. Hver gang man går inn i et hus eller en hule, vil et vindu som simulerer en GBA-skjerm, poppe opp på skjermen. Effekten er veldig stilig, men gjør det ofte veldig vanskelig å se alt som foregår, da ting blir enda mindre enn normalt.

Den store opplevelsen var det ikke…

… men spillet var heller ikke dårlig. Jeg vil si at spillet var en ganske blandet opplevelse. Det minner mer om et fomlete eksperiment enn et sammenhengende spill, men på en annen side er det gøy å se et Zelda-spill som er noe utenom det vanlige, og brettene hadde greit med variasjon til tross for at poengsamlingen raskt ble ensformig og kjedelig.
Jeg endte til slutt opp med å begrense meg til å spille kun ett brett hver dag, og på den måten forble spillet ganske overkommelig for meg, selv om det da også tok lengre tid.

En ting jeg kan si i spillets forsvar er at innholdet forsøker å variere. Man vet aldri helt hva som dukker opp.
En ting jeg kan si i spillets forsvar er at innholdet forsøker å variere. Man vet aldri helt hva som dukker opp.

Med andre ord er ikke spillet i nærheten av å være like ille som det første Four Swords-spillet, men jeg vil fortsatt kun anbefale det til samlere og spesielt interesserte, eller til folk som eier nok GBAer og link-utstyr. Det finnes nok av andre gode spill til Gamecube som topper dette, og det finnes langt bedre Zelda-spill.

Nå er jeg iallefall ekstremt glad for å være helt ferdig med både Four Sword og Vaati.
Neste gang går jeg igang med et for meg helt nytt Zelda-spill: Minish Cap.

Jeg gleder meg!

FORRIGE | NESTE


Posted

in

by

Comments

4 responses to “Ånei! Mer multiplayer-Zelda!”

  1. Lasse Avatar
    Lasse

    Jeg vil si det er ganske meningsløst å anmelde Four Swords spillene som om de var singleplayerspill.
    Du mister helt det kompetitive aspektet som er hovedbulken av moroa i spillet. Om du ikke får anmeldt det i multiplayer vil jeg si det er bedre å ikke anmelde det i det hele tatt.

    1. Bård Lilleøien Avatar
      Bård Lilleøien

      Vel og greit, men jeg mener at når et spill også selges som et singleplayerspill, bør det være mulig å kritisere den biten. Jeg brukte Goof Troop som en sammenligning. Det spillet er hovedsakelig en multiplayeropplevelse (mange ser det som et av de bedre multiplayerspillene på SNES), men der fikk de også til singleplayeren rett og slett ved å balansere om spillet litt og legge inn nye regler.
      Dersom 4SA var sluppet som et rent multiplayerspill, ville jeg antakeligvis ha funnet på en unnskyldning og hoppet over det, men ettersom singleplayeren er der, spiller jeg den for hva den er.

      I Four Swords-teksten nevnte jeg forsåvidt også at spillet antakeligvis er langt bedre som multiplayer og at jeg følte det var en tabbe å i det hele tatt gjøre Anniversary Edition spillbar i singleplayer.

  2. GamerCabbit Avatar

    Synd at de droppet Navi Trackers utenfor Japan, det spillet var fantastisk artig når alle deltagerne hadde lært seg hvordan det funket. Ikke bare er Navi Trackers et artig flerspillerspill, men også desidert den beste utnyttelsen av GC/GBA-connectivityen blant de relativt få spillene som tilbydde noe annet enn å bare låse opp noe ekstra styr.

    1. Bård Lilleøien Avatar
      Bård Lilleøien

      Sant det, jeg har jo testet Navi Trackers hos deg en gang for lenge siden. Skjønte lite, men det var likevel gøyalt. Tenkte rett og slett ikke på at Navi Trackers opprinnelig var en del av Four Swords.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *